DET HELLIGE I NATUREN

Pod 32: Er det ditt smil, eller mitt?

Vi er (minst) tre i rommet! Elefanten,Vikram Kolmannskog og jeg.
Det handler om å skrive for å feire livet.
Det handler om å gjøre mye ved å gå sakte. 
Det handler om å falle som et barn igjen.
Om å leke. Om å snu trær opp-ned (eller ikke gjøre det).
Og det blir ikke et spørsmål om hvem/hva som er elefanten i rommet, men om vi aner en bølge, en M?
Slik vi lurer på hva som skjer om svarttrosten lar oss se den som hellig. 
"Kan vi få kalle deg Kali?"
Og hva det vil si å handle uten frykt (hvordan var det igjen)? 
Og hvorfor gå barføtt på gresset?
Og er den beste terapeuten allerede der, rett utenfor terapirommet?
"Green friend, you make me so happy."
Grønn, grønn, grønn.
Vikingtidens kjærlighetsfarge. Kan den hjelpe oss å stresse mindre, bli mer bevisst?
Det grønne er uansett der - for nå er det Vikram Kolmannskog som bokbades.
Vi snakker om "vårspettende" trær, vidomstradisjoner, gudsbilder og om hvordan vi kan nøste i det ubevisste.
"To run as fast as you can, if you really want to."
Han deler dikt og prasabiter, erfaringer fra gestaltterapien – og f.eks. Martin Bubers Gud som trer inn mellom oss.
"The one in front of us".
Det Hellige, det vi akter og respekterer, over oss, ved oss, under oss (tilbake til gresset), rislende, som et blad.
Se mer her: 
Hjemmesiden til Vikram.
Vikram er professor i gestaltterapi, ved Norsk Gestaltinstitutt. Han har også egen praksis. Han er retts-sosiolog med vekt på menneskerettigheter
Han er forfatter, skriver dikt og prosa – inkludert fiksjon.
Dette bøker vi snakker om:
The Garden Tantra  (oktober, 2023)
Den tomme stolen (2015) - også på engelsk. I den møter vi åtte mennesker - som møter gestaltterapeuten Vikram. Innledningsvis presenterer han gestaltterapi-tilnærmingene, som jo er for "alle", uavhengig av livssyn (andre typer samtaleterapi er gjerne også det, men her er det eksplisitt). Derfor kan også bønn og religiøse ritualer brukes. Det kan virke helende i seg selv, skriver han på side. 103: "Etymologisk er for øvrig "hellig", "hel" og "helse" beslektet, og innimellom er jeg ikke i tvil: Det er noe hellig mellom oss i terapirommet". Gestaltterapien har også (mellom annet) en eksplisitt kritikk av konkurranse- og forbrukersamfunnet, nesten som bakt inn i ønsket om meningsfulle relasjoner, gode dialoger, god kroppsbevissthet, og her og nå awareness (se f.eks. s. 15 og 18). I podden leser han fra også denne boken.
Becoming Buddha, meditations (2020)
Taste and see, a queer prayer (her er det Jesus kommer inn).
Her er flere:  
Ryheim: A porn poem (2024)
Lord of the senses (2020)
Du kan høre ham i andre podder: 
Hans egen pod, "Terapi med Vikram"
Om poesi, tantra, økologi, oppmerksomhet, ord & gestaltterapi - i forbindelsen med lanseringen av The garden tantra (Flux).
Gestaltprat: I and Thou. 
Queering gestalt therapy.
Refleksjonen rundt rasisme.
Og her finner du en hel del andre podder mv. han er med i. 
Vikram er inspirert av mange ulike visomstradisjoner, ikke minst: Det tantriske / kompleks forening av kropp, sinn, ånd, yoga (som også i kabbalisme, sufisme, det keltiske), meditasjoner, om å strekke seg, ta vare på kroppen osv.; Det hinduistiske Bhakti med et personlig gudsforhold, hengivenhet og nåde; Og japansk Zen, umiddelbar og intuitiv innlevelse; Buddhistmunken Thick-nhat-hanh og Dhamragruppa i Norge - og Jesus.
Vi snakker enda en gang om denne boken, om de tre mødrene: Luft, ild, vann - og om bokstaver:
Return to the place. The Magic, Meditation, ans Mystery og Sefer Yetzirah (Jill, Hammer, 2020)
PS: Bokstaven "M"/Mem, er jo ikke fra denne boka, men får høyverdig verdi i den. Om det er gudinne eller perspektiv, ja, si det. Ang de tre mødrene / "gudinnene"/ bokstavene (M-S-A) / krefter i bevisstheten (shaktis), de kan i det hinduistiske minne om gudinnen for vann (Apas), ild (Agni, muligens etterkommer av Apas) og luft (Vayu). Slik den samiske gudinnenen Sáráhkká, skapelsesgudinnen, også bor i ilden (de to søstrene hennes er ikke, slik jeg forstår, like direkte knyttet til et element). Alt blir slik hellig? Det med "stivnet" bevissthet kan du høre med om i pod 26 med Helge Hognestad. - Tenk det å tilbe bevisstheten da!, sier Vikram.- Å være hengiven overfor luften. 
Vi snakker om kristen sjelesorg og religions-psykologi. Om skam & skyld (og litt om sammenblandingen), om sorg - speiling og internalisering. Om tankekverna. Om det vi bør og må. Og om trygg tilknytning. "Breathing in, breathing out".
 
Du hører om skjæra (magpien), som er klok (jeg har vært inn på den tidligere også, i forbindelse med en Australsk urfolksfortelling).Det handler om revolusjoner - og gjess.
 
Her er forresten et par faglitterære tips: 
Religions-psykologi (2014).
Finn Skårderuds bok Uro. 
Om Theresa av Ávila finner du f.eks. her (2008).
Dette tidsskriftet inneholder også mange skatter. Det går forresten inn nå i sommer - slik Institutt for sjelesorg legges ned pga. prioritering, utfasing og trangere økonomiske rammer. 
Braiding Sweetgrass (2020).
Intervjuet med Kari Killén må jeg komme tilbake til, det var publisert i magasinet til Voksne for Barn (det er 16 år siden). Hun er faktisk sosionom, ikke psykolog som jeg sier, og har forsket på omsorgssvikt et helt liv. Les om henne f.eks. her. Det med leker og barn i vognen som jeg snakker om er koblet til tilknytning, og ikke distrahere, barn når de søker sin omsorgsperson, og bekreftelse på deres verdi.
Ellers så nevner jeg likheter med sjelesorg-samtaler. Er du nysgjerrig, er dette noen inspirasjones-podder, man må ikke være kristen for å få hjelp her heller, men det er vel vanligst (jeg kjenner ikke så godt til alle, men har fått tips om dem): Sjelesorgpodden; Sårbarhetspodden; Hyrdepodden; Danske Sjælesorg podcast. 
Det er Lukas 18:17, jeg tenker på når jeg sier "vi må bli som barn igjen" - "Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det".
Denne podkasten ble spilt inn 26.04.24 - og ble publisert 4.05.24.Takk som alltid til Astrid Ingebjørg Swart, som joiker i starten - og denne gangen til Elin Koven som joiker bjørka helt til slutt.
(Tusen takk til tekniker Trond Erland Sigvartsen og Elias Rådlund for "kriseklipp" i siste liten :-))
 

Pod 31: Forsvareren av rødlista arter - og bruk av utmarksbeite

I denne podden er vi tilbake på urtegartneriet i fjellbygda Tolga i Nord-Østerdalen. Gunhild Skattebu, partner i Fjellurt, tar oss med ut blant (plante-) rekkene. 
Vi smaker på timian, luker bort stemødre (som senere dog blir satt i vann, på et bord). Vi snakker om vassarve som skulle havnet i salater eller blitt gitt til griser - som er så glade i slikt. Vi snakker om bjørkesirup og chaga, og om bjørkeblader i te (derfor hører du Elin Kåvens joik til bjørka helt til slutt).
Du lærer å klippe urter med saks og om det å legge urter på "tørka". Podden er en naturlig fortsettelse av pod 28: En tid for å høste en tid for å så. I den gikk vi enda dypere inn på nyttevekster og plantesorter, og hadde fjellet som kompass (se mange lenker i den podbeskrivelsen).
I denne podden blir det mer sårt og du får høre et personlig vitnesbyrd om hvordan det er å ha stor kjærlighet til beitemark, du ser trues. 
For vi snakker om verdier i samfunnet. Sist gang landet vi på kua som syndebukk, nå går vi inn på kommers plante- og dyreproduksjon, profitt og fortjeneste til matbaroner, om utarming av jord. Soja fra Brasil – karbonlagring i utmark og rødlisteartene.
For, når det gjelder det siste, så bevarer bruk av utmark av beitedyr også artsmangfoldet i naturlig enger. Og det finnes (fortsatt) en del av dem, mange steder i Norge. Men de krymper! En grunn er rovdyr:
- Det er ikke mulig å ha storfe og rovdyr i samme områder, sier Gunhild.
Tolga er utenfor ulvesoner, men ulv og andre finner uansett veien hit, av og til.
Hvor vanskelig er det? Det er vanskelig.
Det finnes konsekvenser med flere rovdyr, og færre beitedyr. Det er det. Og artsmessig, genetisk, og kanskje plantene mest utsatt? Blir det å sette den "halte" opp mot den "blinde"?
Hvordan sikre begge, alle parter? Det går vi ikke inn på, men snart ønsker jeg å lage en pod der jeg snakker med en rovdyr-forkjemper.
Uansett: Tause og små er de. Lette å knekke - og ikke får de snakket for seg.
Men Gunhild snakker for dem, og slik handler podden om vern av den stille, sett fra en som lever tett på. Om det å bevare optimisme for en næring, for sårbar natur, i det nedprioriterte.
Dette er, igjen, en forsøkt romåpner - for det er mangel på nyanser i offentlig ordskiftet. I betent kamp mellom posisjoner - og identifisering med en part, blir nyanser borte. Det sort-hvitt-tenkning, populisme, tapping av nyanser. Forskning som forflater.
- Problemet er også når den fordummende og overforenklede debatten får forskeroppdrift, sier Gunhild.
Denne podden (den andre av tre), handler da oppsummert om det å leve tett på ytre natur, planter, husdyr, rovdyr, og tett på kvalitet som ikke belønnes i samfunnet. Det handler om ødeleggelse og påfølgende følelsesmessig smerte. Om tap for fremtidige generasjoner, av arvesølv, som om vi eide dem, plantene. Som om de ikke var eget liv.
Uansett. Gunhild beskriver i denne korte samtalen hvordan hun opplever at skruen dras raskt feil vei. Slik er denne samtalen, til tross for sine forskjeller, beslektet med Synnøve Persens samtidsanalyse fra Finnmark (pod 24).
Her er vi tett på opplevd virkelighet i en fjellbygd i Midt-Norge altså, der det videreføres norrøn arv.
Veldig snart kommer pod om norrønt tankegods - nedfelt i den eldste litteraturen vi har, se etter den første podden med forfatter Erling Kittelsen. For i pod 18 fikk vi en oppfordring: Trenger den norrøne kulturen å heles?Er den ikke dødd ut?Er den også rødlistet?
 
