DET HELLIGE I NATUREN

Pod 19: Sápmi. Å bo alene på seilbåt, 70°N

Et sørgmodig sus ved en forlatt øy. Nordlysets sang.
Veronica Skotnes er bare i midten av 20-årene, men har allerede rukket å bo ombord i en seilbåt, sin egen seilbåt, i snart fire år.
Hun har studert økofilosofi og bodd på Svalbard, og skriver bok for Cappelen Damm om den ytre og indre reisen sin. Kursen er også i retning egne samiske røtter.
Veronica bor altså i en seilbåt, en stålbåt, som ankres opp, langs kystlinjen til Finnmark. Hva får en ung kvinne til å ville gjøre det? 
Følg henne på Instagram, der du bl.a. finner usedvanlig estetiske og kraftfulle bilder.
Se nettsiden hennes.
Altaposten om nominering til Årets Villmarking.
Her er en liten filmsnutt, publisert rett etter vår samtale (og her på Insta/samme).
I podden blir havet besjelet. Det er et kjærlighetsfullt møte, men på dekk tripper du likevel (stadig) i frykt for neste raseriutbrudd. Det er et litt komplisert forhold, sier Veronica. 
Du vil få høre nyskrevne tekstbiter, og Veronica forteller om livet på havet, om skriving, gamle historier og det samiske. Du får høre om forskjellen mellom innlands- og sjøsamiske fortellinger, og ja, du får nye perspektiver på reven, bjørnen - og en lus (historien om lusa er fra Brita Pollands Samiske fortellinger). 
Forresten: Mens vi snakker kommer ei skjære til foringsplassen på vinduet. Den strekker kløvne mot økologiske solsikkefrø i glasskulene, som for å forsterke et budskap: Å skyte ei skjære, gjør du ikke ustraffet! 
Veronica lar andre kråkefugler, ravnene Hugin og Munuin (tanke og minne), fly oss over skjær og grunner, vidt og bredt, innom Røst og fuglefjell, fugledød og menneskelig grusomhet.
Podden er også som en forsmak på den neste i serien; Kunstnere og aktivisten Synnøve Persen - som akkurat nå er kommet med ny bok.
I den podden kommer Synnøve til å fortelle om en dansk konge som seilte opp til Finnmark med åtte store skip, 400 mann og 44 kanoner. Han var på jakt etter det onde.
Selv har Veronica flydd til Oslo i et vant trekk, i en svipptur til et gammelt habitat (men hun skal videre, på skrivereise). 
Da kan vi glede oss til hennes bok om Havet - som kommer neste år. 
Og snart kommer kanskje lys-tekster også – som et akkompagnement til de åtte årstider.
Mer om skjærer, kråker og sjø:
Skjæra er som kjent en kråkefugl. Elin Kåven flyr derfor innom og synger kråkas joik i pod 18 (og på slutten av denne podden). 
Skjæra vil jo helst ha annen mat, som usaltet kjøtt - slik lærte "moren" min i Australia lærte meg å mate magpiene/plystreskjærene, en kråke/spurvefugl. 
I et av mine essays, i Bøygen, som omkranset temaet Flukt, er overskriften: "De løftet himmelen, sammen (intertekstuell samtale med en litterær kråke, en høyst levende fugl)". Teksten starter slik: «Historiens premature slutt fordrer fraværet av et skvaldrete fjærkre, les bare her». Jeg bruker en gammel urfolkshistorie fra Australia som ramme: For en gang lå himmelen nede på jorden, foldet over jorden og bare kråkene (magpiene/skjærene) hadde vilje og evne til å fly i samlet flokk – og løfte himmelen opp igjen. De mest nysgjerrige, tjuvaktige, intelligent, skravlete, masete, uglesette fuglene, fikk verden på rett kjøl igjen. I teksten står jeg fysisk og litterært ved det hellige fjellet Uluru. Jeg beskriver soloppgaven, minutter for minutt, gjennom vel 22 stoppunkter; Bevegelser av lys.
Du må itte vør vørsløs» pleide min farfar si, det vil si uforsiktig. For din egen skyld, f.eks. i forhold til det å ikke skyte skjære. Der han vokste opp var det ikke uvanlig å spørre småfolket om lov til å sette opp et hus, slik vi snakker om i denne podden - i forhold til det nord-samiske. (For Nord-Østerdalen se f.eks. Arne Dag Østigårds bøker, så som Eventyr og folkeminne frå fjellheimen. Han var min tidligere lærer i videregående, slik jeg var Veronicas lærer for litt siden. En annen av mine tidligere elever skrev forresten også fra båt, Sailor, Jonathan Lengali.
Denne uken lanserte jeg forresten en liten juletekst, i årets julemagasin Sovelstikker (lenke til fjorårets utgave, den ligger ute og er gratis) og er i den ombord på en skonnert, på vei fra Fredrikstad – til Antwerpen, med tømmer ombord. Hva gjør vi med barnet, i oss, emosjonene? Om bord i teksten finnes dog ingen skjære, men en papegøye (som kapteinens kone kjøpte i Karribien et sted). Kanskje belyser den hva i oss som må dø, for å fornyes, men like mye betydningen av å holde rundt et indre barn - og ikke skade det.
Errata: Nei, oldemor Gullas bror, Hans Martin, døde ikke utenfor Nordkapp, men ombord i et skip i Vestindia 5. mai. 1916. Det var oldefars bror, Hans Anton, jeg tenkte på. Mens han ennå var i 20-årene, og skipper på barken Jean Bart, gikk den ned på ruten mellom Arkhangelsk og Skotland (i 1894). Og en rettelse til: Morfar var miljøbevisst – ikke miljøaktivist.
Her er lenke til heksemonumentet i Vardo, Seilneset, som vi snakker om her.  I pod 1, forteller Lone Beate Ebeltoft om sine røtter nettopp i Vardø. Det var her den danske kongen (-e) bygget opp et vidtfavnende rettersted.
Jeg lovet å lenke opp denne: Quistad: Lappiske eventyr og sagn (1927, som har nå fått nytt navn: Samiske eventyr og sagn).
Takk da til @Astrid for Sarahkkas joik som vanlig og gjenhøret med @Elin Kåvens kråkejoik fra pod 18 (til slutt).
(Denne podden ble spilt inn 12.11 og publisert 8.12.23)Post-pod: Det ble bok! Her er en lenke til boken som kom i 2024. Det jeg leste i bølgene.  Fortellinger fra havfolket. 
 

