DET HELLIGE I NATUREN

Pod 2: Et eple i podden, er bedre enn... (2)

Målet er ikke være eplekjekke – men du verden så morsomt det var å lage denne pod-episoden med Torolf Kroglund!
Han forteller om den nyeste boka si som kommer ut på Cappelen Damm i morgen, med lansering torsdag. 
Eplet. En reise i Edens hager.
Boka er ikke minst en reise- (og hjemme-) skildring, på over to hundre sider. I denne eple-podden beveger vi oss høyt og lavt, holder epler i hendene og legger dem under skalpellen – før vi krabber ombord i (hjemmelagde) båter (og tar med oss epler også da).
Epler altså, i alle mulig betydninger, historier, religioner osv. For hva er det med dette kjempestore bæret, som har betydd og stadig betyr så mye - i så mange kulturer, religioner, tradisjoner? Som bringer fortapelse - og glede, liv og sorg. Er de aldri så hellige.
Les denne Harvest-artikkelen Torolf akkurat har skrevet: Om jeg visste at verden går under i morgen..... 
Her er en artikkel publisert i Samtiden litt etter denne podden (4.10): "Forfatter Torolf Kroglund leter etter det store og bredtfavnende i det lille og hverdagslige".
Torolf er litteraturviter, tidligere journalist, har vært festivalsjef for Ibsen og Hamsun-dagene i Grimstad og kultursjef i Risør - 111 kilometer å gå (jeg har sjekket på Google Maps) - nordover, fra der han bor i Lillesand. 
Han har skrevet en hel del sakprosa-bøker, om skateboard- og jegermiljøer (som det står på innbretten til boka om epler) - og i boka Reise med ål, fra 2018 forfattet han er personlig reiseskildring om naturvern, forskning, kystkultur. Fire år senere dykket han enda dypere ned, ved å bygge seg en båt, som faktisk holdt vann, og lot seg flyte avgårde, med all sin erfaring, mens han jobbet seg inn i båters historie. 
Vi snakker også om Historien om båten. Fra skog til hav med farkosten som endret verden, i denne podden.
Takk til Astrid Ingebjørg Swart som joiker i begynnelsen og Solfrid Molland som rekker å slå et par akkorder der helt til slutt, til Anders Moe og radiOrakel.Denne podden ble spilt inn 14.09 og ble publisert 15.09 (først på radiOrakel).Fra lanseringsuken:
Det Heilage Eplet, (!) Kompass, NRK P2. 
Adresseavisen, Terningkast 5
Eplets historie, Norsk hageselskap.
Lansering, Nordli.og så var det jo eplets dag 24.09! 
 

Pod 1: Hellig er den jorda vi går på (2)

Møt musiker og komponist Solfrid Molland!
Kjenn på kraften som ligger i det romske folkets musikk.
Solfrid tar oss med på både en vertikal og en horisontal reise.
Det handler om å ta vare på skaperverket, på tvers av tro / ikke-tro og om det å stå midt mellom himmelretningene.
Det handler om personlige erfaringer og et liv med musikk.
Slik det handler om toner som en måte å forstå verden på, verktøy til å holde kontakt med det indre.Også slik blir det hellig, hvert reir i tre.
Finn Solfrid på Spotify!
Både mellommenneskelige og møter med ytre natur altså.
Både forholdet til det hellige og til ting vi ikke tenger.
Det knyttes bånd mellom det romske folkets musikalske kraft - og de energitap og behov for påfyll som kamp mot stadig naturødeleggelse krever.
Og vertikalt transcenderes episoden også av en opp/ned-akse ikledd russisk katedralmusikk.
Solfrid synger, spiller piano og trekkspill. For det blir masse studiomusikk og ikke bare romsk.
Du hører: "Hellig er stien", med tekst av Ingvar Hovland, "Dobre Dien", "Ljouba" og "Djelem" (fragment). 
Avslutningsvis spilles også «Cathédrale Russe de Nice», fra albumet Katedral for tapte drømmer (2011).
Her er lenke til nasjonalmelodien Jelem, Jelem, som Solfrid antyder inne i podden.Her er en offisiell versjon av den samme. 
De som vil høre mer rommusikk kan jo f.eks. høre Nane Socha? Her sammen med Gjertruds Sigøynerorkester. 
Da er det bare å glede seg til neste prosjekt: "Naturens katedral"!
Underveis i podden vises det til tidligere podder, blant annet til Elin Kåvens pod. nr. 18, Jens P. Herbener i pod 11, Erland Kiøsteruds tanker om vørnad i pod. 25 og Eirik Myrhaug i pod 2 (alt sammen da i første sesong).
Stor takk til Anna Slåttli Brandvål for teknisk redigeringshjelp, og finish av Trond Erland Sigvaldsen. Takk til Anders Moe også og til Astrid Ingebjørn Swart som joiker i begynnelsen. Takk også til Morten Hvaal for flere foto/opptakshjelp.PS: I denne podden, nr. 32 snakker jeg og Vikram også om svarttrosten - og vi er innom den fuglen flere andre steder :-)Forresten: I hver tone, bor en egen kraft, som himmelen kysser, like ømt de neste tusen år.
Denne podden ble spilt inn i Oslo 2.02.24 og først publisert i radiOrakel (8.09.24). Her ble den lagt ut 11.09.24. 

DetHelligeiNaturen fyller ett år!

I helgen er det igjen Sarahkkas samiske urfolksfestival. I denne ti minutter lange snutten, oppsummer verten i podkastene, Inger Synnøve B Barth, ett år - som har ført til 33 episoder. Astrid Ingebjørn Swart joiker som vanlig i begynnelsen, men Solfrid Molland - som du møter i pod 35 synger en snutt helt til sist. Denne oppsummerende teaseren - med takk til alle lyttere og bidragsytere - ble publisert 13. juni 2024. 

Pod 33: Som mine fjær på jorden...