Denne podden ble spilt inn 28.juli, Olsokdagen 2023. Den ble publisert ved fullmåne 25.april 2024.Joiken inn er Astrid Ingebjørg Swart sin (hun har laget teksten. Hør hele, på slutten av pod 9: Å gå i naturen med dobbelt blikk) og joiken ut er Elin Kåvens joik til bjørka, fra pod 18: Lyden av natur; Du joiker ikke om noe, du joiker noe.
Tusen takk!

Pod 30: Gleden kommer glidende, som en lundefugl, over havet

Glidende kommer også sorgen. Økosorgen. Økokjærligheten. Nødvendigheten av å elske oss selv, i det minste å opparbeide/forsterke en slags ekte ømhet for eget økosystem og psyke.
I denne podden møter du de to vennene, akademikerne og øko-poetene, Knut Ivar Bjørlykhaug og Odin Lysaker. 
Du hører lyden av en lundefugl, stående på bordet, og begge poetene leser egne dikt - først og til sist i podden.
Den som strever med vårens smerte får også en anerkjennelse, før en samisk noaide trommer oss videre i våre liv.
I samtalen er vi innom en mengde temaer, endringblindhet, negativ kapabilitet, frykten for å ikke få med seg alt, det farlige i positive vendinger mot slutten av journalistiske arbeider (i forhold til falskt håp), fornektelse av artstap, kognitivt "kokte hoder", ti minutters stillhet om morgenen osv. osv.
Ikke noe er for stort, ikke noe for lite, i dette forsøket på å snakke sant - om det som er. 
Odin Lysaker møter du også i pod 11 (sammen med Jens P. Herbener om økokrati) og 12, også en samtale om økologisk kjærlighet. Den siste boken til Odin kom nå for få måneder siden: Ecological Democracy, Caring for the Earth in the Anthropocene. Den kan faktisk lastes ned gratis, det er bare å følge lenken! Han leser et eget tittelløst dikt mot slutten av podden. Sist lørdag var ble han ellers intervjuet i NRK Verdibørsen.
Knut Ivar Bjørlykhaug skrev f.eks. Det går til helvete. Eller? - kjærlighet, sorg og raseri i natur- og klimakrisens tid, sammen med Arne Johan Vetlesen. I den boken har lederen i Arktisk- og miljøavdelingen i Samerådet, Gunn-Britt Retter, et kapittel som jeg leser fra (hun siterer igjen den svenske, samiske artisten Sofia Jannok). I det jeg leser refereres det også til det å joike en bjørn, en kråke, en bjørk - slik Elin Kåven snakker om i pod 18: Du joiker om noe, du joiker noe. Knut Ivar har også en TED-talk fra 2019. Her leser han en upublisert skisse "På loftet hos Gud" i begynnelsen av podden - og diktet "Granitt og pergamitt" etter det, også publisert i Klassekampens Bokmagasin. 
Ellers så leser jeg fra Cortazars korte novelle Axolotl, som kan tolkes på så mange måter, også vår.
Jeg snakker om Stillhetens økologi, som jeg leser fra i pod 29. Du møter forfatteren Erland Kiøsterud i pod 25 (der vi bl.a. samtaler om vår tids fortelling). For dette er en naturlig forlengelse av forrige pod fra i og rundt Europas største dypsteinsgrotte (les gjerne også innledningen til den). I pod 25 snakker han om et treleddet prosess, der det første nivået er å ta inn over seg alvoret i det vi står oppe i.
Deleuze = Det løser seg.
Fuglefjell, Runde.
Storspoven, rødlistet.
På våren finnes mange tenåringer, leste jeg en gang i en bok skrevet av Ailo Gaup (som jeg også leser fra ved kilden, pod 5. Det er nettopp oppstandelsen, våren, denne podden handler om. Kjærlighet til natur, forelskelse i sjøfugler på et fuglefjell, den grenseløse identifikasjon. Ønsket om å skifte art. 
Vi øver oss på å leve. Og å møte døden, mens en barnehånd drysser pust over jorden.
Klarer vi da å være så stille, at noen, noe i deg, noe utenfor deg, kan drikke smerte bort?
Og hva blir rollen til to svært små mus - og en eneste stor sjel?
I det stille, bak et lukket vindu, kan vi se ut. Kanskje kan vi også se et ansikt fly forbi. Vi kan også se vårt eget ansikt som speiles i glasset.
Men hva om vi har glemt å vaske glasset, så vi bare ser bruddstykker der ute (uten å si mer om akkurat det, er det i det minste tid for (følelsesmessig-) vårrengjøring sånn etter påske)?
Og hva om vi jo ser klart og tydelig ut gjennom glasset, men oppdager at det er vårt eget ansikt som flyr der ute? 
Mye kan sies om slikt.
Uansett: 
"Lundene har komt! Linerlene har komt! Og lista over ting å glede seg over i all elendigheita er lang. Det inneber for mange av oss ein fest av samansette følelsar, og sterk vilje til å ta vare på mangfaldet av liv". Slik Knut Ivar starter sin introduksjon av denne episoden på sin Facebook-side.
 
Samtalen ble spilt inn 2.04.24 (og de to første diktene, slik de er her, dagen etter). Den ble publisert 10 april. 2024.
PS: Det var en teknisk greie under innspillingen av denne samtalen (min maskin/mikkene laget hakk uten at jeg merket det). Det kan dere høre antydninger til, og det beklager jeg, men den eminente tekniker Trond Erland Sigvartsen klarte å redde samtalen (så takk enda en gang til Trond!)
Du hører musikk av Molfrid Molland (igjen som en forsmak til en pod som kommer snart!) og Eirik Myrhaug som altså trommer podkasten ut (møt ham også i pod 2 og 20). Takk også, som alltid, til Astrid Ingebjørg Swart som joiker til Sarahkka - den samiske gudinnen, den av modergudinnens døtre som hjelper oss (også) å føde oss selv, på ny, og på ny. I denne podden får blomster sveve, slik mennesker får bo på bunnen av et akvarium. Takk for at du hører på!Her er artikler fra høsten 2024:
Vår tid, vår sorg  Intervju med Knut Ivar i Klassekampen (29.11.24).
Anmeldelse av Odin Lysakers Ecological Democracy: Caring for the Earth in the Anthropocene (Routledge) i Ny Tid (desember). 

Pod 29: Påskemysteriet; Hos Artemis

I denne podden blåses det opp til straffespark. Jeg er fristet til å si at dere kan droppe påskekrimmen og heller bli med ned i en grotte. Det vil handle om miljøvern. Om reptiler. Om stillhet. Om gudinner. Om chakraene - og da spesielt det nederste. Om jaktfeber mv. For la oss gjøre det, reise ned under jorden, besøke Europas største dryppsteinsgrotte (på vulkanske Antiparos i Hellas, kjent for sterke vinder - en øy velkjent for mange norske turister). Der nede vil vi finne et alter. Artemis sitt alter, gudinnen for dyr og jakt. La oss la påskens tema, graven og hulen, være ledemotiv. For i dag er det skjærtorsdag. Det er like førJesus blir fengslet, fanget, drept og lagt i grav, i en hule, tettet igjen med en stor rullestein. 
Denne podden er i slekt med mange av de andre, f.eks: Pod 5. Kilden (bl.a. om Theres av Àvila, som vi også snakker om i den forrige podkasten fra urtegartneriet). Kunstneren Geir Harald Samuelsen tar også med inn i en hule i Pod 15, Fountainbleu forever! Fredik K.B. som arbeider med materialet. Podden om trærnes evangelium - snakker jeg om. Og hestene snakker vi om i nummer 17 (se nedenfor også).
Først i denne podden sitter jeg ved havet og snakker, om Athene og Artemis/Diana, om spåkvinnen i En-Dor, om de fem sibyllene i Vatikanet, om det polyfone. Jeg nevner bl.a:
Acropolis museum, Athen. Athene som sto midt blant gudene oppe på Akropolis, med slanger mellom hendene, før hun ble fraktet ned til museet. Om reptilene som fortsatt gir henne kraft, med de samme bevegelser, selv inne i museet.
En av de andre gudene på museet er gudinnen Artemis, den samme som Diana i det romerske. 
De fem sibyllene i taket i det sixtinske kapell (Michelangelo).
Kong Saul hos spåkvinnen i En-Dor. 
Utnapishtim, som jeg og Erland Kiøsterud også snakker om i pod 25 (se nedenfor).
Jeg kunne like lett snakket om samiske og andre gudinner, dere får nøye dere med Sarahkkas joik inntil videre :-).
Jeg snakker om hverandre om religioner og livssyn, vet det er mer komplisert enn det. 
Deretter går vi ned i drypsteinsgrotten. Ved alteret til Artemis leser jeg fra Jens-Andrè P. Herbeners bok Naturen er hellig (2016). Du møter ham også i pod 11 om ØKOKRATIET: Det finnes et demokrati som representerer naturen radikalt bedre enn vårt! I grotten, dypt der nede, ved sort stein, mister jeg nesten stemmen. Noe berører meg sterkt. Dere hører det da jeg leser om sorgen over ødelagt natur - ja, da jeg leser om hva vi mennesker faktisk har mellom hendene. Om hva som skjer om ulike livssyn og religioner rullet sett blir grønnere. Om hva om vi ikke gjør noe. Et nesten uutholdelig alvor, beslektet med pod 17: Er rotvelte en aktør, finnes et requiem. Beslektet med det første trinnet, det å innse at vi faktisk har et problem, i pod 25 nedenfor. Oppe fra grotten, på kvelden, leser jeg videre. Det blir elgjakt. Denne gangen leser jeg fra Erland Kiøsteruds Stillhetens økologi (2019). Kiøsterud som du også møtte i podkast 25; Hva skal vi gjøre med lysten vår, begeret, voldspotensialet? Teksten jeg leser handler om jakten, men også om oss selv. (Dette er et sammenfall. Jeg hadde ikke lest boken før jeg reiste, og jeg visste ikke det var et alter til Artemis i grotten før jeg kom ned dit - og leste på et informasjonsark. Jeg visste bare at hulen var spektakulær. Derfor legger jeg, på vei opp igjen, slik jeg forteller om til slutt, merke til alle ødeleggelsene på dette hellige stedet, pga. turister - som meg. Det minnet meg enda en gang om aboriginernes Uluru i Australia, fjellet jeg fikk opp på da jeg var helt ung, men som i dag er vernet.Jeg forteller om dette i Pod 15.)
Hva skjer når vi kommer for tett på et dyr, vi har tatt livet av?Erland kommer tilbake i en paneldiskusjon om våre grunnfortellinger under Sarahkkas-ferstivalen i juni (som blir pod). Det med stillhet betyr da at det vestlige samfunns fremskritts-fortelling er stilnet, må stilne, er døende. Naturressursene strekker ikke til. Det er det jeg mener mens jeg leser, uten at jeg får sagt det så godt. Altså: Det at det fortsatt er lyder nede i grotten, kan kanskje symbolisere at det ennå er noen, så som noaider i urfolkstradisjoner, som har sunnere grunnfortellinger? - Naturens stillhet er nødvendig for vår overlevelse, sier sjamanen Robert Alexander Vars-Gaup (se nedenfor). .
 