Pod 18: Lyden av natur: Du joiker ikke om noe, du joiker noe

Å være profesjonell sjelesynger.
- Skal jeg joike et tre, forsøker jeg å fange opp sjela til treet, sier multikunstneren Elin Kåven.
I denne podkasten tar den erfarne samiske artisten, låtskriveren og danseren oss med inn i rommet til samisk joik, til egen motivasjon og læringsvei.
Det handler altså ikke om vanlig sang dette, men om å plukke opp en vibrasjon - og å uttrykke den vokalt, gjennom egen stemme. 
Det er også en stor ære å få en joik - og i podkasten får du vite hvorfor.
Og du er heldig; Elin joiker spontant både kråka (ca. 14 min),  bjørnen (43 min) og bjørka (rundt 1.03), og flere andre (f.eks. 35, 41/42 og "Ante" 44 min). Podden avsluttes med en joik til en hel festival.
Ved å uttrykke det du skal joike, blir joiken et musikalsk mesterstykke i nærvær & følsomhet. Du må klare å komme inn i en stemning der du nesten blir til det du skal joike. Du må føle det. Komme tett på. Være våken. Sanse natur. Våge og evne å være i noe hellig og vart.
Det handler om sjel og sjelsstyrke.
Joik til et menneske kan f.eks. romme bevissthetsendringer gjennom et menneskes liv, fra joiken til spedbarnet – til joiken til en som er død. Den første joiken Elin laget var til niesa hennes, som barn.
- Et håp er at flere kan lære seg å joike og gjennom det bygge nærhet til natur, sier Elin.
Det handler også om forsoning, mange veier. Om en helingsprosess - det å komme i god kontakt med rikdom i egen tradisjon. Og om å styrke både det norrøne og det samiske. 
Alle kan joike, men det er altså vanskelig å mestre det. Fremfor alt er samisk joik en overlevert, overlevd, kulturskatt – virksom, dyptborende og slik fjernt fra å være en glasur.
Les mer om Elin Kåven på hennes egen nettside.
Spotify-spilleliste med alle låtene hennes, inkludert med Róhta (som vi snakker om i podden).
Her er lenke til bloggen hun har laget sammen med Jungle Svonni. 
Her er Elins egen side - med bl.a. gratis info om joik /joikekurs.
Et eksempel: Hør Elin synge sammen med KORK. 
Ellers. Det Elin snakker om her er sterkt knyttet til andre pudder. Hør f.eks.Ragnhild Nilsens eventyr i starten av pod 14: Perlefiskeren joik (om seterområder). I den podden joiker Ragnhild spontant til meg / unge kvinner helt til slutt, og gjennom det viser hun forskjellen mellom en generell og en samisk joik). Hør f.eks. også pod 1 om (litt) økofilosofi. Hør pod 15 der kunstneren Geir Harald Samuelsen forteller om et naturområde som slipper deg til. Hør f.eks. pod 17 om bjørnen, en Darfot (som du altså kan høre lyden av her i denne podden) - som kunstneren Christer Karlstad malt som var den en trøster (nesten som en himmelbjørn - en kjent skikkelse i det samiske). 
Referansen til "samtalen der vi ender med en joik ute på et skjær" - er en samtale som kommer litt senere i rekken. Den vil bli lenket opp. I den kommer vi også tilbake til KRÅKA - også litterært. Det er Veronica Skotnes som har tatt bildet som brukes i promotering av denne episoden.
Når det gjelder det norrøne - så vil det være upresist å si at alt er utdødd (slik jeg gjør i podkasten), det med seterdrift vil være et eksempel på noe som har overlevd (selv om ikke all seterdrift må være økologisk osv.). Poenget er at åsatroen døde ut.
Når det gjelder forskjell mellom sjamanisme og samisk noaide-tradisjon, som Elin så vidt er inne på, er det noe vi må komme tilbake til. Det er ikke entydige definisjoner, slik vi kan se f.eks. i denne hovedfagsoppgaven fra UiT (se f.eks. side 29). Det blir et spørsmål om ulike elementer, og hvor f.eks. joik hører til. I pod 5 der jeg leser fra Ailo Gaups I naturen, nevner jeg dette – at alle kan være sjamaner, nærme seg naturen og sin egen åndelighet, få tilgang på sin intuisjon. Han skriver om det. Men det er ikke bare sjamaner som kan det. Slik blir det, som ved, ordet hellig, et spørsmål om definisjon. Slik blir joiken rotfestet i samisk åndelighet, men den kan også forstår som større og bredere enn sjamanisme. Som teologen Helge Hognestad skal fortelle i en pod som kommer like etter jul, finnes det i det samiske en forståelse, andre kan trenge - et komplisert ord som sjamanisme må ikke blandes inn i det. Rommet må utvides, bevissthet økes, sier han. Det blir som med min litterære kråke, som løfter himmelen, basert på en urfolkshistorie i Australia (den kommer sammen med podden til Veronica Skotnes). I den fortellingen må himmelen løftes, rommet utvides - og det er kråkene som evner det. Det er som når Astrid Ingebjørg Swart i pod 9 og pod 10 f.eks. forteller om rikdom i oppvekst og varsom håndtering på barn. Sjamanisme er også tema for Sarahkkas urfolksfestival 2024. Sjamanisme blir som et paradoks, der ordet også kan begrense. 
Den siste joiken er fra den årlige Sarahkkas samiske urfolksfestival . Det er en joik til festivalen som Elin har laget. Opptaket er fra juni 2023 (årets åpningsseremoni).
(Denne podden ble spilt inn 12.11.23 og ble publisert første søndag i advent, 3.12.23). PS: Beklager et "hakk" ca. 54:25, noe skjedd akkurat der og det ble overhørt i prosessen (det er ikke mulig å endre etter publisering). Håper det går fint å høre på likevel.
 

