DET HELLIGE I NATUREN

Pod 12: Hva er egentlig økologisk kjærlighet?

Å bli massert av et tre. Å vandre barføtt gjennom livet. Å bevege seg sakte - og raskt, gjennom, og i, natur. Å aldri slutte å klatre. Denne samtaler er i det som kommer. Den er nesten flat, sirkulær. Den utforsker naturens kjærlighet til oss. Du hører Annie Manshaus Lingjerde, Martin Lee Mueller og Odin Lysaker snakke om hva økologisk kjærlighet er og betyr for dem.Podkasten avsluttes med diktopplesning (Annie og Odin leser). Er vi mennesker som poetiske dyr å regne, har vi vel et ansvar for å forsøke å bruke et språk som setter mennesket i dialog med det ikke-menneskelige? Som ikke setter oss utenfor svært viktig livsflyt? Slik også f.eks. et tre har en semantisk uttrykksform - til å være i dialog med (dette kommer vi tilbake til i en podkast om kunstneren Christopher Rådlunds arbeider, som er under planlegging, og vi er inne på det i pod 1). Her med lyrikk som veiviser altså. Podden handler f.eks. også om å ta inn døden rundt oss – men også bevegelsen mot liv. For om tiden på flere måter er i ferd med å renne ut (for mye), kan vi hegne om et "aktivt håp": Denne dagen kan være den siste dagen i den gamle tiden - i morgen den første dagen i en ny tid. Store endringer kan plutselig skje. Og hva om trær og naturen selv tas med inn i regnskapet - hvor mange blir det som ønsker endring da? Da blir aktivistene i flertall, jf. podkast 7 med Jonas Kittelsen. Hør også Eirik Myrhaug snakke om balanse i regnskapet og mellom hjernehalvdelene våre / økologisk økonomi (pod 2).
Annie Manshaus Lingjerde er fysioterapeut og teologistudent. Hun har nettstedet AnnieOne.  I 19 år har hun ledet treningsgrupper i naturen for mosjonister under mottet: «Naturen som helsestudio». Hun brenner for å inspirere hele mennesket og har nylig utviklet «Bønn og bevegelse» i og ved Eiksmarka kirke i Bærum. Der vektlegger hun det «å lande i egen kropp», bønn, rolige bevegelser og stille meditasjon. Annie har gitt ut boken Styrke i livet - en annerledes treningsbok (2018).
Martin Lee Mueller er postdoktor ved- Institutt for lærerutdanning og skoleforskning, forfatter, artist og en av primus motorene for motstrømsfestivalen som i år er lørdag 3. november i Oslo. Han har gitt ut. Boken Being salmon, being human. Encountering the Wild in Us and Us in the Wild.
Odin Lysaker er professor i etikk ved Universitetet i Agder og gir bl.a. ut boken Ecological democracy, caring for the earth in the antropocene på Routledge (neste år, da kan den lastes ned gratis her: https://www.routledge.com/.../Lysaker/p/book/9781032305974) – der ett kapittel vil bli viet økologisk kjærlighet. Hør ham i samtale med Jens - André Herbener i podkast 11: «Det finnes et demokrati som representerer naturen radikalt bedre enn vårt!» . 
Like før samtalen har Martin og Odin vært med på retreat sammen med Andreas Weber på The Small Earth Institute i Skoppum.
Å klemme et tre. Møt forbund for natur- og skogsterapi her.
Publisert 15.10.23 (spilt inn en måned tidligere). 
 

Pod 11: Det finnes et demokrati som representerer naturen radikalt bedre enn vårt!