Er vi i natur, som natur, og lar prosesser i naturen, utenfor oss, fortsette å skape - inne i oss, så skjer det noe.
Fugler som er skapt, medskapes, blir våre bilder, i vårt indre. 
Det er slikt denne podden handler om.
De fugler vi skaper.
Finnes det da noe nytt? Noe sokratisk ved måten filosofen Hans Kolstads stiller spørsmål ved det innsosialiserte?
Måten han åpner opp for nødvendig, ny, erkjennelse, meditasjoner og også urfolkskjennskap?
Bli med inn i den anerkjente filosofens refleksjoner.
Utganspunktet for samtalen er boken Besinnelse - naturfilosofiske essays (2007, Humanist forlag). I samtalen havner vi langt inn i oppfølgeren. 
Det er forresten to avslutninger på denne podden. Helt til sist hører du om den danske øya Læsøs plass i det norrøne, om Loke og vridde tårn. Dette er også et frampek til pod 34. I den tar Erling Kittelsen deg med inn i norrøne mytebilder - og Ukraina (og en pod II med Erling like etter det - blir det også plass til kjærlighet). 
Så, først, til fallet fra naturTil naturens mysterium og det å grave dypere enn glede. Til falske selvbilder du gjerne kan utfordre med slegge og sverd, men som allerede går i oppløsning. 
Til samstemmighet med natur – og det å være underlagt den.
Og det som er bakenfor begreper.
Og det kvalitative.
For må du, ved dette verdiskillet, omskape deg til medagitor, så kjenner du allerede løsningen, vi er alle bærere av den. 
Slik er denne samtalen om de delaktige, skapende prosesser beslektet med Eirik Myrhaugs tanker om energifantasier (hør ham snakke om dem f.eks. i pod 2), vi snakker også om det her.
Slik det blir et både-og når naturens skaperevne forlenges, til å skje inne i oss selv. Vi tenker nytt om verdi, men blir også mindre redd natur. 
Vi tvinges også til handling. 
Men dette er da ikke det bør, de forpliktelser, som kommer fra autoriteter i samfunnet, det bydende som blir oss gitt som konvensjoner, sosiale og andre konstruksjoner (som aldri vil utgjøre et imperativ i absolutt forstand; vi kan alltids bryte med sosiale konvensjoner).
Nei, dette er en annen type «bør», forklarer Hans Kolstad:
- Og det kaller jeg det moralske imperativet. Og det er et bør som kommer fra deg selv. Hvis du bryter med det, så bryter du med deg selv og med hele din personlighet.
Er det da ikke dette vi har gjort?
Uansett. Det kan reverseres. Om du altså lar det skje i deg, komme fra deg selv. Og lar noe skapende i deg selv, utløses utenfor seg selv.
Dårlig tid har vi uansett.
- Vi må finne tilbake til naturen som liv, før den dør absolutt, sier Hans Kolstad.
- Bare på disse premissene kan mennesket snu om på sin skjebne, som ellers er å bøte på det ubotelige.
Samtalen er i hovedsak firedelt
Et historisk riss. Hvordan en arvet antroposentrisme – har fått det til å gå så galt. Bildet av mennesket som intellektuell herre - over natur. Om det absolutte vi må gripe, for å endre den retning vi, som mennesker, i vesten, har hatt i så mange hundre år. Dette med naturen og bevisstheten - og en felles virkelighet. Filosofi som lar naturen virke slik, i oss.
Hva er arven etter Arne Næss / økosofi?
Hvordan er kunstneren naturens medhjelper? Det handler om skaperkraft og energier, billederfaringer som gjør oss aktive (vi kommer tilbake til Christopher Rådlund kunst i en podkast om ikke alt for lenge).
Natur og besinnelse, hva er det viktig å forstå? Hans Kolstad forklarer hvorfor vi ikke lykkes med å beskytte naturen nok, slik det er nå. For begreper står i veien. Og det handler om subjekt i objekt-tekning. Og om det moralske imperativ. I den nye naturforståelsen som er i emning, skrotes det mekaniske verdensbildet. Slik vi er medskapere, betraktende kunstnere, skapere i forlengelse av og i natur.
 
Denne podkasten ble spilt inn 05.05.24 - og publisert i pinsen (20.05.24).Takk som alltid til Astrid Ingebjørg Swart, som joiker i starten - og denne gangen til Ragnhild Nilsen som joiker til podkasten (hun er med både i pod 14 og 27)- og Gullas nynning fra påskepodden/pod 29 helt til slutt - en norsk folketone da dedikert gudinnen Artemis/naturen - og nå natur og norrøn kjærlighet). 
Tusen takk til tekniker Trond Erland Sigvartsen for klipp.

Pod 32: Er det ditt smil, eller mitt?

Vi er (minst) tre i rommet! Elefanten,Vikram Kolmannskog og jeg.
Det handler om å skrive for å feire livet.
Det handler om å gjøre mye ved å gå sakte. 
Det handler om å falle som et barn igjen.
Om å leke. Om å snu trær opp-ned (eller ikke gjøre det).
Og det blir ikke et spørsmål om hvem/hva som er elefanten i rommet, men om vi aner en bølge, en M?
Slik vi lurer på hva som skjer om svarttrosten lar oss se den som hellig. 
"Kan vi få kalle deg Kali?"
Og hva det vil si å handle uten frykt (hvordan var det igjen)? 
Og hvorfor gå barføtt på gresset?
Og er den beste terapeuten allerede der, rett utenfor terapirommet?
"Green friend, you make me so happy."
Grønn, grønn, grønn.
Vikingtidens kjærlighetsfarge. Kan den hjelpe oss å stresse mindre, bli mer bevisst?
Det grønne er uansett der - for nå er det Vikram Kolmannskog som bokbades.
Vi snakker om "vårspettende" trær, vidomstradisjoner, gudsbilder og om hvordan vi kan nøste i det ubevisste.
"To run as fast as you can, if you really want to."
Han deler dikt og prasabiter, erfaringer fra gestaltterapien – og f.eks. Martin Bubers Gud som trer inn mellom oss.
"The one in front of us".
Det Hellige, det vi akter og respekterer, over oss, ved oss, under oss (tilbake til gresset), rislende, som et blad.
Se mer her: 
Hjemmesiden til Vikram.
Vikram er professor i gestaltterapi, ved Norsk Gestaltinstitutt. Han har også egen praksis. Han er retts-sosiolog med vekt på menneskerettigheter
Han er forfatter, skriver dikt og prosa – inkludert fiksjon.
Dette bøker vi snakker om:
The Garden Tantra  (oktober, 2023)
Den tomme stolen (2015) - også på engelsk. I den møter vi åtte mennesker - som møter gestaltterapeuten Vikram. Innledningsvis presenterer han gestaltterapi-tilnærmingene, som jo er for "alle", uavhengig av livssyn (andre typer samtaleterapi er gjerne også det, men her er det eksplisitt). Derfor kan også bønn og religiøse ritualer brukes. Det kan virke helende i seg selv, skriver han på side. 103: "Etymologisk er for øvrig "hellig", "hel" og "helse" beslektet, og innimellom er jeg ikke i tvil: Det er noe hellig mellom oss i terapirommet". Gestaltterapien har også (mellom annet) en eksplisitt kritikk av konkurranse- og forbrukersamfunnet, nesten som bakt inn i ønsket om meningsfulle relasjoner, gode dialoger, god kroppsbevissthet, og her og nå awareness (se f.eks. s. 15 og 18). I podden leser han fra også denne boken.
Becoming Buddha, meditations (2020)
Taste and see, a queer prayer (her er det Jesus kommer inn).
Her er flere:  
Ryheim: A porn poem (2024)
Lord of the senses (2020)
Du kan høre ham i andre podder: 
Hans egen pod, "Terapi med Vikram"
Om poesi, tantra, økologi, oppmerksomhet, ord & gestaltterapi - i forbindelsen med lanseringen av The garden tantra (Flux).
Gestaltprat: I and Thou. 
Queering gestalt therapy.
Refleksjonen rundt rasisme.
Og her finner du en hel del andre podder mv. han er med i. 
Vikram er inspirert av mange ulike visomstradisjoner, ikke minst: Det tantriske / kompleks forening av kropp, sinn, ånd, yoga (som også i kabbalisme, sufisme, det keltiske), meditasjoner, om å strekke seg, ta vare på kroppen osv.; Det hinduistiske Bhakti med et personlig gudsforhold, hengivenhet og nåde; Og japansk Zen, umiddelbar og intuitiv innlevelse; Buddhistmunken Thick-nhat-hanh og Dhamragruppa i Norge - og Jesus.
Vi snakker enda en gang om denne boken, om de tre mødrene: Luft, ild, vann - og om bokstaver:
Return to the place. The Magic, Meditation, ans Mystery og Sefer Yetzirah (Jill, Hammer, 2020)
PS: Bokstaven "M"/Mem, er jo ikke fra denne boka, men får høyverdig verdi i den. Om det er gudinne eller perspektiv, ja, si det. Ang de tre mødrene / "gudinnene"/ bokstavene (M-S-A) / krefter i bevisstheten (shaktis), de kan i det hinduistiske minne om gudinnen for vann (Apas), ild (Agni, muligens etterkommer av Apas) og luft (Vayu). Slik den samiske gudinnenen Sáráhkká, skapelsesgudinnen, også bor i ilden (de to søstrene hennes er ikke, slik jeg forstår, like direkte knyttet til et element). Alt blir slik hellig? Det med "stivnet" bevissthet kan du høre med om i pod 26 med Helge Hognestad. - Tenk det å tilbe bevisstheten da!, sier Vikram.- Å være hengiven overfor luften. 
Vi snakker om kristen sjelesorg og religions-psykologi. Om skam & skyld (og litt om sammenblandingen), om sorg - speiling og internalisering. Om tankekverna. Om det vi bør og må. Og om trygg tilknytning. "Breathing in, breathing out".
 