Pod 16: Presten som klemmer trær

Skaperen – og det skapte.
Denne podden handler først og fremst om treklemming. Teologen Stian Kilde Aarebrot forteller om hvordan han, da han fylte 45 år, bestemte seg for å klemme et tre. Det førte bl.a. til denne overskriften hos den kristne avisen Dagen: "Presten Stian opplever Gud når han klemmer et tre". Da han la ut et bilde av seg selv og denne teksten på Facebook: "På min 45-årsdag står jeg fram som treklemmer/-kysser. Dette treet og jeg har begynt å bli venner. Prøv selv." 7:40 AM · May 31, 2021., fikk han en mengde reaksjoner. Som her fra ateister og "sinna-kristne": 
"Ein kan ikkje anna enn le av sånt"
"Jøje meg.masse skrullete folk"
"En biskop i Oslo som er "svak troende" og nå en prest som omfavner trær for å komme nærmere Gud!"
"Den norske kirke faller sammen som et korthus!"
"flytte fjell? Du kan tro så mye du vil, men du vil ikke klare å flytte ett enkelt sandkorn engang..."
"Det visar väl bara på att ingen på jorden har tron, för så vitt jag vet har jag inte hört om någon som har flyttat på något fjäll:) sikkert noen som tror, men det hjelper jo forsvinnende lite når det ikke finnes noe Gud i andre enden"
Og som Stian selv ca-siterer i samtalen: "Han burde sette seg opp i en maurtue, så ville han kjenne Gud". 
Her om det vanskelige ved at kjærlighet til natur - av noen -  oppfattes som avgudsdyrkelse:
"Ja Gud er i Naturen som er hans skaperverk, men man trenger ikke omfavne et tre, en stein, en blomst mm for å merke Guds nærvær... Man ser Guds finger i det skapte....Syns dette høres ut som tilbedelse av et tre....Gud taler til oss i stillheten, og Naturen lærer oss kunsten Å VÆRE, , i stedet for Å GJØRE...."
Her fra støttende, humoristisk avfeiende og mer nøytrale kommentarer: 
"Tre mot en er feigt"
"Pass på at det ikke er maur eller edderkopper der du har tenkt å klemme."
"Hmmmm kanskje innebygget kommunikasjon i bjørka til topp etasjen ja ja voi voi."
"Alle kommentarer her, forteller om sitt eget forhold til Gud, og presten beskriver sitt forhold på en troverdig måte. Alle som løfter pekefingeren mot prestens handling, løfter pekefingeren kun mot seg selv. Jesus sier i Bibelen at den som har tro, kan be fjellet flytte seg, da forteller han samtidig at Gud er i alle grunnstoff, også i fjellet. Jeg finner størst nærhet til Gud i naturen, for der er ingen ting manipulert, for naturen(Gud) styrer og har kontrollen."
"Menneskeslekten trenger å reflektere over hva det betyr for oss å være forvaltere av Guds skaperverk. Her har vi kristne (den verdensvide kirke) et spesielt stort ansvar. Vår relasjon til skaperverket er preget av rovdrift og utnyttelse. Verden trenger seriøs omvendelse."
"Jeg føler også at jeg kommer nærmere Gud ute i naturen. Føles iallefall sånn... Jeg har aldri prøvd å klemme et tre eller noe annet i naturen, men føler fokuset blir mer våkent ute i naturen, og jeg kan føle at at Gud er nær når jeg søker Ham av hele hjertet og fullt fokusert "