De to gir ut bøker på Routledge (neste år) og Flux (på norsk, i høst) om økologisk demokrati. Odin Lysaker er professor i etikk og Jens-André Herbener er dansk religionshistoriker - som bl.a. har vært fast debattant i avisa Politiken, der han stadig skriver. Hva må til for å redde Jorden slik vi kjenner den? De to tenker radikalt rundt hvordan økokrisen skal håndteres. Dette er en samtale om å ha dårlig tid fordi behovet for et paradigmeskifte & nytenkning er så stort. Podkasten handler om et økologisk / økosentrisk, grønt demokrati; et økokrati, som alternativ både til det representative demokratiet og anti-demokratiske strømninger.
Er det mulig? Rekker vi det? PS: Podkasten avsluttes med synergetisk opplesning av ett av mine og flere av Odins selvskrevne dikt. 
MER OM DISKUSJONEN:Går et representativt, liberalt demokrati ut på dato? Det økologiske/økosentriske, grønne demokrati, også kalt et økokrati, er altså et alternativ. Et demokrati der vi ikke ødelegger naturen - men gir den langt større plass. Vi mennesker "skrumper", forbruker mindre, blir færre. En ting er at helliggjøring av natur kan være vanskelig for mange, men hva med sympati og omtanke for, ja kjærlighet til, ytre natur? En natur som ikke blir hørt i et representativt demokrati. Slik heller ikke våre barnebarns barnebarn, statsløse, klima- og andre flyktninger, barn og unge under 18 år mv. blir det. I dette siste perspektivet er mennesker i fokus og det blir slik antroposentrisk. Poenget i det økosentriske er at planter, dyr, mineraler osv. også må inn i regnskapet (jf, Eirik Myrhaug i pod 2). Alt anerkjennes og respekteres. Samtidig har de vestlige liberale demokratier og kapitalismen et stort ansvar for den natur- og klimakrise vi står overfor i dag. I møte med en ny tidsalder: Er det altså på tide å bevege seg fra den menneskesentreringen det liberale demokratiet fremmer, mot en ny type demokrati? Gitt tidspresset, holder det med nasjonale valg hvert fjerde år? Trenger vi borgerråd? Bedre samtaler på tvers av holdninger? Hva er vår plan C...? Et ekte fokus på naturbevaring, økologi og bærekraft er sårt tiltrengt, og i et økokrati får altså naturen langt mer plass. Den betyr grønn omforming av etikk, samfunn, verdenssyn og verdier. I økokratiet henger natursyn og samfunnsyn sammen. Alt som er berørt av økokrisen – inkludert elva – skal altså høres når politikk utformes. Dette går "forbi" også det biologiske natursynet. Jens-André har laget denne oversikten over hovedpunkter på veien mot et økokrati, et grønt demokrati:  
Avsette en halvdel av naturen til vill natur.
Avskaffe industriell dyreproduksjon og spise langt mer plantekost.
Gi naturen juridiske rettigheter.
Erstatte fossil energi med vedvarende energi og atomenergi.
Stoppe de rikes overforbruk og innføre likevektsøkonomi.
Redusere verdens befolkning til 2 - 3 milliarder.
Utbre økosentriske verdensopplevelser og verdier: Fra ego til øko...
Lage en økosentrisk reform av skole og utdannelse.
Lag en økosentrisk reform av mediene. 
 Det handler altså ikke bare om hva vi stemmer på, men om å faktisk ta inn over seg hva som må til. Vi var litt inne på dette allerede i første pod sammen med Lone Beate Ebeltoft, Per Espen Stoknes og Per Ingvar Haukeland.Odin og Jens-André beveger seg globalt i denne samtalen. Det handler om klimaflyktninger, befolkningsvekst, og de nærmer seg egen motivasjon - og grunnleggende pliktetikk. 
Jens-André Herbener kommer i høst ut med en norsk og fortettet versjon av boken Økokrati (Flux), som kom på dansk i fjor. Han har tidligere gitt ut boken Naturen er hellig - klimakatastrofe og religion (2015, på norsk i 2016 - som jeg kommer tilbake til i en annen podkast). Her er altså hans nettide om hva et økokrati er. Her er hans liste over publiseringer, diskusjoner osv. Han har skrevet en rekke bøker og artikler, og vært ansatt ved flere universiteter. De siste årene har han viet seg til grønn systemendring i samfunn, verdenssyn og verdier.
Odin Lysaker kommer rett før jul neste år ut med boken "Ecological Democracy" på Routledge. Den kan da lastes ned gratis: https://www.routledge.com/.../Lysaker/p/book/9781032305974. Han er professor ved Universitetet i Agder og har etikk, politisk filosofi og sosialfilosofi som spesialområder. Han har deltatt i flere forskningsprosjekter. Onsdags kveld (27.09) var han med på lansering av boken "Sårbarhetens filosofi" av Martha C. Nussbaum, som han har redigert og skrevet forordet til. Der skriver hans om Nussbaums dyretikk vis-a-vis Arne Næss' dypøkologi.
De to møtes også til nettmøte omkring bokutgivelsen til Jens-André 24. oktober. Her er en face-invitasjon til det samme arrangement. 
DIKTOPPLESNING: Etter samtalen om grønt demokrati leser jeg mitt eget dikt "Regndansen / Lumbricidae" (trykket i det litterære tidsskriftet Bøygen, UiO, 1/15 som dengang hadde temaet natur.) Odin leser fra egne dikt publisert i sommerens Splittet Kjerne, et litteraturgalleri med base i Oslo. 
Sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen skrev for få dager siden i en kronikk på NRK at: «Norsk identitet er forankret i kjærligheten til norsk natur, og et råd jeg ofte har gitt innvandrere, er å gå mest mulig ut i naturen for å oppnå nordmennenes respekt. / Nå ser det ut til at vi er tvunget til først å ødelegge naturen for så å kunne glede oss over den. Landet blir perforert av veier, hytter, kjøpesentre og annen infrastruktur [...]. I andre akt av Peer Gynt tilbyr Dovregubben Peer å bli rispet i øyet slik at den lurvete hulen kan fremstå som et tiltalende slott. Å leve i Norge kan til tider oppleves som å ha blitt rispet av trollsplinten. Her er det bare to fotballspillere i engelsk liga som teller [...] / [...]meningsmålinger tyder på at det er flere klimaskeptikere her enn ellers i Europa, og at de fleste går inn for fortsatt utvinning av olje og gass. [...]  Vårt karbonfotavtrykk per innbygger er nå dobbelt så høyt som svenskenes.» Han argumenterer for et avgiftssystem som gjør det lønnsomt å være miljøvennlig. «[...] så våre barnebarns barn ikke vil «betrakte oss i bakspeilet som noe annet enn egoister som reiste til helvete på første klasse».
Altså: Hva om ikke engang avgifter er nok? Må hele det representative demokratiet, slik det nå fremstår f.eks. i Danmark og Norge, skrotes, endres, utvides, og det i en viss fart? Slik hva som blir vår og andre arters fremtid på Jorden, står og faller på våre valg, vår evne & vilje til kjærlighet, de neste årene. 
Denne podkasten er spilt inn 15.09 (og publisert 29.09), like etter kommunestyre- og fylkestingsvalget 11.09.
PS: Trond Erland Sigvartsens lydsetting er inspirert av Astrids joik.