Du hører om skjæra (magpien), som er klok (jeg har vært inn på den tidligere også, i forbindelse med en Australsk urfolksfortelling).Det handler om revolusjoner - og gjess.
 
Her er forresten et par faglitterære tips: 
Religions-psykologi (2014).
Finn Skårderuds bok Uro. 
Om Theresa av Ávila finner du f.eks. her (2008).
Dette tidsskriftet inneholder også mange skatter. Det går forresten inn nå i sommer - slik Institutt for sjelesorg legges ned pga. prioritering, utfasing og trangere økonomiske rammer. 
Braiding Sweetgrass (2020).
Intervjuet med Kari Killén må jeg komme tilbake til, det var publisert i magasinet til Voksne for Barn (det er 16 år siden). Hun er faktisk sosionom, ikke psykolog som jeg sier, og har forsket på omsorgssvikt et helt liv. Les om henne f.eks. her. Det med leker og barn i vognen som jeg snakker om er koblet til tilknytning, og ikke distrahere, barn når de søker sin omsorgsperson, og bekreftelse på deres verdi.
Ellers så nevner jeg likheter med sjelesorg-samtaler. Er du nysgjerrig, er dette noen inspirasjones-podder, man må ikke være kristen for å få hjelp her heller, men det er vel vanligst (jeg kjenner ikke så godt til alle, men har fått tips om dem): Sjelesorgpodden; Sårbarhetspodden; Hyrdepodden; Danske Sjælesorg podcast. 
Det er Lukas 18:17, jeg tenker på når jeg sier "vi må bli som barn igjen" - "Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det".
Denne podkasten ble spilt inn 26.04.24 - og ble publisert 4.05.24.Takk som alltid til Astrid Ingebjørg Swart, som joiker i starten - og denne gangen til Elin Koven som joiker bjørka helt til slutt.
(Tusen takk til tekniker Trond Erland Sigvartsen og Elias Rådlund for "kriseklipp" i siste liten :-))
 

Pod 31: Forsvareren av rødlista arter - og bruk av utmarksbeite

I denne podden er vi tilbake på urtegartneriet i fjellbygda Tolga i Nord-Østerdalen. Gunhild Skattebu, partner i Fjellurt, tar oss med ut blant (plante-) rekkene. 
Vi smaker på timian, luker bort stemødre (som senere dog blir satt i vann, på et bord). Vi snakker om vassarve som skulle havnet i salater eller blitt gitt til griser - som er så glade i slikt. Vi snakker om bjørkesirup og chaga, og om bjørkeblader i te (derfor hører du Elin Kåvens joik til bjørka helt til slutt).
Du lærer å klippe urter med saks og om det å legge urter på "tørka". Podden er en naturlig fortsettelse av pod 28: En tid for å høste en tid for å så. I den gikk vi enda dypere inn på nyttevekster og plantesorter, og hadde fjellet som kompass (se mange lenker i den podbeskrivelsen).
I denne podden blir det mer sårt og du får høre et personlig vitnesbyrd om hvordan det er å ha stor kjærlighet til beitemark, du ser trues. 
For vi snakker om verdier i samfunnet. Sist gang landet vi på kua som syndebukk, nå går vi inn på kommers plante- og dyreproduksjon, profitt og fortjeneste til matbaroner, om utarming av jord. Soja fra Brasil – karbonlagring i utmark og rødlisteartene.
For, når det gjelder det siste, så bevarer bruk av utmark av beitedyr også artsmangfoldet i naturlig enger. Og det finnes (fortsatt) en del av dem, mange steder i Norge. Men de krymper! En grunn er rovdyr:
- Det er ikke mulig å ha storfe og rovdyr i samme områder, sier Gunhild.
Tolga er utenfor ulvesoner, men ulv og andre finner uansett veien hit, av og til.
Hvor vanskelig er det? Det er vanskelig.
Det finnes konsekvenser med flere rovdyr, og færre beitedyr. Det er det. Og artsmessig, genetisk, og kanskje plantene mest utsatt? Blir det å sette den "halte" opp mot den "blinde"?
Hvordan sikre begge, alle parter? Det går vi ikke inn på, men snart ønsker jeg å lage en pod der jeg snakker med en rovdyr-forkjemper.
Uansett: Tause og små er de. Lette å knekke - og ikke får de snakket for seg.
Men Gunhild snakker for dem, og slik handler podden om vern av den stille, sett fra en som lever tett på. Om det å bevare optimisme for en næring, for sårbar natur, i det nedprioriterte.
Dette er, igjen, en forsøkt romåpner - for det er mangel på nyanser i offentlig ordskiftet. I betent kamp mellom posisjoner - og identifisering med en part, blir nyanser borte. Det sort-hvitt-tenkning, populisme, tapping av nyanser. Forskning som forflater.
- Problemet er også når den fordummende og overforenklede debatten får forskeroppdrift, sier Gunhild.
Denne podden (den andre av tre), handler da oppsummert om det å leve tett på ytre natur, planter, husdyr, rovdyr, og tett på kvalitet som ikke belønnes i samfunnet. Det handler om ødeleggelse og påfølgende følelsesmessig smerte. Om tap for fremtidige generasjoner, av arvesølv, som om vi eide dem, plantene. Som om de ikke var eget liv.
Uansett. Gunhild beskriver i denne korte samtalen hvordan hun opplever at skruen dras raskt feil vei. Slik er denne samtalen, til tross for sine forskjeller, beslektet med Synnøve Persens samtidsanalyse fra Finnmark (pod 24).
Her er vi tett på opplevd virkelighet i en fjellbygd i Midt-Norge altså, der det videreføres norrøn arv.
Veldig snart kommer pod om norrønt tankegods - nedfelt i den eldste litteraturen vi har, se etter den første podden med forfatter Erling Kittelsen. For i pod 18 fikk vi en oppfordring: Trenger den norrøne kulturen å heles?Er den ikke dødd ut?Er den også rødlistet?
 