Det finnes altså uenighet om hvorvidt en prest, eller noen andre, burde klemme trær.I det kristne blir ikke naturen sett som hellig, med det må ikke være enkelt å forstå hvorfor det oppfattes slik. Det går vi litt inn på i denne podkasten. Et bakteppe er jo at kristendommen av og til blir (med-)anklaget for å legge til rette for den utplyndring og (overfor)bruk av natur som finnes. Dette er bl.a. pga. forvaltertanken, antroposentrismen nedfelt i deler av dette (slik det bl.a. også er i livsynshumanismen) og nettopp dette at det hellige er et annet sted enn i naturen. Himmelriket blir et annet sted enn her og nå. Men så var det det da.. Alle årene med statskirke har også ført til sitt. Natur trekkes jo ellers ofte inn i kirkerommet. Det handler ofte om takknemlighet for grøde og om det viktige i å ha sunn kontakt med ytre natur (med forbilde f.eks. i Frans av Assisis samtaler med fugler). Høsttakkefestene i DNK (Den Norske Kirke/Folkekirken) viser dette, liturgier, salmer osv. Men det finnes altså uansett et skille mellom Gud som skaper og det skapte. Gud har blåst livspust inn i alt levende, men det levende er ikke dermed Gud. Vi snakker om panenteisme, Gud som immanent og transcendent på samme tid. Alt er innåndet av Gud – det er Guds pust som beveger seg inn og ut av oss, og i alt annet som lever, i dyr, i planter, men vi (og alt annet som er skapt) er ikke Gud.
- Men slik heves verdien av skaperverket, sier Stian og forklarer. Dette snakker til filosofiske betraktninger f.eks. i den første podden i denne rekken og i podden om økologisk kjærlighet.Stian er teolog og prest hos Areopagos, og ansvarlig for trospraksis der. Han er forfatter av en rekke bøker. Han har f.eks. gitt ut Kunsten å forme livet: plastisk teologi (Luther), om "vanens formende kraft". Som i denne podkasten, kombinerer han i den boken "[...] eksempler fra hverdagen og populærkulturen [med] moderne hjerneforskning med gammel klostervisdom, for å vise leseren hvordan vi formes av tiden vi lever i, og hva som må til for at du kan forme livet ditt. Du kan forandre verden gjennom gode vaner og menneskene rundt deg." I fjor ga han ut boken Gjøre. Høre (Verbum). "Plastisk bibelbruk handler om å leve med tekstene for å la seg forme - det er en bibelbruk som binder sammen tanke og kropp, individ og fellesskap, kontemplasjon og aksjon" står det på bokens bakside. I denne podkasten er (minst) to bibelsteder til dels implisitt med i samtalen: 
"Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden» (1 Mos 1, 28 - 2011).
Paulus på Areopagoshøyden. F.eks. her: "For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: ‘For en ukjent Gud’. Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere. (Apg 17,22–23 mv. - 2011).
"Det nye testamentet er fullt av verb. Det skrives om å elske, gå, følge, tro, be, høre, gjøre godt og mye mer. Hvordan kan vi da ha gjort kristentroen så fokusert på følelser, opplevelser, standpunkter og meninger?", slik starter en anmeldelse av Gjøre. Høre. i Vårt Land. Det finnes masse artikler på hans egne nett sider. Her er f.eks. et meningsinnlegg i Harvest: "Jeg er mold, altså er jeg.""Bønn er nevroner i aktivitet. Sunn åndelighet handler om nok søvn, en frisk hjertepumpe, god mat med venner, og kampen for å redde kloden fra forsøpling og overoppheting.", slik starter den. Det er bare å ta et søk f.eks. på Vårt Land, så får du opp mange artikler om ham.Egne podkaster finnes hos Areopagos.
Denne podkasten er spilt inn 27.10.23 og publisert 17.11.23. 

Pod 15: Fontainebleau Forever!