Naturens språk er stillhet. Er vi i et veikryss da kanskje, der vi mennesker er tvunget til å bli stillere, lytte til den ikke-menneskelige stillheten. Helt stille er ikke naturen, vi kan, i podden, høre gresshopper blåse for straffe. En ball vi bør sparke i mål?
"Vi må våkne nå og begynne å ta vare på naturen", sier Robert Alexander Vars-Gaup mot slutten av dette intervjuet (svensk sameradio). Vi må våkne nå og ta vare på livet som er rundt oss. For det er det viktigste av alt. Det er kraften til alt liv. Uten naturen, jorden, vannet, vinden, forsvinner vi, og moder jord. For meg er naturens språk stillheten, sier han: "Stillheten. [...] Dyrene. Det er vinden som blåser der ute. Det er raslingen fra løvet i trærne. Det er vannet som renner.[...] vi må begynne å lytte til den. Forsvinn den stillheten, slutter moder jords hjerte å slå." Uten stillheten, dør altså jorden. Robert Alexander kommer til Sarahkkas-festivalen i år.
Beslektet er det f.eks. når Astrid Ingebjørg Swart i pod 10 snakker om at mors hjerte blør når vi glemmer henne. 
I podden er det kvinnekraft også gjennom sangene:
Du hører Astrid Ingebjørg Swart som vanlig joike til Sarahkka i begynnelsen.
Du hører Gulla, som var med ned i grotten, (Sille Gulette B Gullbekk), nynne og synge litt fra Folkestadvisa - som takk til Artemis (ved ca. 26 min).
Du hører Solfrid Molland synge fra sin egenkomponerte Hellig er stien til sist, med tekst av Ingvar Hovland. Dette er fra et upublisert opptak, en podd som kommer snart - der hun blant annet snakker om sin motivasjon og synger flere snutter for oss. En teaser altså!
Det er også slik at Nanna Hagen Kleivan, elev ved VG2/media ved Oslo by Steinerskole, har satt hele denne podkasten sammen fra mange små telefonfiler. Litt hjelp har vi også fått av Trond Erland Sigvartsen og Morten Hvaal. 
 
Jeg har fått lov til å legge ved teksten Eirik Myrhaug la ut på sin Facebook-side i dag, skjærtorsdag: "Skjærtorsdag gjentar seg kvart år i den evige runddansen av tider. I mørkret som senka seg over Getsemane sin hage, vart Jesus ført bort i lenker, og ein av hans næraste, Peter, svikta bandet av vennskap slik Jesus hadde spådd at han skulle. Dette narrativet har blitt spunne og gjenfortalt gjennom århundrer, og sjølv om mange av dagens unge kanskje vender seg vekk, står fortellinga stødig i kalenderens hjerte. I tråd med sjamanistiske tradisjoner nyttar vi sirkelen, kjend i vestlige urfolkstradisjonar som "medisinhjulet". Påsken markerer skiftet mellom vinterens dvale og vårens gjenfødelse, tett på første fullmåne etter vårjevndøgn. Det er tidspunktet når livet på våre breiddegrader står på terskelen til å sprette ut i full blomst. I åndeverdenens sirkel rår "uorden" fra haustjevndøgn til vintersolverv, og fra vintersolverv til vårjevndøgn herskar "innovasjon". I det mentale landskapet befinner vi oss i "fornektelse" i møte med livets kaos, både som enkeltpersoner og samfunn. Dette speglar seg i Peters handling den skjærtorsdagsnatta, men det gjeld ikkje berre han. Peter står som eit speilbilde av vårt eige "jeg", både individuelt og kollektivt. Når vi nektar for realitetane i livet vårt, følgjer det ein "reaksjon", og vi søker etter syndebukkar for å gjenopprette orden. Det jødiske samfunnet, med støtte frå Romarriket, peika på Jesus som den ultimale syndebukken, og dømde han til døden. Etter at syndebukken er forvist, er orden gjenoppretta. Dette byggjer eg på arbeidet til den franske forskaren Rene Girard, som gjennom sine studier av verdenslitteraturen har avdekt denne grunnleggande mekanismen. Den franske filosofen Henri Bergson oppdaga på slutten av 1800-talet at vår tidsoppfatning eigentleg består av minner frå fortida, og at vi lever i det som kan kallast "varigheten", eller i religiøs terminologi "evigheten". Fortida er minner, framtida er visjonar, men augneblinken vi lever i, blir straks til minner. Denne filosofiske innsikten blei seinare stadfesta av kvantefysikken. Sett frå dette perspektivet har påsken kvart år ei aktualitet for oss moderne menneske, uansett kva vi måtte tru på." Hør Eirik også i disse poddene i denne serien: Pod 2: Naturens sykluser må forstås også åndelig og Pod 22, ved vintersolverv.
Det er altså tid for å organisere seg. Tid for orden, til å se det vi fornekter (vi avsluttet forresten forrige podkasten med kua som syndebukk, hør pod. 28). Til for å legge i grav det vi ikke vil ha med oss videre.Tid for sorg.
Over hvem og hva er vi villige til å drepe, selv med åpne øyne, fordi "blodfeberen - jegerfellesskapet og jakthistoriene" er beskyttende nok (jf. Erland Kiøsteruds essay). Sorg over alt som må til før vi legger oss ned, sammen med det ødelagte, og sverger til en ny fortelling. Sorg over at vi, som fellesskap, ikke lar naturen være hellig. Sorg på tvers av livssyn, teosentrisk, sentrert rundt Gud, kosmisk eller jordbunden, eller ikke - som sekulær sorg, over vold. Sorg over alt som må til før det skapes en reell avstand til forbruk og ødeleggelse. Kan kritisk journalistikk være en vei videre? Kunsten - kunstneren som kjenner grunnfortellingens fallitt? Slikt kommer vi jo tilbake til. 
Aktivister og miljøforkjempere som Jonas Kittesen (jf. pod 7; Med seg selv som skjold), har en tydelig stemme i dette. I samfunnet snakker vi om økosorg, men hvor omfattende er den (jf. dikteren Synnøve Persens tanker om en negativ utvikling i pod 24).
I kirken i kveld, som i Domkirken i Oslo, slukkes lyset etter avsluttende lesninger og en motett. Det er en "kort flerstemmig (polyfon) vokalkomposisjon", ofte sunget a cappella. Menigheten vil gå ut i taushet, markere sorgen over at menneskene var villige til å drepe en jordvendt Gud, eller en opplyst ifølge andre (jf. pod 26 med teologen Helge Hognestad). Først påskenatten bringes lys inn. Ulike tradisjoner. tildekking av kunst, prosesjoner osv. Felles denne splittelsen: Fellesskapet som samler, for å splittes av svik. Som igjen kan tolkes på mange måter, som hos Oz, Judas. Hør Verdibørsens/NRKs "Hvem dømte Jesus til døden". "Stort er troens mysterium", hører vi i folkekirken. "I skyggen av dine vinger, søker menneskebarna ly" (Salmene 36).
Vinger? Bevegelser er mange og den som har fulgt denne podkast-rekken vil vite at mange, men ikke alle, tråder og spørsmål samles akkurat i denne podden. Som ble spilt inn ved høstjevndøgn 2023, og publisert ved vårjevndøgn 2024. (5.10.23 og 28.03.24, skjærtorsdag).PS: Jeg beklager at den er ruskete av og til denne podden, det er jeg som stort sett improviserer, og det høres. Samlet håper jeg den likevel er OK.