Denne podden ble spilt inn 28.juli, Olsokdagen 2023. Den ble publisert ved fullmåne 25.april 2024.Joiken inn er Astrid Ingebjørg Swart sin (hun har laget teksten. Hør hele, på slutten av pod 9: Å gå i naturen med dobbelt blikk) og joiken ut er Elin Kåvens joik til bjørka, fra pod 18: Lyden av natur; Du joiker ikke om noe, du joiker noe.
Tusen takk!

Pod 30: Gleden kommer glidende, som en lundefugl, over havet

Glidende kommer også sorgen. Økosorgen. Økokjærligheten. Nødvendigheten av å elske oss selv, i det minste å opparbeide/forsterke en slags ekte ømhet for eget økosystem og psyke.
I denne podden møter du de to vennene, akademikerne og øko-poetene, Knut Ivar Bjørlykhaug og Odin Lysaker. 
Du hører lyden av en lundefugl, stående på bordet, og begge poetene leser egne dikt - først og til sist i podden.
Den som strever med vårens smerte får også en anerkjennelse, før en samisk noaide trommer oss videre i våre liv.
I samtalen er vi innom en mengde temaer, endringblindhet, negativ kapabilitet, frykten for å ikke få med seg alt, det farlige i positive vendinger mot slutten av journalistiske arbeider (i forhold til falskt håp), fornektelse av artstap, kognitivt "kokte hoder", ti minutters stillhet om morgenen osv. osv.
Ikke noe er for stort, ikke noe for lite, i dette forsøket på å snakke sant - om det som er. 
Odin Lysaker møter du også i pod 11 (sammen med Jens P. Herbener om økokrati) og 12, også en samtale om økologisk kjærlighet. Den siste boken til Odin kom nå for få måneder siden: Ecological Democracy, Caring for the Earth in the Anthropocene. Den kan faktisk lastes ned gratis, det er bare å følge lenken! Han leser et eget tittelløst dikt mot slutten av podden. Sist lørdag var ble han ellers intervjuet i NRK Verdibørsen.
Knut Ivar Bjørlykhaug skrev f.eks. Det går til helvete. Eller? - kjærlighet, sorg og raseri i natur- og klimakrisens tid, sammen med Arne Johan Vetlesen. I den boken har lederen i Arktisk- og miljøavdelingen i Samerådet, Gunn-Britt Retter, et kapittel som jeg leser fra (hun siterer igjen den svenske, samiske artisten Sofia Jannok). I det jeg leser refereres det også til det å joike en bjørn, en kråke, en bjørk - slik Elin Kåven snakker om i pod 18: Du joiker om noe, du joiker noe. Knut Ivar har også en TED-talk fra 2019. Her leser han en upublisert skisse "På loftet hos Gud" i begynnelsen av podden - og diktet "Granitt og pergamitt" etter det, også publisert i Klassekampens Bokmagasin. 
Ellers så leser jeg fra Cortazars korte novelle Axolotl, som kan tolkes på så mange måter, også vår.
Jeg snakker om Stillhetens økologi, som jeg leser fra i pod 29. Du møter forfatteren Erland Kiøsterud i pod 25 (der vi bl.a. samtaler om vår tids fortelling). For dette er en naturlig forlengelse av forrige pod fra i og rundt Europas største dypsteinsgrotte (les gjerne også innledningen til den). I pod 25 snakker han om et treleddet prosess, der det første nivået er å ta inn over seg alvoret i det vi står oppe i.
Deleuze = Det løser seg.
Fuglefjell, Runde.
Storspoven, rødlistet.
På våren finnes mange tenåringer, leste jeg en gang i en bok skrevet av Ailo Gaup (som jeg også leser fra ved kilden, pod 5. Det er nettopp oppstandelsen, våren, denne podden handler om. Kjærlighet til natur, forelskelse i sjøfugler på et fuglefjell, den grenseløse identifikasjon. Ønsket om å skifte art. 
Vi øver oss på å leve. Og å møte døden, mens en barnehånd drysser pust over jorden.
Klarer vi da å være så stille, at noen, noe i deg, noe utenfor deg, kan drikke smerte bort?
Og hva blir rollen til to svært små mus - og en eneste stor sjel?
I det stille, bak et lukket vindu, kan vi se ut. Kanskje kan vi også se et ansikt fly forbi. Vi kan også se vårt eget ansikt som speiles i glasset.
Men hva om vi har glemt å vaske glasset, så vi bare ser bruddstykker der ute (uten å si mer om akkurat det, er det i det minste tid for (følelsesmessig-) vårrengjøring sånn etter påske)?
Og hva om vi jo ser klart og tydelig ut gjennom glasset, men oppdager at det er vårt eget ansikt som flyr der ute? 
Mye kan sies om slikt.
Uansett: 
"Lundene har komt! Linerlene har komt! Og lista over ting å glede seg over i all elendigheita er lang. Det inneber for mange av oss ein fest av samansette følelsar, og sterk vilje til å ta vare på mangfaldet av liv". Slik Knut Ivar starter sin introduksjon av denne episoden på sin Facebook-side.
 
Samtalen ble spilt inn 2.04.24 (og de to første diktene, slik de er her, dagen etter). Den ble publisert 10 april. 2024.
PS: Det var en teknisk greie under innspillingen av denne samtalen (min maskin/mikkene laget hakk uten at jeg merket det). Det kan dere høre antydninger til, og det beklager jeg, men den eminente tekniker Trond Erland Sigvartsen klarte å redde samtalen (så takk enda en gang til Trond!)
Du hører musikk av Molfrid Molland (igjen som en forsmak til en pod som kommer snart!) og Eirik Myrhaug som altså trommer podkasten ut (møt ham også i pod 2 og 20). Takk også, som alltid, til Astrid Ingebjørg Swart som joiker til Sarahkka - den samiske gudinnen, den av modergudinnens døtre som hjelper oss (også) å føde oss selv, på ny, og på ny. I denne podden får blomster sveve, slik mennesker får bo på bunnen av et akvarium. Takk for at du hører på!Her er artikler fra høsten 2024:
Vår tid, vår sorg  Intervju med Knut Ivar i Klassekampen (29.11.24).
Anmeldelse av Odin Lysakers Ecological Democracy: Caring for the Earth in the Anthropocene (Routledge) i Ny Tid (desember). 