Pod 10: Fred kan du bare ha, når du selv gir den

Moder jords hjerte blør, når barna hennes ikke vil vedkjenne seg henne lenger.
Dette er et samisk ordtak, som vi hørte om i den forrige podkasten da Astrid Ingebjørg Swart fortalte om oppveksten sin i Finnmark.  I denne podden forteller hun videre om verdier hun fikk som barn. Hun byr på minner – f.eks. om kloke voksne, som lot et barn bygge og trygge tillit. Om voksne som ikke lot et barn ta ansvar for de voksnes følelser. Om turer i natur.
Astrid vokste altså opp midt i den samiske visdomstradisjonen. Alle kan vi øve på å bli stadig bedre utgaver av oss selv, sier hun. For vi må først anerkjennelse oss selv og bygge opp vår egen kraft. Gi omtanke til oss selv. 
For mennesket har en jobb å gjøre, sier hun. Det er å vende innover, i seg selv. 
Til et landskap der det så lett finnes frosne områder, vulkaner og ild. 
Slik kan vi bygge følsomhet og på den måten gis også kjærlighet videre, til andre, til dyr og natur. Det å være til stede i et annet menneskes liv kan skape velsignelse, sier Astrid. 
Når den nye dagen kommer, kan vi takke sola. Da skaper vi en ny fødsel inne i oss, slik sola, skaper seg selv, hver dag. 
Våger vi også å gå inn i det mørke og ikke bare være på overflaten, kommer vi videre. Dette handlet også teksten til Ailo Gaup (i pod 5) om.(Denne er tatt opp under festivalen, publisert 27. september). 