Pod 28: En tid for å høste, en tid for å så

Bli med til et urtegartneri på fjellet! La oss nappe kronblad, ett og ett.
Mens vi fortsatt er inne i døgnet etter vårjevndøgn - og våren kommer, og det er forventningen og gleden i lufta - la oss hente inspirasjon til ny vekstsesong.
Bli med til en hage i full flor, et gartneri smekkfullt av næringsrike, vakre, velsmakende vekster! 
La oss gå gjennom en humleportal med ridderspore, kjenne varmen i lufta.  
Reise til den andre siden av året, og vel så det. 
Der møter vi Gunhild Skattebu, som med lette fingre blar opp grønne - og andre - vekster.
Hun har en mengde å ta i, å ta av - og masse å gjøre. Hun dyrker av av ren entusiasme, teller ikke timer, hun skaper. 
For de står der, grønne, blålige, røde og gulkledde venner og venter tålmodig. Vokser seg store. Modne.
Noen er nyttige, noen skal selges, noen er der for andres skyld, for humlene og insektene. Noen er bare pene å se på, mens atter andre bare får lov til å stå.
Gunhild priser froskenes arbeid i kålåkeren. Hun smiler til humler og soldat-svaler som har hekket på gården, mens hun lar meg smake på en og annen urt. 
- Jeg må ha mulighet til å være UTE, sier Gunhild og ler.Og hun ler lett, men når tornadoen river av taket på drivhuset og det er første juni, er det krevende. Hun synes det. Og det er også krevende å se endringer i politiske vinder, endring i beitekultur. Å se kunnskap gå tapt, fordi noe ikke "lønner seg økonomisk".
Inspirasjon forteller hun også om, som da hun fikk frø til å så et helt bedd som liten. Som da hun plukket løvetann som toåring & og da læremesteren var bestefar. 
Gunhild Skattebu er vokst opp i Øystre Slidre i Valdres og hun og mannen Ola har drevet gården Eidsvollen i Nord-Østerdal i tretti år. Hun produserer en mengde planter, også urter - og altså også for salg. Produksjonen, inkludert prantedyrkingen, er økologisk. Hun holder altså gamle mattradisjoner i hevd på gården vel 500 moh. Hun har fjellet som en nabo, men dyrker  en myriade av planter og vekster, som urter, på ett mål jord.
Dette er rett ved Tynset som er kjent for sine kulderekorder (litt lengre ned langs elveløpet til Glomma).
Ikke så langt i luftlinje ligger gården mine besteforeldre bygget opp, i Teldalen, der elva Tela renner og det gikk (går?) ulvetrekk. Der går også en gammel pilgrimslei. Vann kommer opp fra jorda, hør podd 5, ved kilden.
Vi snakker om en gammel urfolkstradisjon i Amerika om å grave nedover for å dyrke, men det tror ikke Gunhild må være like lurt i en del av Østerdalen som er kjent for kulderekordene sine. Vi har aldri møtt hverandre tidligere Gunhild og jeg, det vi vet. 
- Fjellet er kompasset, sier hun altså.
Gunhild er en av (nå) to partnere i kvinnedrevne Fjellurt, som bruker mellom seksti og hundre urter i blandingen sine. De har holdt på siden 1996.
Noen urter høster de i fjellet, andre dyrker de frem, gjerne under en fiberduk.
Urter høstes og tørkes – og noen av dem blir til kakepynt, det lille ekstra i en god saus eller til te.
Dyrkingen er økologisk og Gunhild forklarer hvorfor inne i podden.
Slik presenterer damene seg selv på nettsiden til Fjellurt. Produkter selges via noen butikker og på nett finner du morgen- te og urtedipp, og en mengde annet. 
Her er en snutt der dere får inntrykk av hagen og her av rensning av budalsnepe.
Her er hun intervjuet om det å vokse opp tett på naturen (betalingsmur). 
Og «plantutten» er altså jobbet frem og styrket på bearbeidet dyrkingsjord. Vi snakker om barfrost, vekstskifte og akrylduk. Om plantespråk, vann og ugress. Om brenneslegjødsel og kompost mellom høye og tykke pallekarmer. Om kalium og husdyrhold. Om jordbær en kan beites som en vil (og ja, det er en risiko for at bærene står som kart i september, når det blir frost..). Vi snakker om sukkererter, erteplanter som tar nitrogen fra lufta - og om skog og trær som vokserog tetter igjen hele elver med kald luft. 
Hun forteller om gleden ved å få til avlinger andre rister på hodet av.
Det er bare å se seg rundt.
Det er bærbusker, persille, rabarbra, kvann (eksport av kvannrot som vidundermiddel var vanlig også i «gamle dager»). Det er "middelhavsplantutten". Det er ulike typer timian, inkludert hagetimian. Det er sitronmelisse. Ingefær- og gullmynte. Det er mais og løvetann. Det er brennesle, ringblomst, sukkerert, blodtopp og squash.
Vi snakker om nytten av løvetannsrot som mat og nytelsesmiddel [kaffe] og at den kan være nyttig f.eks. som kveldsdrikk. Mange sverger til at den roer kroppen ned. Men medisinplante regnes den ikke som. 
Vi snakker om ekstrakt fra brennesle "nourishing herbal infusionsom" som lager og som Susun Weed fra Woodstock har «oppfunnet». Det skal være en fin måte å få i seg mineraler og chlorofyll. Brennesle er blodrensende og styrkende og holder blodårer smidige og myke. Andre helsegevinster av brennesla er jo godt kjent, men etter blomstring blir den til fiber til å lage klær av.
Det er dragehoder som sturet litt, men som blomstrer blått – og det er humler og insekter veldig glad i! Det er kål [rosenkål, spisskål, brokkoli, blomkål, salat], poteter og mais. Det er skjeggklokke - sådd fra frø fra Ungsjøfjellet i Gausdal (frø tas når planen er avblomstret). Det er selleripersille, «vanlig» glattbladet persille - og selvsådd kløver. Ryllik.
Rødkløver skal ha blodrensende effekter, være oppmyknende på hud og kjertler, slimløsende, krampeløsende, nærende, avslappende, betennelseshemmende, urindrivende, febernedsettende og krefthemmende, ifølge Urtekilden. Kløveren er dessuten hormonbalanserende for kvinner i overgangsalderen.
Ryllik har mange kjente bruksområder og er en kjent plante i te-er osv. Medisinsk skal den blant annet være til hjelp ved skjørbuk, som blodstillende middel og som en komponent i salve til sårheling (ved at friske blad knuses, blandes med fett og legges på sår med omslag), og som te som har blitt brukt mot tannverk, hodepine, nyrestein, diare og innvollsorm.
Jeg husket ikke hvilken plante som ligner litt, og det er faktisk hundekjeks - den planten Sokrates skal ha fått i giftbegeret sitt i 399 f.kr. Den har en helt annen tekstur, men det gjelder å ha kunnskapen!
- Faren er at litt kan være medisin, mens mye kan være gift, sier Gunhild.
Og noe er jo bare gift. Men ikke i denne hagen.
Det er ikke lov med medisinplanter i urteblandingene, derfor kalles de "ugress" (se under). Vi snakker litt om det i podden – og må få laget en podd om akkurat det senere! 
- Jeg har en ganske interessant ugress, sier Gunhild og forteller med omsorg og kjærlighet.  Utenfor bedd (eller utenfor feil bedd) står ridderspore som sår seg selv, fjellflokk og akeleie. Vendelrot og filtkongslys. Ballblom og sitronkattmynte. Prikkperikum og solsikker til pryd - og fugler. Legeveronika som vokser vilt i området. Kamille! Myske. Solblom. Hvitkløver. Og mye mer. 
Her er for eksempel noen av de effekten bruk av filtkonglys kan gi. De er slimløsende, emmolierende (mykgjør slimhinner), betennelseshemmende, smertestillende, krampeløsende og nerveavslappende, sammentrekkende/sårhelende, beroligende, næringsrik og virushemmende. 
De vanskelige eplene snakker vi om, den vare lavendelen, de varmekjære peppermyntene (sibirkattemynten). 
Før vi ender opp med vår tids hellige ku. Om staten som må feie for egen dør, slik som i dette nyligere eksemplet. Den neste podden med Gunhild har noe av den samme nagende uroen over overforbruk og ødeleggelse, og da fra en norrøn side kan vi vel kanskje si, som den Synnøve Persen viser fra Finnmark i podd 24: Gjøre verden modig nok!  Det med urtedyrking og naturkunnskap - er jo også koblet til heksebrenning. 
Dette kommer vi tilbake til i de to poddene som inntil videre er laget hos Fjellurt. 
«Å være urtedyrker er litt som å væreoppfinner. Det handler om å bruke kunnskapsom er nedarvet gjennom århundrene på nyemåter; teste ut hypoteser, utvikle nyemetoder og teknikker, lære av sine feil ogaldri, aldri gi seg.» Fjellurt.no
Nyttige lenker: 
Fjellfloraen-boka vi snakker om, som første gang ble gitt ut i 1952. Men pappa hadde også denne med i sekken, viste, pekte og forklarte.
Planter og tradisjon, klassiker av Ove Arbo Høeg.
Botanikkens historie i Norge, også om munkevesenet og vandring av medisinske vekster. 
Urtekildens planteleksikon på nett, ved Rolv Hjelmstad.
Nonnen Hildegard av Bingens urtehage.
Norges vakreste urtehage, Baroniet Rosendal.
Erindringshefte, Olav Langleite (Alvdal). Vi snakker om Jutulhogget, filtkonglys, alm og myske og «mye anna rart» som bor der. 
Urtehagen, botanisk hage Oslo. Her finnes både gifthage - og vikinghage.
Fjellflora, Arild Brovoll.  
Røysheim urteverksted.
Skajem planteskole.
Les om hagene ved Glomma, på Tolga.  
Ailo Gaup skriver om vårjevndøgn i boken Inn i naturen, som vi leser fra i podd 4 og Solsnupodden.Send meg gjerne tips om flere gode sider til nynna@live.no!
PS: Etterhvert skal jeg lære at ikke langt fra store beholdere med modnet dyregjødsel, finnes en stripe med hellig gjord - en klosterhage. Spørsmålet er selvfølgelig om ikke all jorden er en helende, lykkebringende - og slik sett herliggjørende nok som bare som jord.   
PS: Nei, det ser ut til at pepperrot, norges svar på wasabi, tåler å fryses og ikke skal tørkes. Tenk den er så rik på C-vitamin at den ble bruk mot skjørbuk ombord på seilskip! 
 
Denne podden ble spilt inn 28.juli, Olsokdagen 2023! Den ble publisert ved vårjevndøgn 2024! (dagen etter, dvs. 21.03.24). PS: Det jeg ser ved huset er jo et gevir, som felles (ikke horn, som jo sitter fast :-))Joiken ut er Astrid Ingebjørg Swart sin, joiken ut er Ragnhild Nilsen sin. Takk! 
 