Pod 29: Påskemysteriet; Hos Artemis

I denne podden blåses det opp til straffespark. Jeg er fristet til å si at dere kan droppe påskekrimmen og heller bli med ned i en grotte. Det vil handle om miljøvern. Om reptiler. Om stillhet. Om gudinner. Om chakraene - og da spesielt det nederste. Om jaktfeber mv. For la oss gjøre det, reise ned under jorden, besøke Europas største dryppsteinsgrotte (på vulkanske Antiparos i Hellas, kjent for sterke vinder - en øy velkjent for mange norske turister). Der nede vil vi finne et alter. Artemis sitt alter, gudinnen for dyr og jakt. La oss la påskens tema, graven og hulen, være ledemotiv. For i dag er det skjærtorsdag. Det er like førJesus blir fengslet, fanget, drept og lagt i grav, i en hule, tettet igjen med en stor rullestein. 
Denne podden er i slekt med mange av de andre, f.eks: Pod 5. Kilden (bl.a. om Theres av Àvila, som vi også snakker om i den forrige podkasten fra urtegartneriet). Kunstneren Geir Harald Samuelsen tar også med inn i en hule i Pod 15, Fountainbleu forever! Fredik K.B. som arbeider med materialet. Podden om trærnes evangelium - snakker jeg om. Og hestene snakker vi om i nummer 17 (se nedenfor også).
Først i denne podden sitter jeg ved havet og snakker, om Athene og Artemis/Diana, om spåkvinnen i En-Dor, om de fem sibyllene i Vatikanet, om det polyfone. Jeg nevner bl.a:
Acropolis museum, Athen. Athene som sto midt blant gudene oppe på Akropolis, med slanger mellom hendene, før hun ble fraktet ned til museet. Om reptilene som fortsatt gir henne kraft, med de samme bevegelser, selv inne i museet.
En av de andre gudene på museet er gudinnen Artemis, den samme som Diana i det romerske. 
De fem sibyllene i taket i det sixtinske kapell (Michelangelo).
Kong Saul hos spåkvinnen i En-Dor. 
Utnapishtim, som jeg og Erland Kiøsterud også snakker om i pod 25 (se nedenfor).
Jeg kunne like lett snakket om samiske og andre gudinner, dere får nøye dere med Sarahkkas joik inntil videre :-).
Jeg snakker om hverandre om religioner og livssyn, vet det er mer komplisert enn det. 
Deretter går vi ned i drypsteinsgrotten. Ved alteret til Artemis leser jeg fra Jens-Andrè P. Herbeners bok Naturen er hellig (2016). Du møter ham også i pod 11 om ØKOKRATIET: Det finnes et demokrati som representerer naturen radikalt bedre enn vårt! I grotten, dypt der nede, ved sort stein, mister jeg nesten stemmen. Noe berører meg sterkt. Dere hører det da jeg leser om sorgen over ødelagt natur - ja, da jeg leser om hva vi mennesker faktisk har mellom hendene. Om hva som skjer om ulike livssyn og religioner rullet sett blir grønnere. Om hva om vi ikke gjør noe. Et nesten uutholdelig alvor, beslektet med pod 17: Er rotvelte en aktør, finnes et requiem. Beslektet med det første trinnet, det å innse at vi faktisk har et problem, i pod 25 nedenfor. Oppe fra grotten, på kvelden, leser jeg videre. Det blir elgjakt. Denne gangen leser jeg fra Erland Kiøsteruds Stillhetens økologi (2019). Kiøsterud som du også møtte i podkast 25; Hva skal vi gjøre med lysten vår, begeret, voldspotensialet? Teksten jeg leser handler om jakten, men også om oss selv. (Dette er et sammenfall. Jeg hadde ikke lest boken før jeg reiste, og jeg visste ikke det var et alter til Artemis i grotten før jeg kom ned dit - og leste på et informasjonsark. Jeg visste bare at hulen var spektakulær. Derfor legger jeg, på vei opp igjen, slik jeg forteller om til slutt, merke til alle ødeleggelsene på dette hellige stedet, pga. turister - som meg. Det minnet meg enda en gang om aboriginernes Uluru i Australia, fjellet jeg fikk opp på da jeg var helt ung, men som i dag er vernet.Jeg forteller om dette i Pod 15.)
Hva skjer når vi kommer for tett på et dyr, vi har tatt livet av?Erland kommer tilbake i en paneldiskusjon om våre grunnfortellinger under Sarahkkas-ferstivalen i juni (som blir pod). Det med stillhet betyr da at det vestlige samfunns fremskritts-fortelling er stilnet, må stilne, er døende. Naturressursene strekker ikke til. Det er det jeg mener mens jeg leser, uten at jeg får sagt det så godt. Altså: Det at det fortsatt er lyder nede i grotten, kan kanskje symbolisere at det ennå er noen, så som noaider i urfolkstradisjoner, som har sunnere grunnfortellinger? - Naturens stillhet er nødvendig for vår overlevelse, sier sjamanen Robert Alexander Vars-Gaup (se nedenfor). .
 
Naturens språk er stillhet. Er vi i et veikryss da kanskje, der vi mennesker er tvunget til å bli stillere, lytte til den ikke-menneskelige stillheten. Helt stille er ikke naturen, vi kan, i podden, høre gresshopper blåse for straffe. En ball vi bør sparke i mål?
"Vi må våkne nå og begynne å ta vare på naturen", sier Robert Alexander Vars-Gaup mot slutten av dette intervjuet (svensk sameradio). Vi må våkne nå og ta vare på livet som er rundt oss. For det er det viktigste av alt. Det er kraften til alt liv. Uten naturen, jorden, vannet, vinden, forsvinner vi, og moder jord. For meg er naturens språk stillheten, sier han: "Stillheten. [...] Dyrene. Det er vinden som blåser der ute. Det er raslingen fra løvet i trærne. Det er vannet som renner.[...] vi må begynne å lytte til den. Forsvinn den stillheten, slutter moder jords hjerte å slå." Uten stillheten, dør altså jorden. Robert Alexander kommer til Sarahkkas-festivalen i år.
Beslektet er det f.eks. når Astrid Ingebjørg Swart i pod 10 snakker om at mors hjerte blør når vi glemmer henne. 
I podden er det kvinnekraft også gjennom sangene:
Du hører Astrid Ingebjørg Swart som vanlig joike til Sarahkka i begynnelsen.
Du hører Gulla, som var med ned i grotten, (Sille Gulette B Gullbekk), nynne og synge litt fra Folkestadvisa - som takk til Artemis (ved ca. 26 min).
Du hører Solfrid Molland synge fra sin egenkomponerte Hellig er stien til sist, med tekst av Ingvar Hovland. Dette er fra et upublisert opptak, en podd som kommer snart - der hun blant annet snakker om sin motivasjon og synger flere snutter for oss. En teaser altså!
Det er også slik at Nanna Hagen Kleivan, elev ved VG2/media ved Oslo by Steinerskole, har satt hele denne podkasten sammen fra mange små telefonfiler. Litt hjelp har vi også fått av Trond Erland Sigvartsen og Morten Hvaal. 
 