Pod 9: Å gå i naturen med dobbelt blikk

Øv opp barns intuisjon - så ødelegger ikke den voksne naturen! Astrid Ingebjørg Swart forteller om oppveksten i Finnmark.Blant naturlige helbredere lærte hun å gi og ikke bare få, og å snakke uten ord. Hun øvde på å se med det indre og det ytre øyet. Hun lyttet med både det indre og det ytre øret. I podkasten snakker hun, i forlengelsen av det, om hvor viktig det er å lytte innover i seg selv - med kjærlighet. Gjør vi ikke det, ødelegger vi så lett liv, vi gjør f.eks. dyr og fisker om til skygger av seg selv. Er tilknytningen til natur og landskap sterk, skjønner vi at natur er hellig. Vi får tillit til livet. Astrid forteller altså med stor kjærlighet, ikke bare til moder jord og naturkrefter, men også om å skape balanse, kjenne respekt for alt liv, om varhet og ydmykhet. Hun forteller om broren som døde alt for tidlig, og du hører om barn som sitter på en vedkasse og venter på behandlingen av ni vorter. 
Astrid forteller ikke bare om kloke eldre, om kyndige, om å ikke stikke pinner inn i reinkalvers øyne, men også om kontinuitet i samiske tradisjoner - til tross for alle årene med forfølgelse. Til sist hører du hele versjonen av joiken som hun har ordlagt. Den er til Sarahkkas ære - gudinnen, en av tre søstre og symbolet på felles urkraft, helbredelse, kjærlighet, forvandling, fellesskap og lykke. Sarahkka er fruktbarhetsgudinnen som bor i ilden (se mer i omtalen til podkastrekken).Astrid er kvinnelig noaide og kulturformidler, opprinnelig fra Tana. Hun trommer i mange sammenhenger, underviser og forteller ofte om samisk kultur. Hun jobber som naturlig helbreder, hun holder kurs og har et eget lite utdanningssystem. Astrid har laget to sett med veiviserkort der hun formidler samisk tro og jobber med en bok om det hellige i naturen. Hvert år er hun primus motor for Sarahkkas-urfolksfestival, som de to siste årene har vært på Eidsfoss.Det blir flere podkaster med Astrid. I den neste vil hun også bl.a. snakke om oppveksten sin.
PS: Denne podkasten er tatt opp lenge før nr. 8 – men tar opp enkelte av de samme temaene, stein og jord og grunnen vi går på – blir hellig.
Om samiske stemmer i skolen. Bok. 
Gjennomlever gammel samisk skikk (Vårt Land, 2019). Det finnes mange artikler bak betalingsmurer.
Om makering av samefolkets dag i kirken (Lillestrøm, 2022). 
Et eksempel på informasjonsarbeid, Tønsberg. 
Her er hennes egen liste over publiseringer. 
Jeg, som journalist, nevner betegnelsen "nysjamisme" i podkasten, det er ikke nødvendigvis et godt ord. Kanskje finnes bare sjamanisme. Samisk sjamanisme er det vi snakker om her - og altså overleveringer, kontinuitet, til tross for at veldig mye ble ødelagt. 
Les ellers f.eks. denne reportasjen med Mari Boine m.fl. om det stedet den norske kulturen står på nå, etter fordømmelsen av det samiske. Publisert 26.09.23 (tatt opp i juni 23, under festivalen).