Hva er et steds sjel – og hvordan fange den? Hvordan slippe inn?
I denne podkasten snakker kunstner og førsteamanuensis Geir Harald Samuelsen om landskap han i årevis har beveget seg i (og som han til dels også forsøker å kommunisere på vegne av). 
Mens samtalen pågikk, hadde Geir Harald (minst) en utstilling; Du kunne se to fotografier av steinformasjoner (og et stort maleri) i en tidligere hesteboks, i det tidligere hestesykehuset, altså hesteklinikken, ved den tidligere Veterinærhøyskolen, på Adamstuen, i Oslo. Hvordan var det igjen, er ikke hesten stadig vekk et hellig dyr? Skimtes hester inne i en hule med bare plass til to mennesker? Uansett, her er det hulen og steinen som er poenget, og så er det noe mer. Dagen før hadde jeg selv stått inne i hesteboksen. Et ettermiddagslys hadde hvilt blått over fotografiet av en stor stein. En gråblå stein. Umiddelbart ble jeg tatt med til Roma (nestenforklaring inne i podden) - selv om lukten nok var litt annerledes - fargene også. Det var jo som et alter!Geir Harald sier han vil kommunisere noe om den som bor i steinen, noe om steinens ånd. Han har brukt et analogt mellomformatskamera, brukt lang lukkertid, det har vært etter solnedgang, han har ikke visst hvordan resultatet ville bli.  Ser du spøkelsesaktige figurer i ferd med å klatre opp på steiner?Klatring er en viktig lidenskap for Geir Harald og tidlig interesse ble frempek på videre liv: Som 18-åring intervjuet han fjellklatrer og filosof Peter Wessel Zapffe. Du er velkommen til å «ta risken» på å møte meg, svarte Zapffe da ungdommen tok kontakt. Et klatretau kastet Zapfe kanskje ut, eller kanskje det dreide seg om sikring? Klatring førte altså Geir Harald til Fontainebleau utenfor Paris, sandsteinsformasjonene. Det ble som en sirkelbevegelse. Nå har han samarbeidet med stedet i 28 år. Først etter å ha "buldret" i området i 20 år, fant han steinalderinnskripsjonene. Avtrykkene etter eldgamle sivilisasjoner. Bearbeiding av natur. Var den hellig, steinen? Er den det?Tenk deg at et sted du har vært knyttet til og glad i lenge, plutselig åpner seg mer opp, som om invitasjonen til intimitet kom fra stedet selv. Var du verdig?Meg minner åpningene inn til inskripsjoner om huleåpninger i fjellet Uluru i Australia. Der kan de tolkes som portaler inn til (liv-) mor (som fremmede, som meg, ikke lenger får gå tett på, heldigvis). Hulene er hellige for urfolket der, aboriginere. Åpninger, inn til huler, er litt trekantede i formene. I podden snakker vi om overgangsritualer, øyne, hester, steiners vulva. Hva vil mennesker som den gang meislet i stein, i huler, under steiner og overheng, bakenfor og under blågrå overflate, egentlig si - oss i dag? Hva til steinen selv si? Kunstnerne, kunstneren? Bevegelsen er ikke bare innenfra og ut, utenfra og inn, men også oppover og ned, nedenfra - og opp. Nye runder. Slipper "ånden" i steinen deg inn, folder noe seg da ut, som i en fødsel? Og føder du deg selv, hva skaper du? Folder du deg ut, hva skaper du?
 
Førstkommende mandag leder Geir Harald dette seminaret i Bergen. Face-invitasjon her. Ett fokus på mandag blir fargen OKER, som har vært brukt av mennesker i minst 200 000 år!
Les om det større prosjektet, Matter, Gesture & Soul. Her fra forskningskatalogen. Arbeidene i hesteboksen er altså del av et større prosjekt om møtepunktet mellom kunst og arkeolog, med utgangspunkt i Fontainebleau. Det var arkeologer fra Sorbonne som oppdaget steinaldergraveringene (petroglyfer), risset inn i sandsteinen i Fontainebleauskogen. 
Fountainebleu forever! (hans egen Harvest-artikkel om stedet og reisen).
Les mer på kunstnerens egen hjemmeside, CV og hos Universitet i Bergen. Han var f.eks. med i Kulturrådet og ledet juryen for visuell kunst fra 2012-15. 
«[Geir Haralds malerier] befinner seg i en abstrakt, taktilt og gesturalt kunstnerisk landskap, med naturen, naturkreftene, den kroppslige utstrekning og bevegelse som omdreiningspunkter. Han blander gjerne sjangre og henter inspirasjon fra litteratur, film, filosofi og sport. [...]  fjellet og fjellklatringens kroppslige og mentale dimensjon og tilstedeværelse [...].» (fra Galleri Semmingsen).
Oslo Negativ, på den tidligere Veterinærhøyskolen, nå i oktober. "Med fotoprosjektet ønsker Samuelsen å fange atmosfæren i det eldgamle kulturlandskapet og la sporene etter menneskelig aktivitet resonnere i bildene." (igjen Galleri Semmingesen). Her er hans egen nettside med foto fra utstillingen. Her om kunstnersamtalen søndagen etter at denne podden ble spilt inn.
Hans egen egen formulering om fotarbeidet: Slik formulerer han seg om dette arbeidet i en artikkel: "The light is shining from the ground, minutes after the sun has set. The Fontainebleau sand is glowing with a mysterious light from below. I prepare for the camera to capture it. If it does, it will capture the disappearing sun shining in the bright surface of the sand." 
Annet natur-arbeid / klatring: Les f.eks. denne Harvest-artikkelen, Exit Stetind. Hva skjer når han tolker Peder Balkes «Stetind i tåke»?, et fjell han også har klatret på. 
Les hele intervjuet med Zapfe her (Harvest), Et lite utdrag "Overalt i huset lå tabler av bøker, blader og papir. Alt tydet på en stadig sydende aktivitet. [...] Han er ganske lutrygget og beveger seg sakte, men håndtrykket er overraskende fast. Han sa: "Jeg befinner meg nå i terminalfasen.. trikkene har stoppet å gå"." Tid til å snakke med en ung mann hadde han altså.
Podkasten finner sted på tampen av en fredag, der Geir Harald akkurat har moderert tre sesjoner under høstkonferansen til NARP (Kunstnerisk forskning i Norge): Sara Inga Johansdatter Utsi Bongo fra Sápmi – som jobber inne i et unvers bl.a. med revitalisering av samiske håndtverkstradisjoner; Ola Sendstad med historier knyttet til bjørketrær; Og norsk-kurdiske Shwan Dler Qaradaki som jobber med babelsk forvirring uttrykt gjennom lyd og tegning.  Ikke noe av dette er akkurat denne podkastrekken fremmed.
PS: Den siste sangen er en lett remix av Ragnhild Nilsen improvisasjon på slutten av den forrige podden, Perlefiskerens joik med Ragnhild Nilsen. 
 