Jeg har fått lov til å legge ved teksten Eirik Myrhaug la ut på sin Facebook-side i dag, skjærtorsdag: "Skjærtorsdag gjentar seg kvart år i den evige runddansen av tider. I mørkret som senka seg over Getsemane sin hage, vart Jesus ført bort i lenker, og ein av hans næraste, Peter, svikta bandet av vennskap slik Jesus hadde spådd at han skulle. Dette narrativet har blitt spunne og gjenfortalt gjennom århundrer, og sjølv om mange av dagens unge kanskje vender seg vekk, står fortellinga stødig i kalenderens hjerte. I tråd med sjamanistiske tradisjoner nyttar vi sirkelen, kjend i vestlige urfolkstradisjonar som "medisinhjulet". Påsken markerer skiftet mellom vinterens dvale og vårens gjenfødelse, tett på første fullmåne etter vårjevndøgn. Det er tidspunktet når livet på våre breiddegrader står på terskelen til å sprette ut i full blomst. I åndeverdenens sirkel rår "uorden" fra haustjevndøgn til vintersolverv, og fra vintersolverv til vårjevndøgn herskar "innovasjon". I det mentale landskapet befinner vi oss i "fornektelse" i møte med livets kaos, både som enkeltpersoner og samfunn. Dette speglar seg i Peters handling den skjærtorsdagsnatta, men det gjeld ikkje berre han. Peter står som eit speilbilde av vårt eige "jeg", både individuelt og kollektivt. Når vi nektar for realitetane i livet vårt, følgjer det ein "reaksjon", og vi søker etter syndebukkar for å gjenopprette orden. Det jødiske samfunnet, med støtte frå Romarriket, peika på Jesus som den ultimale syndebukken, og dømde han til døden. Etter at syndebukken er forvist, er orden gjenoppretta. Dette byggjer eg på arbeidet til den franske forskaren Rene Girard, som gjennom sine studier av verdenslitteraturen har avdekt denne grunnleggande mekanismen. Den franske filosofen Henri Bergson oppdaga på slutten av 1800-talet at vår tidsoppfatning eigentleg består av minner frå fortida, og at vi lever i det som kan kallast "varigheten", eller i religiøs terminologi "evigheten". Fortida er minner, framtida er visjonar, men augneblinken vi lever i, blir straks til minner. Denne filosofiske innsikten blei seinare stadfesta av kvantefysikken. Sett frå dette perspektivet har påsken kvart år ei aktualitet for oss moderne menneske, uansett kva vi måtte tru på." Hør Eirik også i disse poddene i denne serien: Pod 2: Naturens sykluser må forstås også åndelig og Pod 22, ved vintersolverv.
Det er altså tid for å organisere seg. Tid for orden, til å se det vi fornekter (vi avsluttet forresten forrige podkasten med kua som syndebukk, hør pod. 28). Til for å legge i grav det vi ikke vil ha med oss videre.Tid for sorg.
Over hvem og hva er vi villige til å drepe, selv med åpne øyne, fordi "blodfeberen - jegerfellesskapet og jakthistoriene" er beskyttende nok (jf. Erland Kiøsteruds essay). Sorg over alt som må til før vi legger oss ned, sammen med det ødelagte, og sverger til en ny fortelling. Sorg over at vi, som fellesskap, ikke lar naturen være hellig. Sorg på tvers av livssyn, teosentrisk, sentrert rundt Gud, kosmisk eller jordbunden, eller ikke - som sekulær sorg, over vold. Sorg over alt som må til før det skapes en reell avstand til forbruk og ødeleggelse. Kan kritisk journalistikk være en vei videre? Kunsten - kunstneren som kjenner grunnfortellingens fallitt? Slikt kommer vi jo tilbake til. 
Aktivister og miljøforkjempere som Jonas Kittesen (jf. pod 7; Med seg selv som skjold), har en tydelig stemme i dette. I samfunnet snakker vi om økosorg, men hvor omfattende er den (jf. dikteren Synnøve Persens tanker om en negativ utvikling i pod 24).
I kirken i kveld, som i Domkirken i Oslo, slukkes lyset etter avsluttende lesninger og en motett. Det er en "kort flerstemmig (polyfon) vokalkomposisjon", ofte sunget a cappella. Menigheten vil gå ut i taushet, markere sorgen over at menneskene var villige til å drepe en jordvendt Gud, eller en opplyst ifølge andre (jf. pod 26 med teologen Helge Hognestad). Først påskenatten bringes lys inn. Ulike tradisjoner. tildekking av kunst, prosesjoner osv. Felles denne splittelsen: Fellesskapet som samler, for å splittes av svik. Som igjen kan tolkes på mange måter, som hos Oz, Judas. Hør Verdibørsens/NRKs "Hvem dømte Jesus til døden". "Stort er troens mysterium", hører vi i folkekirken. "I skyggen av dine vinger, søker menneskebarna ly" (Salmene 36).
Vinger? Bevegelser er mange og den som har fulgt denne podkast-rekken vil vite at mange, men ikke alle, tråder og spørsmål samles akkurat i denne podden. Som ble spilt inn ved høstjevndøgn 2023, og publisert ved vårjevndøgn 2024. (5.10.23 og 28.03.24, skjærtorsdag).PS: Jeg beklager at den er ruskete av og til denne podden, det er jeg som stort sett improviserer, og det høres. Samlet håper jeg den likevel er OK.