Pod 8: Med hendene tett på

For billedhuggeren Fredrik KB blir statuene en måte å hylle steinene på. Det er lett å oppleve skulpturene hans som sakrale. Torsdag åpnet han en ny, stor utstilling i Oslo. I denne podkasten snakker Fredrik om arbeidet sitt, om inspirasjon og liv. Han deler sterke historier. Det handler om Michelangelo, samiske gudinner, søstre og om fjell som blir borte. Det handler om steinblokker – og barnehender som frivillig og med stor glede triller hundrevis av kilo med skulptur over stokkene.
Hva er helligere enn et barn? Podden handler om spedbarn født av klipper, symbolsk og faktisk. Om idébarn og hva materialet selv ønsker å bli omskapt til. Det handler om hvem og hva Gud er, om drømmer, og om hvem du og jeg er.I går, dagen etter samtalen, fant faktisk jeg, journalisten, ut at jeg (sannsynligvis) er i familie med hovedskurken i en av fortellingene til Fredrik. Den handler om hodet til en ung kvinne, Gunilla (Gunnhild) Taraldsdatter, som ble stående på en stake i ytre Oslofjord i 60 år (!). Dette skjedde på 1700-tallet, og Fredrik har laget en skulptur av en hodeløs kvinne, med et ufødt barn i øyehøyde for å hedre henne. Jeg visste jo at jeg hadde familie der (og nevner det i samtalen), men jeg visste IKKE at min formor kan ha vært søsteren til han som ikke ville gifte seg med Gunilla – og er slik selv i familie med barnet som ble drept! Min formor Dorthe Mickelsdatter, var jevngammel med Gunilla som ble henrettet og må ha kjent henne (dette er en ganske så bitteliten øy). Dorthe var trolig datteren på hovedgården der Gunilla jobbet - og altså søsteren til barnefaren Jon Mickelsen (-sønn). Det kan være Dorthes far som betalte boten på 360 gram sølv. Slik handlet denne samtalen også om mitt eget familietraume, som jeg ikke kjente til! Så tett er jeg aldri kommet i et intervju før.
Kanskje hører det med til historien at Dorthe, min formor, ble bestemor til en mann som giftet seg med en dansk kvinne som allerede sannsynlig var gravid – og som derfor, i all hast måtte ut av landet. Kanskje er det er en annen historie, men dersom den er riktig, er ikke mitt blodsbånd med Dorthe der likevel. Men hvem vet? Er vi sikre på at foreldrene til barn, ja, de vi tror fikk barn med de vi tror de fikk barn med, er de vi tror de er, var, på den tiden, til alle tider?
I denne podden snakker vi om hvordan verden og holdninger og oppfatninger er i bevegelse. De som tok livet av Gunilla ha trodd at de handlet rett! Gunilla kan ha kjent hun ikke hadde noe valg. Ola ikke skjønt sitt eget svik (og kanskje kjent at hodet bare tilhørte en gal kvinne, en barnemorderske, ikke en elskede). Jeg må også fortelle at en forfar av meg, på en annen side, Hans Klausen Barfod, var sogneprest på Hvaler fra 1710 og i veldig mange år. Hva tenke han om hodet, hadde han noe med denne saken å gjøre? Hvordan tenker og handler vi i dag - som folk om tre hundre år - vil se på som galskap?Et barn er uansett uskyldig. Gunilla slapp ikke unna. Kanskje slipper heller ikke vi unna en slags form for rettferdighet. For det maritime miljøet akkurat i ytre Oslofjord, tett ved Singløya, er det akkurat nå, også vanskelig å komme unna pågående mudring, selv om det kjempes. Kvikksølv og avfall skal ned på havbunnen. Mange mener det kommer til å bli en økologisk skamplett & at det eneste alternativet er å få farlig avfall opp på land. Podden handler altså om blodsbånd og fødsler, men også om utplyndringen av naturressurser og om fjellene som blir borte, om uthuling (selv om horisonter bevares, vi snakker om Frankrike, Egersund og Kautokeino, og et annet eksempel er São Thomé das Letras i Brasil). Men først og fremst handler podden om kunst. Om motkraft; ønsket om å respektere og skape noe vakker og sterkt ut fra restprodukter og avskjær - fra det storindustrien etterlater. Slik handler den også om å gi steinene verdigheten tilbake. Er jord og steiner hellige, slik barn er, er vi tett på.
Jeg nevner et sitat fra Det gamle testamentet i Bibelen. Det er ikke fra salmene, slik jeg tenker i samtalen, men fra 5 Mosebok (32, 18). Klippen som fødte oss – har vi glemt den?
Her er lenke til den tredje utstillingen til Fredrik K B som åpnet hos Galleri Semmingsen  denne uken. Her er litt mer om kunstneren.
I akkurat denne podden har en tidligere (& svært kjær) elev lagt inn et musikkspor som supplement til lydmann Trond Erland Sigvartsens fil.
Forfatteren Geir Uthaug skriver bla. dette om Fredrik K. B. sine arbeider: "Hver skulptur han meisler ut har sin egen individualitet. Det er ikke noe mekanisk over dem, de er ikke industrielle produkter. Han lager dansende torsoer, han fanger inn vismenns, guders og dragers trekk. De er jordiske eller bevingende. De er hjemmehørende i flere dimensjoner. De gamle grekere talte om techné og techné mousiké. Begge deler så nødvendige for å gi kunstverkene form og uttrykk. Det første betegner selve faget, det regelrette håndverket, som krever sin mann – men det andre er det definitive spranget fra håndverk i det udefinerbare vi kaller kunst. Ikke kunst som konsept, men den idebærende form. Hva sa ikke Michelangelo? Å skape skulpturer er enkelt, det er bare å fjerne det overflødige."Tommy Olsson skriver bl.a. dette i Morgenbladet: "Det er vanskelig å skulle argumentere mot skulpturene til Fredrik K.B. uten å sette all menneskelig erfaring i tvil – noe som jo er en morsom tanke helt til det siver inn at det også gjelder ens egne erfaringer. [...] Like vanskelig er det å helt komfortabelt skulle plassere dette arbeidet innenfor den tankekonstruksjon vi kaller for "samtidskunst" - selv om det jo også så til de grader er nettopp det - siden det blir et så hjelpeløst utilstrekkelig begrep når vi snakker om solide greier i stein og et formspråk som hinter like mye til tiden før mennesket som tiden etter. Nedslagsfeltet blir for omfattende, den latente beskjeden for akutt; Ikke bare skal vi takle det å ikke finnes, men vi kommer heller aldri å ha funnets."
Fredrik K. B. har et nært forholdt til lyrikeren William Blake (og en bok dikteren Geir Uthaugs "Den kosmiske smie". Det var den eneste boken han hadde med seg til Italia den gangen han forteller om i podkasten). Hvorfor ikke avslutte med et utdrag fra diktet "The Garden of Love" og sende en tanke til Singleøya: 
"I went to the Garden of Love, And saw what I never had seen: A Chapel was built in the midst, Where I used to play on green ..."
(publisert 17.09.23)