Pod 27: Rikinger kan holde på med det der klimaet, jeg har ikke overskudd

Hva er tenkemåter, som hindrer oss i å gjøre mer for miljøet og naturen?Ragnhild Nilsen er tilbake og denne gangen begynner hun med å forklare de fire indre "magnetene" (der podkastens overskrift omkranser den ene måten å #lyve for oss selv på): Kilde s. 24 og 25, i boken hennes Klimapsykologi. Bærekraft i vekst.(Cappelen Damm, 2022):
Maktesløshet, vondt i viljen...: Sier du til deg selv at verden er stor og du så liten? Sier du at ditt bidrag ikke teller? Om klimaet bryr seg om du sorterer søppel, kjører tog eller spiser en hamburger?). Du nummer deg selv og gjør deg veldig liten. 
Mas, vondt i frykten...: Sier du til deg selv at "nå ble det mye klimamas og støy gitt! Sier du at "dommedagsprofetier har du hørt før". Blir du oppgitt over klimahysterikere og får lyst til å si: "Tror du virkelig at verden går til helvete i morgen med oss alle ombord? Vær nå litt realistisk da!" 
Motstand, vondt i konflikten... : Sier du til deg selv at vi trenger en skikkelig klimadebatt, at vi ikke er sikre på bevisene og at det alltid har vært klimaendringer? Forskningen er vel ikke entydig, tenker du. Kan det være så ille? Du devaluerer. 
Mangel... ("det jeg ikke vet, har jeg ikke vondt av..?) : Sier du til deg selv at "jeg mangler det meste. Glede. Kjærlighet. Helse. Nå har jeg vært syk og deprimert lenge og karert meg opp til å kjøre den speedbåten som jeg har ønsket meg i mange år. Jeg fortjener ferien min. Ingen skal få ta fra meg den også. Rikingene får holde på med klimaet. Jeg har ikke overskudd)". 
Hun skriver også: "Om du bearbeider det indre klimaubehaget gjennom modellen, De fire magnetene, forsøker du egentlig på ulike måter å lyve for deg selv ved å endre virkelighetsoppfattelsen. Du svekker betydningen av bekymringen din, du gir deg selv lov gjennom indre forhandlinger, og du benekter at det er sammenheng mellom egne handlinger og den utfordringen verden står overfor. Så lenge du ikke identifiserer deg med klimatrusselen og den tilsynelatende ennå ikke har satt særlige spor i nabolaget eller overfor folk du bryr deg om, så lar du det hele være opp til myndighetene, kongen eller Gud å finne løsninger. Du sier ganske litt oppgitt: "Himmel og hav, hva har klimaet med meg å gjøre?"
- Hvilken av De fire indre magneter bruker du mest, spør hun. Selv kan hun kjenne seg igjen i alle. 
I samtalen er vi ellers preget av krigen i Midtøsten, samtidig som opptaket er for en stund siden - og også det høres i det vi sier. Du møtte klimapsykologen og multikunstneren Ragnhild Nilsen også i pod 14: Perlefiskerens joik. Denne gangen går vi lengre inn i psykologien, kognitiv dissonans og attribusjon (tilleggelse av årsak - virkning) - og starter med slutten på fjorårets film av Thomas Østbye Sivil ulydighet, om miljøaktivister. 
Her fra omtalen av denne filmen hos Cinemateket: Filmen "tar oss med når aktivister fra «Extinction Rebellion» og «Stopp Oljeletinga» går fra å aksjonere mot oljetransporten på Sjursøya til å aksjonere mot bilister og kjente kunstverk. Filmen gir oss innblikk i viktige elementer ved sivil ulydighet: aksjonene, refleksjonene på bakrommet og til slutt aktivistenes beveggrunner i kapittelet om samvittighet og straff. Filmskaper Østbye følger aktivistene så tett at han selv blir arrestert av politiet mens kamera går. Sivil ulydighet er en intens og empatisk øyeblikkskildring av aktivister, men retter også blikket mot det større bildet: Hva får vanlige mennesker på tvers av generasjoner til å gå ut av komfortsonen, ty til sivil ulydighet og trosse mektige krefter i fossilsamfunnet?" Østby ble forresten arrestert under innspillingen. 
Også denne podkasten går også inn i det kristne, men sparker derfra i alle retninger. Vi snakker også her om betydningen av å tenke over HÅPET vårt en gang til. Miljøvern er midt i alt. #Tanghåndklær. #Nummenheten er dødsfarlig. #Jeg tillater meg å puste. #Skilsmisser og villsau. #Kalkuner i Midtøsten #Rare historier? #Åpenbaringer i kirken. #Å passe på å ikke bli sprø. #Speilbilder #Dyrking av spirer #Kompost & #Mørke.
Andre stikkord:Hva er det mulig å snakke om?Hva forstår et barn? Hvordan møte barnets undring? Hvor mye mørke tåler et barn? I en kjeller, på toppen av en fryser.Hva har vi erfart - og hva vil vi ikke gjøre?Hvordan avskjærer vi oss selv fra livet? Om det farlige håpet.  Om en bønn - som blir til mange bønner, om frekvenser og helse. Ungdom og det overveldende.
Her er presentasjonen av Ragnhild fra pod 14: Hun er psykolog fra Berkley og partner i Klimapsykologene. Hun er forfatter av 16 bøker, om livsglede, kommunikasjon og bærekraft, inkludert bøker om perlefisking i indre rom, klimapsykologiboken som kom i fjor (Cappelen Damm) og Livets tre - som kom seilende da hun fikk lagt akvarellene til Marianne Andresen ut over bordene i skrivestuen sin i Kristiansand (og det var coronaepidemi og hun måtte holde seg litt i ro). Ragnhild kalles også coachingens mor - og har doktorgrad i filosofi og innovasjon. Hun har også grader i musikk og bevegelseslære. For Ragnhild er musiker - du kan følge henne som Artic Queen. Hun har singeltitler som "Bærekraften", "Klorofylla", "Sårbar natur" og "Song for a Global Warming" (og albumene Save the Arctic og Pearls in your pocket).PS: Episoden ble ble spilt inn 31.10.23, altså mens Israel invaderte Gaza, derfor er det et naturlig fokus. Det er også et fokus som er preget av angrepet fra Hamas, i dag ville humanitær nød vært et mer naturlig nedslagsfelt. Episoden ble publisert 1.03.24. Ragnhild joiker selv til slutt i podden (til meg/kvinnene som kommer etter oss). Beklager en gjentakelse av et spørsmål rundt 30 minutter. 
 

Pod 17: Er Rotvelt en aktør, finnes et requiem

Innerst i galleriet ser du det. Treet. Røttene til treet, endeliktet, fallet. Akkurat det er likevel ingen betinget bevegelse for andre arter. I rotsystemet finnes savnet hos sopp og hos andre trær, men for de fleste er treets død en fordel. 
Tvisyn er tittelen på Christer Karlstads pågående separatutstilling i Oslo. 17 nye malerier henger der, på spikre, klare for nytolkninger, nye narrasjoner - utenfor rammene. 
I denne podkasten snakker Christer om å ikke tøffe seg og om hvordan han vokter seg vel for å si for mye om egne tanker, avdekke for mye, antyde noe som kan styre leseren i en gitt retning – også fordi uttrykket er så tydelig som det er.
Etter at vi improviserte denne samtalen, i kjelleren under utstillingen, med noen kataloger i hendene, er jeg kommet til å huske et par setninger i en bok om russiskortodoks kirkesang: «Mens basstemmene manifesterte seg som en dump tyngde i mageregionen, skrev den hvitglødende, glasskarpe tenorstemmen seg på nesten smertefullt vis inn i nervesystemet». I de tre maleriene av rotvelten finnes ikke mennesker, men oftest finnes både mennesker og dyr. Det er natur og samklang, det er fjernt fra antroposentrisme, langt nærmere økologisk kjærlighet. Mange av disse maleriene er ikke mørkere, men lysere enn tidligere. Men basstemmen gjør det vondt å puste. Det er som etter en slags apokalypse, mens vi ennå er i sorg, over tap. Over arter som ikke finnes, endringer som ikke kan stoppes. Det er håp som har forlatt oss - og så kommer omsorg fra et dyr?
En brunbjørn som ligger oss andføttes. En konkylie som hvisker oss i et øre, lenge etter at beboeren er død, et kranie som lar oss løfte seg lett. To be or not. En hest som står i ro, vaktsom.
En ulv som stirrer på meg fra bortenfor en klokke, løftet opp slik at jeg ser naken mark under den. Vet du hva du gjør, spør blikket. Men ulven ser ikke på meg. Den ser på en annen ulv, rett fremfor meg. 
Jeg var blitt til en ulv! Syltynne penselstrøk hadde boret seg inn i nervesystemet.
Nei, vent litt - det er mannen i bildet ulven ser på. Klokkeren. Den som slår, på klokka. Tiden. Finnes den?
I sin visshet om når og hvor han bryter formatet, spinner Christer tolkningsmuligheter. Han snakker gjerne om natur og smerte over tapt natur – men ikke om det hellige. Det er heller ikke nødvendig. 
Jeg tenker på ulven som verner familien i det samiske, som er nødvendig for retning, som tar var på sine. På Rødhette, på det maskuline. På klokker som renser luft.
Jeg tenker på en annen setning i artikkelen til Beate Petersens (se under): «Gjennom en blanding av kjølig strenghet og sanselig skjønnhet, av opphøyethet og høyst jordisk tilstedeværelse, var det […] som om stemmene helt reelt etablerte en vertikal linje.”
Kunst, som dette, hvilken gave til homo poeticus. 
Om sort muld gir grobunn for frø. Hvordan skaffe litt lys og vann, mindre ubevissthet?(Mer om dette i senere podkaster, så som med teologen Helge Hognestad. Den kommer snart.)Forresten: På ett av maleriene av Rotveltet finnes steiner. De reflekterer lys. Det døde treet gir grobunn, slik er det. Et requiem er en hyllest, i takknemlighet.
Les mer om Christer og hans utstillinger på hans egen nettside. Om kunstnere hos galleriet her. 
Les lyrikeren Håkan Sandells artikel "Nya målningar av Christer Karlsstad" i Retrogarde.org (2.12.2022).
Årets forside på Juleroser, har hans bilde (fra denne utstillingen). Han var bl.a. også med i fjor - men maleriet med klokken og ulvene, som fungerte i dialog med en tekst av forfatteren Brynjulf Jung Tjønn.
De 17 bildene presenteres slik hos Galleri Semmingsen: " [de er…] forlengelse, såvel som en utvidelse, av mine foregående utstillinger hos Galleri Semmingsen: Midnatt, Motherlode og Våkenatt." og han fortsetter: "Som en del av den siste generasjonen med klassisk skolerte billedkunstnere i Norge, føler jeg meg som en representant for en utdøende art. På mange måter både former og speiler dette min tilnærming til det å skape kunst, og hvordan jeg ser på meg selv som kunstner. Min drivkraft for å tilegne meg teknikker og å mestre håndverket har alltid bunnet i et ønske om å bearbeide, oversette og formidle min verdensanskuelse som et troverdig, fortellende maleri. Jeg er det jeg gjør. Enhver tematisk utvikling kommer som et resultat av personlig endring eller vekst, og ikke som et behov for å finne opp meg selv på nytt."
Ellers så diskuterer vi Morgenbladets anmeldelsen fra sist fredag: Bilder man kan se på igjen og igjen (17.11.23, anmelder er Espen Hauglid). Her fra siste del, beskrivelsen av røttene: "I forgrunnen henger bleke smårøtter som girlandere eller løsrevne blodårer. I bakgrunnen lener skrå trestammer seg mot hverandre, og i gropen der røttene en gang var, har det i ett bilde dannet seg en vannpytt. I det neste ser gropen ut til å danne inngang til en grotte som fortaper seg i mørke. Lenger bak bygger skogen rom på rom. Dette er bilder man kan se på igjen og igjen, og stadig se noe nytt, slik man ville gjort om man hadde et stuevindu som vendte rett ut i skogen. Det er bilder man kan leve seg inn i. Og paradoksalt nok: I all sin nøkternhet har nettopp disse bildene kanskje det klareste politiske budskapet. Knapt noe er mer potent, i vår altomsluttende naturkrise, enn å la naturen være for seg selv."
Referansen er til Beate Petersens artikkel: "Fraværets nærvær, om russiskortodoks kirkesang" (s.159-176), i Musikk og mysterium. Fjorten essay om grensesperengende musikalsk erfaring, Erling E. Guldbrandsen og Øivind Varkøy (red.), Cappelen Akademisk Forlag, 2007 (2004).
(Dette intervjuet fant sted 19.11.23 og ble publisert 24.11.23 / kjøpefesten Black Friday).Igjen er det Ragnhild Nilsens joik til meg som toner ut podden. Hun kommer veldig snart tilbake i denne rekken :-)  