(Denne podden ble publisert 10.11.23, spilt inn 27.10.23, takk til også Morten Hvaal for god hjelp + de "faste").
 

Pod 14: Perlefiskerens joik

I denne podkasten bys du opp til dans. Ragnhild Nilsen tar deg med i en forrykende, men mild tango. Det danses med natur. Det blir latter og alvor, lette og dyptpløyende refleksjoner. Du løftes stadig opp til utsyn og perspektiv, tangoens spesialområde; individuell og relasjonell problematikk. Det handler om å kaste seg ut i klima- og miljødansen & å anerkjenne de som leder an. Du blir lest for, sunget for, underholdt. Du tas med til håndkleproduksjon i Egypt og en morfar som sitter på et kjøkken og bøter garn med brede, vennlige hender. Hun byr altså på kreative sider av seg selv, det blir dikt, korttekster, et moderne eventyr - og til og med en spontant improvisert liten joik.
Ragnhild er psykolog fra Berkley og partner i Klimapsykologene. Hun er forfatter av 16 bøker, om livsglede, kommunikasjon og bærekraft, inkludert bøker om perlefisking i indre rom, klimapsykologiboken som kom i fjor (Cappelen Damm) og Livets tre - som kom seilende da hun fikk lagt akvarellene til Marianne Andresen ut over bordene i skrivestuen sin i Kristiansand (og det var coronaepidemi og hun måtte holde seg litt i ro). Ragnhild kalles også coachingens mor - og har doktorgrad i filosofi og innovasjon. Hun har også grader i musikk og bevegelseslære.For Ragnhild er musiker - du kan følge henne som Artic Queen. Hun har singeltitler som "Bærekraften", "Klorofylla", "Sårbar natur" og "Song for a Global Warming" (og albumene Save the Arctic og Pearls in your pocket).(Spilt inn 31.10.23 og publisert 3.11.23).

Pod 13: Fulfillment of old prophecy – Eagle meets Condor in sacred ceremony (ENG)

The coming of new times. Turning the world right. Starting with ourselves. The rich world helped by sacred ceremonies. Awakening the spirit. Wars harming our brothers and sisters. This podcast delves into the sacred, through being recorded at a joint ceremony last weekend. More than twenty people, from both Peru and Norway, gathered at Nesodden outside Oslo, in what seems to be first gathering of its kind.You meet representatives from unbroken native traditions, talking about their heart language inherited from ancestors. That is:
Two descendants of the Incas, the pacos Don Juan Apaza Quispe and Don Juan Human Machacca. A Paco is a traditional healer from Q'eros in the Andes, Peru. They come from former isolated villages 4,000 meters above sea level and speak Quechua.
Karina Davalos, translator and Inca-descendent herself, living in Cusco.
Astrid I. Swart, a Sami noaide from Tana in Finnmark. 
There is an old prophecy from indigenous people in Latin America that one day the eagle and the condor will meet. The prophecy is found across the Amercas, for example in the Peruvian Amazon (Shipibo), New Mexico (Hopi), Ecuador (Shuar), Mexico (Maya) – and among the Quechua-people in the Peruvian Andes (the Q'ero).What is so special about the Q'ero is that they were isolated for five hundred years and was leaded by the prophesy to start sharing their wisdom. The prophecy states that for five hundred years the eagle and the condor will separate, and people from the eagle's tribes (north) will almost exterminate the condor's people (south). But then the birds will fly together again by indigenous tribes from the north and the south meeting up.
This weekend the Eagle from the north (in this case the Sami) and the Condor (that is the Q'eros), are flying together – and you are invited to listen. They talk about balancing head, hearth, and actions (Yachay, Munay, Llankay). They talk about lacking the word “stress” in their languages. They talk about the certainty in their cultures that man and nature are one, as their indigenous nature reminds them of.By flying together, human consciousness will be awakened, and humans will return to their natural state, ultimately awakening love for nature, a changed focus and the feeling of unity. The eagle from the north represents nature, wisdom and vision. The condor from the south symbolizes rebirth, love and freedom. The aim is to re-establish balance between man, nature and the divine.Both birds are sacred for these tribes, and in the Andes you find temples honoring the condor (for example with the hearth carved in a rock at a place where the sun will shine, creating awareness, transforming difficult human emotions like sadness and grief into love). You find a condor-temple in Machu Picchu as well.
PS: My apologies for mispronouncing the Inquisition. 
(Recorded 15.10.23 – published 21.10.23)
 

Pod 12: Hva er egentlig økologisk kjærlighet?