Pod 7: Med seg selv som skjold

Han har hastverk i kampen for dypendring, bevisstgjøring og transformasjon. Derfor er Jonas Kittelsen (26) villig til å la seg arrestere og stenges inne - og samtidig være en stemme for endringskraft som myndigheter selv ønsker seg. 
– Å kroppsliggjøre det vi står ovenfor, er en utrolig belastning, men også positivt, sier han. Lydighet til seg selv, blir ulydighet utad - blir det legale illegitimt.Jonas kom en snartur innom Sarahkkas-festivalen i sommer for å være med på en debatt om miljøvern og aktivisme (hør pod 6). Vi rakk denne samtalen før han dro videre.
– Naturen er en forutsetning for alt vi er glad i, sier Jonas. – Den er vårt immunforsvar, men også svært syk.
Er heling da hellig? Om ordet sanctus/hellig kan bety at noe skjæres bort/kappes av - er slike tanker en protest mot at naturen er mindre hellig enn det åndelige - og derfor kan kappes av, forbrukes? 
Jonas forholder seg til det konkrete og har tanker om veien videre. Likevel er vi også innom filosofi og etiske fordringer, «sårologi» og heling i denne podkasten. Om mennesker evner å elske seg selv, på en helende måte, vil det hjelpe naturen?
Jonas Kittelsen er klima- og miljøaktivist og startet bl.a. Extinction Rebellion Ung. Han har også fulgt FN-forhandlingene på både klima og natur som nordisk ungdomsrepresentant gjennom Nordisk Ministerråd de siste årene. Han har startet flere initiativ nasjonalt og internasjonalt for å løfte fram klimarettferdighet og respekt for urfolks rettigheter. Han holder på med masterstudier ved Senter for Utvikling og Miljø ved Universitet i Oslo og en bok om hvordan transformasjonen kan skje. Faren hans, Erling Kittelsen, var lenkeleder under Altaaksjonen i 1981, da mange hundre aktivister lenket seg fast. Les om å gå i en fars fotspor. Hør NRK-drivkraft sin podkast med Jonas som kom sist uke. Her er f.eks. Aftenpostens portrett. 
I går kom en kronikk han og faren har skrevet med støtte fra Fritt ord. Erling og Jonas Kittelsen/ Om krigen midt i et mislykket oljeeventyr. Også denne kronikken handler om blindflekkene i samfunnets holdningsapparat:
«Jonas Kittelsen: Jeg tror ikke de voksne helt forstår sorgen over å bli fratatt sin samtid. Men jeg skylder ikke på deg eller din generasjon, det er kulturen og systemene våre vi må endre. I går kom jeg over en forskningsrapport fra Stockholm Peace Institute som viser at verden brukte like mye penger på våpen i 2022 som den anslåtte prislappen for å løse klima- og naturkrisen; 2300 milliarder dollar. Er det ikke noe alvorlig galt med kulturen vår når vi bruker så enorme summer på våpen med den største selvfølge, mens samme prislapp anses for høy til å sikre grunnleggende livsvilkår for alt framtidig liv?Erling Kittelsen (Pappa): Det har lenge vært en politisk konsentrasjon rundt maktbalanse. Forestillingen er feil helt ned i rota. Balanse er det mest ømfintlige av alt, og hva er det vi måler mot hverandre, jo, våpen, andre motstandsformer måles ikke. Det skal bare et vipp til så er vi i ubalanse. Når vi så sementerer den balansen, er det ikke balanse heller, men mani. Følgen er for eksempel angrepskrigere som raver rusa rundt med ødeleggelsesvåpen og gjerne blir lurt trill rundt av den lokale gerilja. En konstruerer en ide om to angrepsmakter som skal avskrekke hverandre. I stedet for å sørge for mer fleksibilitet i verden som et hele. Det er etablert i oss å kjempe for vårt demokrati og vår frihet med økte bevilgninger til ødeleggelsesvåpen, angsten er vårt mest fredsbevarende våpen. Derfor ble også NATOS statutter uten videre debatt dreid mot å tillate angrepskrig etter Kosovokrigen.»
(Podkasten er tatt opp på Eidsfoss, juni 2023, publisert uke 35).