Pod 26: Hva med mer kjærlighet, mer visdom, mer helbredelse?

I femti år har vært en kontroversiell mann inne i den norske kirken, ikke minst ved å mene at kirken er for opptatt av synd og sonoffer. Å tenke at naturen er hellig, har han ikke noen problemer med. Møt teolog og forfatter Helge Hognestad.I denne podkasten feirer vi påske i en ortodoks kirke i Kiev. Vi ser snøen falle over Hamar. Vi snakker om Beelsebul. Vi snakker om morgendagens kristendom. Vi er eklektikere, men tar opp våre kors. Vi snakker om å korsfeste egoene, ta oppgjøret med den upålitelige, la egoer detrones til noe mer betimelig. 
Der forfatteren Erland Kiøsterud i den forrige podden bl.a. snakket om vår tids narrasjonen på en sekulære måte i Hva skal vi gjøre med lysten vår, begjæret, voldspotensialet, så trekker Helge Hognestad inn indre- og ytre natur på sin måte. Hos ham blir sjelen påkoblet Det Hellige. Altet. I vår natur. Det beskytter ytre natur.
Ifølge buddhistisk tankegang er vi ennå uvitende, aggressive og grådige (hør også møtet med buddhist i podd nr. 23).  - Vi er ennå under utvikling. - Står midt inne i evolusjonen, sier Helge. Det innebærer at vi har dårlig tid, skal utviklingen føre til større kapasitet til å forbinde oss med ytre natur. Helge har altså vist stort mot og hatt kraft nok til å stå fast ved det han selv har opplevd som sant, selv om det førte til at han fikk sparken som prest i den norske folkekirken, to ganger. Den siste gangen bare uker før han skulle gå av med pensjon. Han har skrevet mange bøker, om indre liv og ikke minst om oppvåkning. Det hellige i indre natur. Om kostnader ved å være for opptatt av synd. Nå jobber han med en tekst om fremtiden til kristendommen. 
Les intervju med ham f.eks. her: "Helge Hognestad farer rundt i samtid og fortid, i vitenskap og folkeliv, i filosofi, metafysikk, psykiatri og sosiologi som en Espen Askeladd som plukker opp de underligste ting han mener kan gi mening. Hognestad holder seg ikke med en lære. Han er ikke fasttømret, han er grenseløs. Han er en eneste stor prosess, en vandringsmann i det eksistensielle landskap, en speider inn i sjelens innerste rom og i universets uutgrunnelige evighet." (Magne Lerø).
Om vi orker, har vi (altså) mulighet til større bevissthet – mer kjærlighet, mer visdom, mer helbredelse, men da må vi først "frigjøre menneskets guddommelighet". For å skjønne tankegangen er det nødvendig å tenke at vi har en sjel, som ikke går inn i tidsstrømmen. Den er som et evig betraktende vitne. Den er også forbundet med den gudommelige energi, skaperkraft, ren kjærlighet. Sjelen har vi tilgang til i vårt indre. (Ja, den har andre navn i andre kulturer/sammenhenger. Se f.eks. forholdet mellom jeg/ego, overjeget og id/det ubevisste hos Freud - vi snakker om Jung i denne podden). - Slik Paulus skrev at Guds rike er inne i dere, forklarer Helge Hognestad.
Dette skal også Jesus ha sagt (Lukas 17:20-21). Luther var også opptatt av den indre intuitive teologen i hver enkelt av oss (det vi kjenner i, nettopp, vårt indre). Jesus skal også ha sagt - Dere skal gjøre større gjerninger enn jeg gjør, til sine disipler (Johannes 14: 12-14).
Dette tangerer tanken om opplysthet, slik både f.eks. Buddha - og Jesus kan sees på som opplyste. - Det vil si våken på alle indre områder, forklarer Helge og snakker om hvordan dette indre perspektivet, den utvidete bevisstheten, ikke var noe verdens herskere dengang kjente til (Paulus skriver om dette). De lot egoene styre.Hvordan er dette så i vår tid?
Her viser jeg til aktivisten Jonas Kittelsen som i pod nr. 7 (Med seg selv som skjold) snakker om det politiske dialogen er for snever til å romme hans kamp for naturen. 
- Vi trenger større rom, sier Helge. - I den norske kirken stenger fokuset på synd og det at Jesus døde for vår synds skyld.   Dette er igjen forenelig med urfolkstankeganger vi har vært inne på flere ganger i denne podkastrekken: At vi må jobbe med oss selv, slik vi må holde naturen hellig.- Dette har samene skjønt, sier han.- At den kosmiske bevissthet er i alt. 
Vi snakker også om at den motstand Jesus skal ha møtt fra det bestående da han arbeidet som healer, kan speiles i hvordan samiske helbredertradisjoner er blitt møtt! Slik har det vært for urfolk mange steder.
Helge Hognestad har altså levd et bemerkelsesverdig teologisk liv, men hva gjorde at han ble så kontroversiell? Allerede som ung stipendiat på 1970-tallet skrev han en kritisk analyse av norske prekener. Han var politisk og allerede da opptatt av det problematiske i kirkens forståelse av synd. Han så også bibelen som historisk dokument og han så på Gud som en kraft. I dette ser vi at han var forut for sin tid. Det å bli skjøvet ut, ga ham mulighet til å skrive og fordype seg. Skrive. Nærlese tekster. Trekke de lange linjer. Forfølge et møte med Paulus i en drøm.
Slik vi i denne samtalen springer (videre) mellom pengemakten som gjennomstrømmende i kulturen, den jungianske kamp mot egoet, Theresa av Avila - som sier hun er uten ego (jeg snakker om henne flere ganger, også i pod 5 (Ved kilden). Vi er også inne i Kolbeins Falkeids mikrokosmos og i den store planetariske bevegelser. Vi er f.eks. tilbake til Eirik Myrhaugs pod (nr. 2, Naturen må også forstås åndelig), der han sier de kristne burde peke innover, og ikke utover: Jesus sa: «Jeg er veien, sannheten og livet» (Johannes 14:6), men «Jeg-et er veien, sannheten og livet» - vi må peke innover, sier Eirik. Bevissthet som følge av jeg-ets søken. 
Helge Hognestad på Wikipedia. 
Judaspenger til Fosen? Meningsinnlegg, oktober, 2023. "Samisk kultur: Energiministeren tyr til et gammelt knep og tilbyr penger til reineierne. Det sier alt om hvor lite regjeringen forstår av hva saken dreier seg om: at samekulturen undergraves."
Boken om Hognestad, av Jan Ove Ulstein, på Cappelen Akademisk, gitt ut i fjor: Sosiologi, teologi og Helge Hognestads doktoravhandling.
Filosofen Callemann, som også er opptatt av Mayakalenderen. 
Forfattersiden til Kolbein Falkeid, hos Cappelen Damm og f.eks. en bokpodd med ham. 
Ken Wilber.
En aktuell bok med utgangspunkt i Theresa av Ávilas tanker om å gå inn i en prosess. 
Luther om det innkrøkte menneske, som ikke har tillit til Gud, se f.eks i denne jubileumsboken.
Dette med helbredelse, innad i kirken, håper jeg å komme tilbake til, f.eks. gjennom Jan-Olav Henriksens bok Varme Hender. 
Vi kommer tilbake til Ragnhild Nilsens pod, Perlefiskerens joik - når hun om et par uker kommer med en ny podkast (jeg nevner hennes opplevelse i en kirke her). 
Det er tredje søndag i fastetiden denne helgen, snart er det påske - kanskje den vandrende mannen likevel ikke døde for vår skyld?
Hva har slikt å si for det hellige? Rundt oss. I oss.
Denne podden ble tatt opp på Hamar 15.11.23 og ble publisert 23.02.24Nedenfor kan du lese et innlegg han har skrevet om Morgendagens kristendom. Det blir da som et meningsinnlegg inn i podkasten :-)
Morgendagens kristendomReligion handler om å «knytte tilbake» (til livskilden), av latinsk re-ligare. Menneskeheten har utviklet mange slike «tilbakeknytninger». Kristendom er blitt vår vei, utviklet gjennom to tusen år. Og det er riktig som Rudolf Steiner har sagt, at «kristendommens virkelighet utdypes gjennom historiens gang som følge av menneskets bevissthetsutvikling». Vi er ikke ferdig utviklet, men står midt i evolusjonen, og vår religion utvikles med oss. Menneskeheten har de siste to-tre tusen år utfoldet jegbevissthet med blant annet evne til individualitet og rasjonalitet og til å sette grenser overfor andre, og religionen har tjent prosessen. Men mye gjenstår. Det er å håpe at vi får redskaper til å overskride de destruktive trekkene.Etter min mening ligger det i kristendommen fra begynnelsen av en innsikt som kunne bidra – om bare kirkens ledere kunne se hva de har i sine hender! Men svært få av dem gjør det. Det synes å ligge en angst hos mange for bibeltekstene eller misforstått respekt, kanskje bunnet i uvitenhet om historisk bakgrunn og tilblivelse. Den gjør at innsikter fra bibelforskningen, som har pågått i 200 år, ikke blir tatt inn. Uvitenhet hindrer sannheten i å komme fram. Eksempelvis skal en på gudstjenesten stå når det leses fra evangeliene, båret fram i prosesjon, men sitte når andre bibeltekster blir lest. Det gir signal om at evangeliene er helligere og viktigere enn f.eks. Paulus. Men Paulus er først, han var nærmest Jesus i tid. Hans brev er fra ca.49-56 e.Kr., mens evangeliene er sene dokumenter, alle blitt til etter katastrofen år 70 og preget av den, da romerne brøt inn i Jerusalem, la byen i ruiner, brente templet, drepte tusenvis av jøder og drev andre på flukt.
Det ble «ikke stein tilbake på stein». Et sjokk for både jøder og kristne! Ulike veier ble søkt ut av det. De kristne grupper skrev historien om Jesus for å ha noe annet å samles om, men det var stort sett, som bibelforsker Burton Mack har sagt, «et oppdiktet hendelsesforløp». Alle de fire bibelske evangelier er resultat av et bevisst forfatterarbeid, det var diktning og fri bruk av fortellinger om og ord av Jesus. Forfatterne «hentet fram nytt og gammelt fra sitt forråd» som Matteus skriver om seg selv. For dem var tradisjon «å videreføre flammen, ikke oppbevare asken» (Gustav Mahler). Evangelistene hadde en flamme å videreføre. En dyp innsikt, eller «visdom»som Paulus sa. De brant for denne visdommen. Og de uttrykte den på ulike måter, i veldig forskjellige miljøer. Tradisjonen, ordene, fortellingene som var fortalt tidligere, ble brukt bevisst, dvs. utvidet, forandret, kuttet, omtolket for å få fram sannheten om mennesket.
Og sannheten om mennesket er ikke at mennesket er «synder» som trenger at gudssønnen døde som soning for å tilfredsstille en vred Gud. Men sannheten er at mennesket er uferdig, i vekst, at dets innerste er guddommelig og venter på utfoldelse -  guddommelig visdom, guddommelig kjærlighet, guddommelig helbredelse. «Gudsriket er inni dere». Det var en «visdom som ingen av verdens herskere har kjent til» (Paulus), og som fremdeles ikke har trengt inn i våre lederes hjerter.
I morgendagens kristendom vil det være respekt for de bibelske teksters historiske bakgrunn. Kirken synes enda å behandle Jesusfortellingene som gjenfortelling av historiske hendelser. Det gir ingen troverdighet i dag. Fortellingene er i stor grad myter, dvs. de framstiller indre sannheter, «gjør det indre til noe ytre» (Kierkegaard). De framstiller en indre sannhet som en ytre fortelling. Julemyten, påskemyten og pinsemyten er kristendommens viktigste myter. De formidler dyp innsikt om Mennesket og våre livsbetingelser på Jorden. Mytene har alltid spilt en stor rolle i religionene, de kan få fram sider ved tilværelsen som ennå ikke er bevisst, peke på neste trinn i evolusjonen.
Kristendommens hovedmyte, påskefortellingen, har ennå avgjørende gyldighet. Den handler om det vi står overfor daglig, dimensjonen i vårt indre som vi kaller «ego» eller jegbevissthet. Jeg’et er først og fremst en fantastisk struktur i vår psyke som gjør at vi finner fram, kan ta avgjørelser, legge sammen to og to, sette grenser, gjennomføre beslutninger. Slik var det ikke for 3-4 000 år siden, da folk levde med kollektivbevissthet og bare synes å kunne handle ut fra fellesskapsfølelser. Men noen våknet, skapte myter og redskaper som etter mange hundre års kamp og smerte løftet flertallet opp på et annet nivå, jegbevissthet. Og der er vi. Men fortsatt uvitende om en større sammenheng, kortsiktige, aggressive og grådige, og på grunn av begrenset innsikt, ute av stand til å «gjøre det gode som jeg vil» som Paulus sa.
Den opprinnelige kristendom pekte på en vei videre: Korsfeste ego – «fornekte seg selv, miste sitt liv, ta opp sitt kors, følge etter». «Dårskap» ble dette kalt den gang. Budskapet var så radikalt og utenkelig at det tidlig ble omtolket. Fokus ble i stedet på at den korsfestede hadde sonet for alles synder. «Et annet evangelium» kalte Paulus det, en «forvrengning» (Gal.1).
Men det opprinnelige budskapet står fortsatt klart: «Jeg er korsfestet med Kristus. Ego lever ikke lenger, Kristus lever i meg» (Gal.2.20, ordrett oversatt). Innsikten i den første tiden var at den dimensjon som menneskeheten hadde kjempet fram og frigjort i sitt indre gjennom mange hundre års strev, jegbevissthet, ikke måtte ta styringen men stilles til rådighet for en visere og mer kjærlig del. Som en moderne forsker har sagt: «Bevissthetens besinnelse er innsikten: Jeg er ikke sentrum i meg» (Tor Nørretranders).
«Korsfeste ego» betyr ikke å undertrykke jegbevissthetens kvaliteter, rasjonalitet,teknisk innsikt, oppfinnsomhet, evne til å sette grenser, ta avgjørelser, planlegge, gjennomføre ting. Men det betyr å se egoets (og rasjonalitetens) begrensning, erkjenne et annet, dypere og klokere senter, og stille seg til disposisjon for det. «Ego skal være sjelens tjener, det skal tilrettelegge, ikke styre og dominere» (Liv Hilmen). For at det skal skje, må ego settes på plass, bl.a. innse det som Ottar Brox uttalte om homo sapiens, at det ikke er i stand til å planlegge på lengre sikt «enn kanskje ti år». Ego er kortsiktig. «Korsfeste ego» er veien til at den indre Kristus kan oppstå.
Så påskemyten skal ha en sentral plass i morgendagens kristendom. Og kirken som forvalter den skulle hjelpe oss til å sette grenser for ego, som i vår tid synes å bre seg ut over alle bredder - vi er fanget i det presten Jon Johnson kalte en «egosentrasjonsleir». Kirken skulle være «jordens salt» som den i sin tid ble pålagt. Men også «verdens lys», den instansen som minner oss om at vi alle bærer gudslyset inni oss, tilknyttet livskilden. Derfor er planlegging på lang sikt mulig, fred, kjærlighet, helbredelse, dypglede og dypinnsikt kan blidagligdags, vi kan bli i stand til å «gjøre det gode som jeg vil.» Det kristne håp er håp om bevissthetsløft – til gudsbevissthet eller Kristusbevissthet.
 