Pod 28: En tid for å høste, en tid for å så

Bli med til et urtegartneri på fjellet! La oss nappe kronblad, ett og ett.
Mens vi fortsatt er inne i døgnet etter vårjevndøgn - og våren kommer, og det er forventningen og gleden i lufta - la oss hente inspirasjon til ny vekstsesong.
Bli med til en hage i full flor, et gartneri smekkfullt av næringsrike, vakre, velsmakende vekster! 
La oss gå gjennom en humleportal med ridderspore, kjenne varmen i lufta.  
Reise til den andre siden av året, og vel så det. 
Der møter vi Gunhild Skattebu, som med lette fingre blar opp grønne - og andre - vekster.
Hun har en mengde å ta i, å ta av - og masse å gjøre. Hun dyrker av av ren entusiasme, teller ikke timer, hun skaper. 
For de står der, grønne, blålige, røde og gulkledde venner og venter tålmodig. Vokser seg store. Modne.
Noen er nyttige, noen skal selges, noen er der for andres skyld, for humlene og insektene. Noen er bare pene å se på, mens atter andre bare får lov til å stå.
Gunhild priser froskenes arbeid i kålåkeren. Hun smiler til humler og soldat-svaler som har hekket på gården, mens hun lar meg smake på en og annen urt. 
- Jeg må ha mulighet til å være UTE, sier Gunhild og ler.Og hun ler lett, men når tornadoen river av taket på drivhuset og det er første juni, er det krevende. Hun synes det. Og det er også krevende å se endringer i politiske vinder, endring i beitekultur. Å se kunnskap gå tapt, fordi noe ikke "lønner seg økonomisk".
Inspirasjon forteller hun også om, som da hun fikk frø til å så et helt bedd som liten. Som da hun plukket løvetann som toåring & og da læremesteren var bestefar. 
Gunhild Skattebu er vokst opp i Øystre Slidre i Valdres og hun og mannen Ola har drevet gården Eidsvollen i Nord-Østerdal i tretti år. Hun produserer en mengde planter, også urter - og altså også for salg. Produksjonen, inkludert prantedyrkingen, er økologisk. Hun holder altså gamle mattradisjoner i hevd på gården vel 500 moh. Hun har fjellet som en nabo, men dyrker  en myriade av planter og vekster, som urter, på ett mål jord.
Dette er rett ved Tynset som er kjent for sine kulderekorder (litt lengre ned langs elveløpet til Glomma).
Ikke så langt i luftlinje ligger gården mine besteforeldre bygget opp, i Teldalen, der elva Tela renner og det gikk (går?) ulvetrekk. Der går også en gammel pilgrimslei. Vann kommer opp fra jorda, hør podd 5, ved kilden.
Vi snakker om en gammel urfolkstradisjon i Amerika om å grave nedover for å dyrke, men det tror ikke Gunhild må være like lurt i en del av Østerdalen som er kjent for kulderekordene sine. Vi har aldri møtt hverandre tidligere Gunhild og jeg, det vi vet. 
- Fjellet er kompasset, sier hun altså.
Gunhild er en av (nå) to partnere i kvinnedrevne Fjellurt, som bruker mellom seksti og hundre urter i blandingen sine. De har holdt på siden 1996.
Noen urter høster de i fjellet, andre dyrker de frem, gjerne under en fiberduk.
Urter høstes og tørkes – og noen av dem blir til kakepynt, det lille ekstra i en god saus eller til te.
Dyrkingen er økologisk og Gunhild forklarer hvorfor inne i podden.
Slik presenterer damene seg selv på nettsiden til Fjellurt. Produkter selges via noen butikker og på nett finner du morgen- te og urtedipp, og en mengde annet. 
Her er en snutt der dere får inntrykk av hagen og her av rensning av budalsnepe.
Her er hun intervjuet om det å vokse opp tett på naturen (betalingsmur). 
Og «plantutten» er altså jobbet frem og styrket på bearbeidet dyrkingsjord. Vi snakker om barfrost, vekstskifte og akrylduk. Om plantespråk, vann og ugress. Om brenneslegjødsel og kompost mellom høye og tykke pallekarmer. Om kalium og husdyrhold. Om jordbær en kan beites som en vil (og ja, det er en risiko for at bærene står som kart i september, når det blir frost..). Vi snakker om sukkererter, erteplanter som tar nitrogen fra lufta - og om skog og trær som vokserog tetter igjen hele elver med kald luft. 
Hun forteller om gleden ved å få til avlinger andre rister på hodet av.
Det er bare å se seg rundt.
Det er bærbusker, persille, rabarbra, kvann (eksport av kvannrot som vidundermiddel var vanlig også i «gamle dager»). Det er "middelhavsplantutten". Det er ulike typer timian, inkludert hagetimian. Det er sitronmelisse. Ingefær- og gullmynte. Det er mais og løvetann. Det er brennesle, ringblomst, sukkerert, blodtopp og squash.
Vi snakker om nytten av løvetannsrot som mat og nytelsesmiddel [kaffe] og at den kan være nyttig f.eks. som kveldsdrikk. Mange sverger til at den roer kroppen ned. Men medisinplante regnes den ikke som. 
Vi snakker om ekstrakt fra brennesle "nourishing herbal infusionsom" som lager og som Susun Weed fra Woodstock har «oppfunnet». Det skal være en fin måte å få i seg mineraler og chlorofyll. Brennesle er blodrensende og styrkende og holder blodårer smidige og myke. Andre helsegevinster av brennesla er jo godt kjent, men etter blomstring blir den til fiber til å lage klær av.
Det er dragehoder som sturet litt, men som blomstrer blått – og det er humler og insekter veldig glad i! Det er kål [rosenkål, spisskål, brokkoli, blomkål, salat], poteter og mais. Det er skjeggklokke - sådd fra frø fra Ungsjøfjellet i Gausdal (frø tas når planen er avblomstret). Det er selleripersille, «vanlig» glattbladet persille - og selvsådd kløver. Ryllik.
Rødkløver skal ha blodrensende effekter, være oppmyknende på hud og kjertler, slimløsende, krampeløsende, nærende, avslappende, betennelseshemmende, urindrivende, febernedsettende og krefthemmende, ifølge Urtekilden. Kløveren er dessuten hormonbalanserende for kvinner i overgangsalderen.
Ryllik har mange kjente bruksområder og er en kjent plante i te-er osv. Medisinsk skal den blant annet være til hjelp ved skjørbuk, som blodstillende middel og som en komponent i salve til sårheling (ved at friske blad knuses, blandes med fett og legges på sår med omslag), og som te som har blitt brukt mot tannverk, hodepine, nyrestein, diare og innvollsorm.
Jeg husket ikke hvilken plante som ligner litt, og det er faktisk hundekjeks - den planten Sokrates skal ha fått i giftbegeret sitt i 399 f.kr. Den har en helt annen tekstur, men det gjelder å ha kunnskapen!
- Faren er at litt kan være medisin, mens mye kan være gift, sier Gunhild.
Og noe er jo bare gift. Men ikke i denne hagen.
Det er ikke lov med medisinplanter i urteblandingene, derfor kalles de "ugress" (se under). Vi snakker litt om det i podden – og må få laget en podd om akkurat det senere! 
- Jeg har en ganske interessant ugress, sier Gunhild og forteller med omsorg og kjærlighet.  Utenfor bedd (eller utenfor feil bedd) står ridderspore som sår seg selv, fjellflokk og akeleie. Vendelrot og filtkongslys. Ballblom og sitronkattmynte. Prikkperikum og solsikker til pryd - og fugler. Legeveronika som vokser vilt i området. Kamille! Myske. Solblom. Hvitkløver. Og mye mer. 
Her er for eksempel noen av de effekten bruk av filtkonglys kan gi. De er slimløsende, emmolierende (mykgjør slimhinner), betennelseshemmende, smertestillende, krampeløsende og nerveavslappende, sammentrekkende/sårhelende, beroligende, næringsrik og virushemmende. 
De vanskelige eplene snakker vi om, den vare lavendelen, de varmekjære peppermyntene (sibirkattemynten). 
Før vi ender opp med vår tids hellige ku. Om staten som må feie for egen dør, slik som i dette nyligere eksemplet. Den neste podden med Gunhild har noe av den samme nagende uroen over overforbruk og ødeleggelse, og da fra en norrøn side kan vi vel kanskje si, som den Synnøve Persen viser fra Finnmark i podd 24: Gjøre verden modig nok!  Det med urtedyrking og naturkunnskap - er jo også koblet til heksebrenning. 
Dette kommer vi tilbake til i de to poddene som inntil videre er laget hos Fjellurt. 
«Å være urtedyrker er litt som å væreoppfinner. Det handler om å bruke kunnskapsom er nedarvet gjennom århundrene på nyemåter; teste ut hypoteser, utvikle nyemetoder og teknikker, lære av sine feil ogaldri, aldri gi seg.» Fjellurt.no
Nyttige lenker: 
Fjellfloraen-boka vi snakker om, som første gang ble gitt ut i 1952. Men pappa hadde også denne med i sekken, viste, pekte og forklarte.
Planter og tradisjon, klassiker av Ove Arbo Høeg.
Botanikkens historie i Norge, også om munkevesenet og vandring av medisinske vekster. 
Urtekildens planteleksikon på nett, ved Rolv Hjelmstad.
Nonnen Hildegard av Bingens urtehage.
Norges vakreste urtehage, Baroniet Rosendal.
Erindringshefte, Olav Langleite (Alvdal). Vi snakker om Jutulhogget, filtkonglys, alm og myske og «mye anna rart» som bor der. 
Urtehagen, botanisk hage Oslo. Her finnes både gifthage - og vikinghage.
Fjellflora, Arild Brovoll.  
Røysheim urteverksted.
Skajem planteskole.
Les om hagene ved Glomma, på Tolga.  
Ailo Gaup skriver om vårjevndøgn i boken Inn i naturen, som vi leser fra i podd 4 og Solsnupodden.Send meg gjerne tips om flere gode sider til nynna@live.no!
PS: Etterhvert skal jeg lære at ikke langt fra store beholdere med modnet dyregjødsel, finnes en stripe med hellig gjord - en klosterhage. Spørsmålet er selvfølgelig om ikke all jorden er en helende, lykkebringende - og slik sett herliggjørende nok som bare som jord.   
PS: Nei, det ser ut til at pepperrot, norges svar på wasabi, tåler å fryses og ikke skal tørkes. Tenk den er så rik på C-vitamin at den ble bruk mot skjørbuk ombord på seilskip! 
 