Å bli massert av et tre. Å vandre barføtt gjennom livet. Å bevege seg sakte - og raskt, gjennom, og i, natur. Å aldri slutte å klatre. Denne samtaler er i det som kommer. Den er nesten flat, sirkulær. Den utforsker naturens kjærlighet til oss. Du hører Annie Manshaus Lingjerde, Martin Lee Mueller og Odin Lysaker snakke om hva økologisk kjærlighet er og betyr for dem.Podkasten avsluttes med diktopplesning (Annie og Odin leser). Er vi mennesker som poetiske dyr å regne, har vi vel et ansvar for å forsøke å bruke et språk som setter mennesket i dialog med det ikke-menneskelige? Som ikke setter oss utenfor svært viktig livsflyt? Slik også f.eks. et tre har en semantisk uttrykksform - til å være i dialog med (dette kommer vi tilbake til i en podkast om kunstneren Christopher Rådlunds arbeider, som er under planlegging, og vi er inne på det i pod 1). Her med lyrikk som veiviser altså. Podden handler f.eks. også om å ta inn døden rundt oss – men også bevegelsen mot liv. For om tiden på flere måter er i ferd med å renne ut (for mye), kan vi hegne om et "aktivt håp": Denne dagen kan være den siste dagen i den gamle tiden - i morgen den første dagen i en ny tid. Store endringer kan plutselig skje. Og hva om trær og naturen selv tas med inn i regnskapet - hvor mange blir det som ønsker endring da? Da blir aktivistene i flertall, jf. podkast 7 med Jonas Kittelsen. Hør også Eirik Myrhaug snakke om balanse i regnskapet og mellom hjernehalvdelene våre / økologisk økonomi (pod 2).
Annie Manshaus Lingjerde er fysioterapeut og teologistudent. Hun har nettstedet AnnieOne.  I 19 år har hun ledet treningsgrupper i naturen for mosjonister under mottet: «Naturen som helsestudio». Hun brenner for å inspirere hele mennesket og har nylig utviklet «Bønn og bevegelse» i og ved Eiksmarka kirke i Bærum. Der vektlegger hun det «å lande i egen kropp», bønn, rolige bevegelser og stille meditasjon. Annie har gitt ut boken Styrke i livet - en annerledes treningsbok (2018).
Martin Lee Mueller er postdoktor ved- Institutt for lærerutdanning og skoleforskning, forfatter, artist og en av primus motorene for motstrømsfestivalen som i år er lørdag 3. november i Oslo. Han har gitt ut. Boken Being salmon, being human. Encountering the Wild in Us and Us in the Wild.
Odin Lysaker er professor i etikk ved Universitetet i Agder og gir bl.a. ut boken Ecological democracy, caring for the earth in the antropocene på Routledge (neste år, da kan den lastes ned gratis her: https://www.routledge.com/.../Lysaker/p/book/9781032305974) – der ett kapittel vil bli viet økologisk kjærlighet. Hør ham i samtale med Jens - André Herbener i podkast 11: «Det finnes et demokrati som representerer naturen radikalt bedre enn vårt!» . 
Like før samtalen har Martin og Odin vært med på retreat sammen med Andreas Weber på The Small Earth Institute i Skoppum.
Å klemme et tre. Møt forbund for natur- og skogsterapi her.
Publisert 15.10.23 (spilt inn en måned tidligere). 
 

Pod 11: Det finnes et demokrati som representerer naturen radikalt bedre enn vårt!