Oktober 2023
Helge Hognestad,
prest, dr.theol.
hhogn@online.no

Pod 25: Hva skal vi gjøre med lysten vår, begjæret, voldspotensialet?

Vi industrialiserte vanhelligelse av liv.Må vi se på vår forståelse av det hellige om igjen?I denne podden snakker den skjønnlitterære forfatteren / essayisten Erland Kiøsterud om slik. Og om behovet for nye rom - som peker mot nye muligheter. Og om at vi har mye å gjøre. Ikke bare må vi gjennomskue hvilke fortellerstrukturer vi selv er en del av. Vi må også ta inn over oss voldspotensialet i dem. I vår søken etter nye, utvidete, handlingsrom kan vi altså trenge nye fortellinger, omskriving av gamle. Nye strukturer. På systemnivå, mellom oss, inni oss.
Det blir en påfølgende poetisk samtale om akkurat dette på Sarahkkas festival på Eidsfoss i juni: Hva er de nye fortellingene? Der møter du igjen Erland Kiøsterud, men også Martin Lee Mueller og Odin Lysaker fra pod 12 om økologisk kjærlighet (og Odin også i pod 11 om økologisk kjærlighet).
Det handler altså om å våge å åpne seg for nye perspektiver og så se hva som skjer. I dette blir det hellige viktig, men ikke som begrep, mer som- vørnad, respekt, samhørighet, følelse av å være i noe som er større enn oss selv, sier Erland. Slik det handler om ydmykhet. Mottakelighet. Påkoblethet.
Der den samiske forfatteren og billedkunstneren Synnøve Persen i den forrige podden (Pod 24: Alvvaiduhttit; "Gjøre verden modig nok"), fortalte om overgrep rettet mot sine egne samiske formødre i åtte generasjoner - så speiles generasjonenes overgrep i denne podden. Majoritetskulturen overgrep, ikke minst mot naturen, i åtte generasjoner, og vel så det. Og da ikke bare fra den maskuline siden.I samtalen er han opptatt av faren for å reprodusere de samme, gamle makt- og voldsstrukturene, som i blinde – og i rettferdighetens navn. - Vi må ikke gjøre de samme feilene om igjen, ser han. Og der er vi gått i en liten sirkel. Forteller-sirkelen. For dette gjelder også for litteratur, retningsløs litteratur, mens vi rent faktisk befinner oss inne i en dyp krise. Det er her Clarice Lispectors Stjernens time, passer inn. Og vi har gått i større volds og bevisstgjøringssirkler og bl.a. berørt disse referansene: 
Hanna Arendt som i sitt essay; Eichmann i Jerusalem. artikkelsamlingen Handling, frihet, humanitet – møter med Hannah Arent (2011).
Professor i statsvitenskap Bernt Hagtvet, skriver et innledende essay til den norske utgaven av Eichmann i Jerusalem, på side 30, at vi må se på forbindelsen mellom dehumanisering og moralsk nøytralisering. Slik Eichmann var ute av stand til å se jøder som individer, han kunne føle med – og ha empati med. Det er likhetstegn med dette inn mot natur i denne podden.
Einar Øverenget skriver om ondskapens banalitet (som jeg baker inn i et spørsmål), i boken Hannah Arendt (Universitetsforlaget, 2008, side 141): Det skyldes ikke å være besatt av ond vilje, av et ønske om å plage uskyldige mennesker [naturen rundt oss], men å være «en fullstendig banal person som betraktet en lov som en lov, og som fraskrev seg selv enhver form for personlig ansvar for sine handlinger». «I et totalitært regime kreves ingen onde mennesker til å iverksette dets kriminelle politikk. Det eneste som kreves, er mennesker som er ute av stand til å reflektere over sine egne handlinger – et fullstendig banalt menneske som ønsker å gjøre en god jobb».
Vi siterer fra denne boken: Etikk i klimakrisens tid, av Arne Johan Vetlesen, og også denne dialogen mellom Erland Kiøsterud og Vetlesen.
Vi snakker også om mulighetsrommet og bakgrunnen for selve samtalen: Om bildet på et motbilde. For Erland går ikke av veien for å diskutere en drøm der det bygges nye veier, sirklende, mot en høyde, og har i det hele tatt sine egne veier inn i dette problemkomplekset. - Vi kan aldri bli helt vitende, sier han.Og vi går videre. I forfatterskapet er han stadig kommet tettere på dette med natur. Og tettere på dialogen. Slik vi veves inn. Slik vi er innvevde i en natur, som er større enn oss. En natur med en energi og en kraft. - Det finner vi i samisk kultur, sier Erland og viser f.eks. til japansk kultur (kami, shinto), og - dermed blir det den elven, det vannet, det fjellet, men også det jordet. Det har vi til låns. - Men vi må ikke vanhellige det, vi må ikke desakralisere det, vi må ikke gjøre det på en slik måte at vi mister den livskontakten, for da er vi kort over i overgrep igjen, fortsetter han.Samtidig er det også et håp i denne samtalen, for naturen - er ganske robust, og gjenopptar seg selv. Den vil gjerne fortsette å være natur.Les mer på:
Erland Kiøsteruds egen nettside.
Forfattersiden hos oktober. 
NY TID har ellers dette intervjuet med Erland Kiøsterud om det økosentriske mennesket.
Samtale: Stedet der språket skal komme fra — økologiske utfordringer og muligheter i kunsten” med Hanna Sjöstrand, Gunnhild Torgersen, Ludvig Uhlbors, Tina Kryhlmann Erland Kiøsterud.
Drammens Tidende, Han ble min litterære landmine (om blindveier).
Av anmeldelser kan kanskje denne fremheves: «Erland Kiøsterud tenker stort og dypt om menneskets forhold til naturen», skriver Dagens Næringsliv (Leif Bull) 8. juli 2023, om «Fire Norske sanger» og «Skjønnhetens økologi». De to bøkene som kom ut i fjor. I starten av podden leser han fra slutten av Fire norske sanger. 
Denne anmeldelsen i Vårt Land: "Sjeldent ambisiøst om kunsten hinsides mennesket", går inn i hans prosjekt, og bl.a. det at han "løser opp i antroposentriske myter, deriblant at det å snakke nødvendigvis betyr å ha et talespråk" (februar, 23). 
Elin Koven avslutter podkasten med joiken til jorda ifra Pod 18: Lyden av natur: "Du joiker ikke om noe, du joiker noe". Astrid Ingebjørg Swart starter som vanlig med joiken til Sarahkka. Vi snakker om gruppedynamikk i denne samtalen. Tenkte jeg ville lenke opp til en av mine fagartikler der jeg behandler dette: «Når de blir en trussel for oss», i Kampen for menneskeverdet, H.M.Haugen & L.G. Lingås (red.), (Universitetsforlaget, 1996:163-175), som blant annet er blitt brukt i informasjonspakke til valgobservatører. Denne podden ble spilt inn samme dag, rett etter, samtalen med Synnøve Persen, dvs. 27.11.23.Den ble publisert 14.02.24 (navnet Valentin betyr forresten «sunn» og «sterk»). PS: Jeg var 11 da jeg fikk hesten, på vei mot 12 (kom til å si at jeg var 10). 