Denne podden ble spilt inn 28.juli, Olsokdagen 2023! Den ble publisert ved vårjevndøgn 2024! (dagen etter, dvs. 21.03.24). PS: Det jeg ser ved huset er jo et gevir, som felles (ikke horn, som jo sitter fast :-))Joiken ut er Astrid Ingebjørg Swart sin, joiken ut er Ragnhild Nilsen sin. Takk! 
 

Pod 27: Rikinger kan holde på med det der klimaet, jeg har ikke overskudd

Hva er tenkemåter, som hindrer oss i å gjøre mer for miljøet og naturen?Ragnhild Nilsen er tilbake og denne gangen begynner hun med å forklare de fire indre "magnetene" (der podkastens overskrift omkranser den ene måten å #lyve for oss selv på): Kilde s. 24 og 25, i boken hennes Klimapsykologi. Bærekraft i vekst.(Cappelen Damm, 2022):
Maktesløshet, vondt i viljen...: Sier du til deg selv at verden er stor og du så liten? Sier du at ditt bidrag ikke teller? Om klimaet bryr seg om du sorterer søppel, kjører tog eller spiser en hamburger?). Du nummer deg selv og gjør deg veldig liten. 
Mas, vondt i frykten...: Sier du til deg selv at "nå ble det mye klimamas og støy gitt! Sier du at "dommedagsprofetier har du hørt før". Blir du oppgitt over klimahysterikere og får lyst til å si: "Tror du virkelig at verden går til helvete i morgen med oss alle ombord? Vær nå litt realistisk da!" 
Motstand, vondt i konflikten... : Sier du til deg selv at vi trenger en skikkelig klimadebatt, at vi ikke er sikre på bevisene og at det alltid har vært klimaendringer? Forskningen er vel ikke entydig, tenker du. Kan det være så ille? Du devaluerer. 
Mangel... ("det jeg ikke vet, har jeg ikke vondt av..?) : Sier du til deg selv at "jeg mangler det meste. Glede. Kjærlighet. Helse. Nå har jeg vært syk og deprimert lenge og karert meg opp til å kjøre den speedbåten som jeg har ønsket meg i mange år. Jeg fortjener ferien min. Ingen skal få ta fra meg den også. Rikingene får holde på med klimaet. Jeg har ikke overskudd)". 
Hun skriver også: "Om du bearbeider det indre klimaubehaget gjennom modellen, De fire magnetene, forsøker du egentlig på ulike måter å lyve for deg selv ved å endre virkelighetsoppfattelsen. Du svekker betydningen av bekymringen din, du gir deg selv lov gjennom indre forhandlinger, og du benekter at det er sammenheng mellom egne handlinger og den utfordringen verden står overfor. Så lenge du ikke identifiserer deg med klimatrusselen og den tilsynelatende ennå ikke har satt særlige spor i nabolaget eller overfor folk du bryr deg om, så lar du det hele være opp til myndighetene, kongen eller Gud å finne løsninger. Du sier ganske litt oppgitt: "Himmel og hav, hva har klimaet med meg å gjøre?"
- Hvilken av De fire indre magneter bruker du mest, spør hun. Selv kan hun kjenne seg igjen i alle. 
I samtalen er vi ellers preget av krigen i Midtøsten, samtidig som opptaket er for en stund siden - og også det høres i det vi sier. Du møtte klimapsykologen og multikunstneren Ragnhild Nilsen også i pod 14: Perlefiskerens joik. Denne gangen går vi lengre inn i psykologien, kognitiv dissonans og attribusjon (tilleggelse av årsak - virkning) - og starter med slutten på fjorårets film av Thomas Østbye Sivil ulydighet, om miljøaktivister. 
Her fra omtalen av denne filmen hos Cinemateket: Filmen "tar oss med når aktivister fra «Extinction Rebellion» og «Stopp Oljeletinga» går fra å aksjonere mot oljetransporten på Sjursøya til å aksjonere mot bilister og kjente kunstverk. Filmen gir oss innblikk i viktige elementer ved sivil ulydighet: aksjonene, refleksjonene på bakrommet og til slutt aktivistenes beveggrunner i kapittelet om samvittighet og straff. Filmskaper Østbye følger aktivistene så tett at han selv blir arrestert av politiet mens kamera går. Sivil ulydighet er en intens og empatisk øyeblikkskildring av aktivister, men retter også blikket mot det større bildet: Hva får vanlige mennesker på tvers av generasjoner til å gå ut av komfortsonen, ty til sivil ulydighet og trosse mektige krefter i fossilsamfunnet?" Østby ble forresten arrestert under innspillingen. 
Også denne podkasten går også inn i det kristne, men sparker derfra i alle retninger. Vi snakker også her om betydningen av å tenke over HÅPET vårt en gang til. Miljøvern er midt i alt. #Tanghåndklær. #Nummenheten er dødsfarlig. #Jeg tillater meg å puste. #Skilsmisser og villsau. #Kalkuner i Midtøsten #Rare historier? #Åpenbaringer i kirken. #Å passe på å ikke bli sprø. #Speilbilder #Dyrking av spirer #Kompost & #Mørke.
Andre stikkord:Hva er det mulig å snakke om?Hva forstår et barn? Hvordan møte barnets undring? Hvor mye mørke tåler et barn? I en kjeller, på toppen av en fryser.Hva har vi erfart - og hva vil vi ikke gjøre?Hvordan avskjærer vi oss selv fra livet? Om det farlige håpet.  Om en bønn - som blir til mange bønner, om frekvenser og helse. Ungdom og det overveldende.
Her er presentasjonen av Ragnhild fra pod 14: Hun er psykolog fra Berkley og partner i Klimapsykologene. Hun er forfatter av 16 bøker, om livsglede, kommunikasjon og bærekraft, inkludert bøker om perlefisking i indre rom, klimapsykologiboken som kom i fjor (Cappelen Damm) og Livets tre - som kom seilende da hun fikk lagt akvarellene til Marianne Andresen ut over bordene i skrivestuen sin i Kristiansand (og det var coronaepidemi og hun måtte holde seg litt i ro). Ragnhild kalles også coachingens mor - og har doktorgrad i filosofi og innovasjon. Hun har også grader i musikk og bevegelseslære. For Ragnhild er musiker - du kan følge henne som Artic Queen. Hun har singeltitler som "Bærekraften", "Klorofylla", "Sårbar natur" og "Song for a Global Warming" (og albumene Save the Arctic og Pearls in your pocket).PS: Episoden ble ble spilt inn 31.10.23, altså mens Israel invaderte Gaza, derfor er det et naturlig fokus. Det er også et fokus som er preget av angrepet fra Hamas, i dag ville humanitær nød vært et mer naturlig nedslagsfelt. Episoden ble publisert 1.03.24. Ragnhild joiker selv til slutt i podden (til meg/kvinnene som kommer etter oss). Beklager en gjentakelse av et spørsmål rundt 30 minutter.