Pod 6: Aktivistene

Kjærlighet til ytre natur har de felles. Jessica Ullevålseter er kunstner, Jonas Kittelsen aktiv i Extinction Rebellion Ung og Per Inge Østmoen er samisk representant (og aktiv blant annet i Motvind). De tre aktivistene snakker om felles kamp for empatisk tilstedeværelse i naturen. Dette er et opptak av en paneldebatt jeg ledet på Sarahkkas-festivalen i juni, som jeg har fått lov til å dele. Finnes det noe hellig i naturen - og hva er veien fremover? Hva kan vi lære av hverandre? I samtalen dukker naturen opp som aktør, men egne rettigheter. 
Jessica Ullevålseter er performancekunstner. - Det at mennesker kommer sammen, er milljøvern, sier hun. – Det er derfor jeg jobber med deltakende kunst. Hun er opptatt av at vi våkner opp til å forstå at vi er en menneskehet, for nasjonalismen er miljøvernets største fiende, mener hun. Hun følger en sufi filosofi som sier at det finnes bare en Hellig Bok; den av Naturen. På denne måten lar hun seg inspirere av alle verdenssyn og religioner. Hun jobber for vannets personrettigheter, inspirert av elva Wanganui. Hun tror at det verden trenger er at de vestlige menneskene gjenoppretter hellige forhold til Naturen i dialog og gjensidighet. Fra dette skapende stedet kan vi ta de riktige valgene og ikke jobbe fra et reaktivt sted, der vi kun slukker branner, mener hun. Se nettsidene hennes her, et kjærlighetsrituale i forhold til Akerselva i Oslo.  og f.eks. en sørgemarkering i forhold til naturtap i et samarbeid med folkekirken her.
Jonas Kittelsen er klima- og miljøaktivist i Extinction Rebellion, der han blant annet startet Extinction Rebellion Ung. Han har også fulgt FN forhandlingene på både klima og natur som nordisk ungdomsrepresentant gjennom Nordisk Ministerråd de siste årene. Han har startet flere initiativ nasjonalt og internasjonalt for å løfte fram klimarettferdighet og respekt for urfolks rettigheter. Faren hans, Erling Kittelsen, var lenkeleder under Altaaksjonen i 1981, da mange hundre aktivister lenket seg fast. Les om å gå i en fars fotspor. Hør NRK-drivkraft sin podkast med Jonas som også kom denne uken. Her er f.eks. Aftenpostens portrett.
Per Inge Østmoen, er blant annet aktiv i Motvind, som i sitt informasjonsmateriell skriver at “rasering av natur, ikke er svaret på klimakrisen». Organisasjonen ble startet i 2019. Han er fotograf og aktiv på flere måter, også som skribent - se f.eks. Skal mennesker leve uten natur? Han er også med i en samtale med pod. 4 «Nature is cooperating, so must we». Der er han i dialog med Jacob Moss, fra International Center for Cultural Studies (ICCS). Noen av artiklene hans finner du her.(Tatt opp på Eidsfoss, juni 2023, publisert uke 34).

Pod 4: Nature is cooperating, so must we (ENG)