Pod 24: Alvvaiduhttit; Gjøre verden modig nok

Det er samisk nasjonaldag. I denne podden er det bare å holde seg fast. Forfatter og billedkunstner Synnøve Persen forteller lavmælt og med stort alvor, ikke bare om sin nyeste bok, der hun med lyrisk penn lar oss møte åtte generasjoner av formødre, nei, hun tar oss også med til vår samtidige naturødeleggelse og våre spørsmål om hellighet. - Jeg tror grensen går ved hellige fjell, sier hun. Synnøve berører. Ikke bare er hun et tidsvitne, kvinners vitne, en samisk kulturbærer, men stemmen hennes vibrerer. Det som om hun har kastet et spyd ned i god jord, så det får stå der og dirre, vertikalt, gjennom tid og generasjoner. Hun holder i et septer også, opp ned; Spissen peker langt inn i fremtiden.Hun vil vekke den som hører. Det handler om ødeleggelser, letingen etter djevelen, herskeres rå maktkamp - og hva konsekvenser er blitt. Om avmakt og svik handler det, om kompleksitet, om gudinner og om sola som (igjen, snart) varmer jorda. Om sjeler som må (og får) reise fritt. Om elektrifisering av Melkøya, trusselen mot Rásttigáisá og om det sirkulære, hellige, fjellet ved Baukop.
Synnøve leser fra to diktsamlinger i denne podden. Først fra den nye boken som utkom sent på høsten i fjor: Balvvat bullet, skyene brenner. Poetiske tekster om formødrene. Dette er altså biografisk materiale og hun går helt tilbake til sin åttende formor, Lemet-Gáren / Karen Clemetsdatter (1630-1701) - som ble anklaget for å være heks og ganske så mirakuløst reddet. - Det handler om å fortelle den historien som ikke er blitt fortalt noen steder, sier hun. Det finnes norske oversettelser i den siste boken også, men i denne podden får det samiske mest plass (så kan vi andre kjenne på det). Selv vokste Synnøve opp med det samiske språket, tett på bestemødrene sine og dypt inne i samisk overlevering. 
Den nye boken kan du kjøpe fra Samisk litteratursenter.
Karen skal ha trommet så hardt, at kirkevergen i bygda ble syk. Det var det hun ble anklaget for. Det var lagmannen Mandrup Schønnebøl som fristilte henne. Les om Dommeren som stanset hekseprosessene på 1600-tallet i Morgenbladet (og andre steder, f.eks. her). Vi har tidligere snakket om blant annet Vardø og retterstedet der, f.eks. i samtale med Lone Beate Ebeltoft i pod 1 og med Veronica Skotnes i pod 19.
Den danske kongen kommer vi tilbake til, mye senere, da vi tar turen innom et gravkammer utenfor København.
Tolkninger og mistolkninger av Luther kommer vi også tilbake til, flere ganger. 
Les om sannhets- og foroningskommisjonens rapport om det samiske fra i fjor vår, f.eks. her. Vi kommer tilbake til denne rapporten mange ganger, slik vi naturlig nok har vært inne på den flere ganger allerede. 
Synnøve leser også fra en tidligere bok (2017), Ruoná rieggá vuol váccašit = Under grønn ring vandre. Der har hun og Erling Kittelsen samarbeidet om de norske oversettelsene.
Hjemmesiden til Synnøve Persen. Der er hun fotografert ved «sitt» hellige fjell.
Les mer om hele det sammensatte forfatter- og kunstnerskapet hennes f.eks. her. 
Hun har blitt nominert til Nordisk Råds litteraturpris to ganger, siste gang for Av skogens sus spirer nytt i 2008 (originaltittel Meahci šuvas bohciidit ságat). 
I 2018 fikk hun Kulturrådets ærespris for "mangeårige kunstneriske virke nasjonalt og internasjonalt, og for hennes innsats for å løfte samisk kunst, språk og identitet både nasjonalt og internasjonalt. Persen har i en årrekke vært en viktig stemme i den offentlige debatten om samiske spørsmål og en sentral aktør i samisk organisasjonsliv. Hun har blant annet vært pådriver for etableringen av Samisk senter for samtidskunst, det pågående arbeidet for et samisk kunstmuseum og for etableringen av Kunstskolen i Karasjok." (snl.no) "Hun ble slått til kommandør av Den kongelige norske St. Olavs Orden for sitt virke som forfatter og billedkunstner, og for fremragende samfunnsnyttig innsats for norsk og samisk kultur og samisk samfunnsutvikling. Hun er den fjerde skjønnlitterære voksenbokforfatteren i kong Harald 5s tid som blir tildelt denne ordenen. I 2019 ble Persen, sammen med tre andre forfattere, tildelt Den norske forfatterforeningens jubileumsstipend." (ibid.)
Hun er altså også en anerkjent billedkunstner og vi snakker om motivasjon til videre arbeid.
Synnøve har vært en aktivist og initiativtaker i mange år, og sultestreiket mot kraftutbyggingen i 1979, sammen med bl.a. Eirik Myrhaug som trommer deg ut av denne podden (se nedenfor). Erling Kittelsen var også aktiv i motstandskampen, hør sønnen hans, Jonas Kittelsen i pod. 7, med seg selv som skjold, i pod 6, aktivistene og i solsnupodden. Du møter Per Inge Østmoen, aktivist mot vindurbinanlegg, i pod 4, "Nature is cooperating, so must we" og pod 6, aktivistene. 
Ungdommenes demonstrasjon foran Stortinget i vår tid, kommer vi tilbake til.
Vi snakker om trommer flere ganger i denne podden. Hun nevner Mari Boines kamp for å hente den tilbake. Ailo Gaups arbeid for det samme har jeg f.eks. snakket om i pod 5, fra vannkilden på fjellet. På grunn av trommens viktighet i denne sammenhengen, blir det et gjenhør med Eirik Myrhaugs tromming ved solsnu til sist i denne podden. Hør ham i pod 20: De møtes ved solsnu og 2: Naturens sykluser må forstås også åndelig, sier noaiden. Astrid Ingebjørg Swart joiker som vanlig i begynnelsen av podden - og hun møter du jo i både pod 9: Å gå i naturen med dobbelt blikk, pod 10: Fred kan du bare ha når du selv gir den og i Nyttårspodden (ikke beskytt hjertet ditt). 
 
Synnøve avslutter boken med dette diktet (i motsatt rekkefølge, side 256): 
veahket mu čierrut                             Hjelp meg å gråte                                   vajálduvvon gatnjaliid                        de glemte tårene                                     veahket mu rahpat                             hjelp meg å åpne                                    giddejuvvon ádjagiid                          de låste kildene                                     
veahket mu gávdnat                           hjelp meg å spore                                   bálgáid                                                 stiene                                                       veahket mu gávdnat                           hjelp meg å finne  vuoimmálaš jiena                                den sterke stemmen                               veashket mu ohcat                              hjelp meg å finne     čihkkojuvvon sániid                             de glemte ordene                                   suoláduvvon gisla                                det stjålne språket  vai beasašin muitalit                            slik at jeg kan fortelle                            
 
Podden ble spilt inn 28.11.23 og den ble publisert 6.02.24.