The representatives from ICCS and the Sami people agrees, as this podcast is about the importance of international networking and coming together. It is also about the value of spending time in nature. Sacredness becomes simple; Listen and learn. The young international traveler, Jacob Moss, meets Per Inge Østmoen. The two are picturing, in broad strokes, not only huge challenges – but also emphasizing love, compassion and cooperation as always being stronger than competition, anger and predation.
They urge us to spend more time in natural ecosystems, to watch some fish swim, to look at the snails. Something inside us might change. The pod starts withJacob explaining about his travels. He is from UK and in his twenties. For fire months he is traveling Europe meeting up with different indigenous peoples and people from nature-based approaches. That is practitioners of ancient and nature based spiritual traditions. As devoted to these old sacred traditions, he is representing International Center for Cultural Studies (ICCS) as a volunteer. Per Inge Østmoen, is, among other things are very active in Motvind, an organization started I 2019 in Norway, fighting negative aspects of the windpower development. Here is Jacobs own introduction: "My I have been working on aproject to meet and understand naturebased cultures around Europe for the last three months. At university I studied Anthropology with my Undergraduate degree in Social Anthropology and my MSc in Ethnobotany, which focuses on the cultural use of plants. Since that time I have become more involved in volunteerwork. My religious background is eclectic, being raised in the UK in a house with nonspecific Pagan and naturebased leanings and later beginning to learn about Dharmic cultures finding Hinduism particularly inspiring. I was not formally involved in any organization or group until around three years ago when I attended the ICCS One Tree Gathering, which brings together Hindus and Druids in the UK. For three years now I have been involved in the work of the International Centre for Cultural Studies (ICCS) particularly in the UK, attending their meetings and becoming a volunteer two years ago when I helped out with the online Global Conference. Their aim is to connect and revitalize ancient cultures with my project sitting within the remit of this work. I have thus been volunteering as a global fellow for these months and have met many inspiring people along the way. Feel free to contact me at jacobmoss259@outlook.com or visit the ICCS website."His travels then being part of a wider project to revitalize and connect traditions around the world. This is urgent, as the organization states on its webpage, but ancestral systems provide knowledge and understanding of the spiritual and physical relationship with nature (and sacred sites). In January next year there will be an 8th international global conference & gathering of elders in Assam in India. Listen to several in-depth streams from ICCS.ICCS, UK on Facebook.(Eidsfoss, June 2023, published week 32).

Pod 5: Ved kilden

Er vann hellig? Bli med på tur til mitt Zamzam, en annerledes reise denne gang. Hør hva Ailo Gaup skrev om vann (jeg har tatt en smal bok, Inn i naturen, under armen og gått på tur). Jeg tar dere med ned til vann som spruter rett opp av jorden (en litt strabasiøs tur, du hører det på starten av poden). Jeg bladde litt i boken på vei ned og fant noen passende stykker for dere. Etter det improviserer jeg. 
Inn i naturen er den siste boken til Ailo Gaup (1944-2014). Ailo Gaup kommer jeg tilbake til flere ganger i denne podkast-rekken. Som syvåring ble han satt i fosterhjem som følge av verdenskrigen og kom bort fra samiske aner, men fant tilbake igjen. Han jobbet tett på natur på mange måter – og skapte friske perspektiv. Også litterært.
Vannkilden kjenner jeg godt. Den finnes høyt oppe mot fjellene ved Femundsmarka innlands-Norge, dvs. Nord-Østerdalen. Kilden jeg sitter ved renner ut i en liten elv, som renner ut i Glomma (tidlig i løpet) – som renner ut ved havet, som vi vet.
Velkommen med på tur! Bli med og møt vannets kraft, bli med på en litterær og fysisk vannsklie.PS: Jeg kom til å nevne sesam sesam og Teresa av Avila (se f.eks. her og her). Jeg møtte forresten Ailo en gang, uten å vite det, på konsert i Oslo med Miriam Makeba, som forresten var av sagoma-slekt, det var like etter at jeg kom tilbake etter å ha bodd i Sør-Afrika. Pata-pata.(Juli 2023, publisert uke 33).

Pod 3: A sacred song by Sol, bees and birds

At an ancient ritual-place you hear bees, birds and soft musical tones. This week’s podcast is short and beautiful, even without a single word been spoken. It is less than two minutes long. It is part of a sacred ceremony for the female deity close to (and left of) “Gravfelt Hunn” in the south-east of Norway. What could be closer to sacredness in nature, than nature itself? The song is created next to what looks like an (yet unrecognized) stone alter, threatened by bulldozers. A huge part of the surrounding area has already been destroyed. Could the west part of “Gravfelt Hunn“ be corresponding to the female side, the sacred ritual-side? This is the impression of Sol Diez, a musician and shaman from Colombia, partly a Kogi, sharing this beautiful song with us. He is travelling the world trying to raise awareness for protection of mother earth. This tiny, yet huge, podcast was made days after the Sarahkkas-festival this summer, where he had been an active musician and conductor of several ceremonies. He is coming back to Norway next week, and might then be able to visit the sacred and threatened mountain Rásttigáisá in Tana. 
More about the Kogis: https://www.alunathemovie.com/the-kogi-people and https://youtu.be/qiE9vxLUKb4
More about "Gravfelt Hunn": https://no.wikipedia.org/wiki/Hunnfeltenehttps://www.hf.uio.no/iakh/forskning/aktuelt/aktuelle-saker/2022/funn-viser-at-vikingenes-selvforstaelse-var-preget-av-romertiden.html
And this is Sol on Facebook: https://www.facebook.com/SOLDIEZ(Hunn, 25. June 2023, published week 31).