De to gir ut bøker på Routledge (neste år) og Flux (på norsk, i høst) om økologisk demokrati. Odin Lysaker er professor i etikk og Jens-André Herbener er dansk religionshistoriker - som bl.a. har vært fast debattant i avisa Politiken, der han stadig skriver. Hva må til for å redde Jorden slik vi kjenner den? De to tenker radikalt rundt hvordan økokrisen skal håndteres. Dette er en samtale om å ha dårlig tid fordi behovet for et paradigmeskifte & nytenkning er så stort. Podkasten handler om et økologisk / økosentrisk, grønt demokrati; et økokrati, som alternativ både til det representative demokratiet og anti-demokratiske strømninger.
Er det mulig? Rekker vi det? PS: Podkasten avsluttes med synergetisk opplesning av ett av mine og flere av Odins selvskrevne dikt. 
MER OM DISKUSJONEN:Går et representativt, liberalt demokrati ut på dato? Det økologiske/økosentriske, grønne demokrati, også kalt et økokrati, er altså et alternativ. Et demokrati der vi ikke ødelegger naturen - men gir den langt større plass. Vi mennesker "skrumper", forbruker mindre, blir færre. En ting er at helliggjøring av natur kan være vanskelig for mange, men hva med sympati og omtanke for, ja kjærlighet til, ytre natur? En natur som ikke blir hørt i et representativt demokrati. Slik heller ikke våre barnebarns barnebarn, statsløse, klima- og andre flyktninger, barn og unge under 18 år mv. blir det. I dette siste perspektivet er mennesker i fokus og det blir slik antroposentrisk. Poenget i det økosentriske er at planter, dyr, mineraler osv. også må inn i regnskapet (jf, Eirik Myrhaug i pod 2). Alt anerkjennes og respekteres. Samtidig har de vestlige liberale demokratier og kapitalismen et stort ansvar for den natur- og klimakrise vi står overfor i dag. I møte med en ny tidsalder: Er det altså på tide å bevege seg fra den menneskesentreringen det liberale demokratiet fremmer, mot en ny type demokrati? Gitt tidspresset, holder det med nasjonale valg hvert fjerde år? Trenger vi borgerråd? Bedre samtaler på tvers av holdninger? Hva er vår plan C...? Et ekte fokus på naturbevaring, økologi og bærekraft er sårt tiltrengt, og i et økokrati får altså naturen langt mer plass. Den betyr grønn omforming av etikk, samfunn, verdenssyn og verdier. I økokratiet henger natursyn og samfunnsyn sammen. Alt som er berørt av økokrisen – inkludert elva – skal altså høres når politikk utformes. Dette går "forbi" også det biologiske natursynet. Jens-André har laget denne oversikten over hovedpunkter på veien mot et økokrati, et grønt demokrati:  
Avsette en halvdel av naturen til vill natur.
Avskaffe industriell dyreproduksjon og spise langt mer plantekost.
Gi naturen juridiske rettigheter.
Erstatte fossil energi med vedvarende energi og atomenergi.
Stoppe de rikes overforbruk og innføre likevektsøkonomi.
Redusere verdens befolkning til 2 - 3 milliarder.
Utbre økosentriske verdensopplevelser og verdier: Fra ego til øko...
Lage en økosentrisk reform av skole og utdannelse.
Lag en økosentrisk reform av mediene. 
 Det handler altså ikke bare om hva vi stemmer på, men om å faktisk ta inn over seg hva som må til. Vi var litt inne på dette allerede i første pod sammen med Lone Beate Ebeltoft, Per Espen Stoknes og Per Ingvar Haukeland.Odin og Jens-André beveger seg globalt i denne samtalen. Det handler om klimaflyktninger, befolkningsvekst, og de nærmer seg egen motivasjon - og grunnleggende pliktetikk. 
Jens-André Herbener kommer i høst ut med en norsk og fortettet versjon av boken Økokrati (Flux), som kom på dansk i fjor. Han har tidligere gitt ut boken Naturen er hellig - klimakatastrofe og religion (2015, på norsk i 2016 - som jeg kommer tilbake til i en annen podkast). Her er altså hans nettide om hva et økokrati er. Her er hans liste over publiseringer, diskusjoner osv. Han har skrevet en rekke bøker og artikler, og vært ansatt ved flere universiteter. De siste årene har han viet seg til grønn systemendring i samfunn, verdenssyn og verdier.
Odin Lysaker kommer rett før jul neste år ut med boken "Ecological Democracy" på Routledge. Den kan da lastes ned gratis: https://www.routledge.com/.../Lysaker/p/book/9781032305974. Han er professor ved Universitetet i Agder og har etikk, politisk filosofi og sosialfilosofi som spesialområder. Han har deltatt i flere forskningsprosjekter. Onsdags kveld (27.09) var han med på lansering av boken "Sårbarhetens filosofi" av Martha C. Nussbaum, som han har redigert og skrevet forordet til. Der skriver hans om Nussbaums dyretikk vis-a-vis Arne Næss' dypøkologi.
De to møtes også til nettmøte omkring bokutgivelsen til Jens-André 24. oktober. Her er en face-invitasjon til det samme arrangement. 
DIKTOPPLESNING: Etter samtalen om grønt demokrati leser jeg mitt eget dikt "Regndansen / Lumbricidae" (trykket i det litterære tidsskriftet Bøygen, UiO, 1/15 som dengang hadde temaet natur.) Odin leser fra egne dikt publisert i sommerens Splittet Kjerne, et litteraturgalleri med base i Oslo. 
Sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen skrev for få dager siden i en kronikk på NRK at: «Norsk identitet er forankret i kjærligheten til norsk natur, og et råd jeg ofte har gitt innvandrere, er å gå mest mulig ut i naturen for å oppnå nordmennenes respekt. / Nå ser det ut til at vi er tvunget til først å ødelegge naturen for så å kunne glede oss over den. Landet blir perforert av veier, hytter, kjøpesentre og annen infrastruktur [...]. I andre akt av Peer Gynt tilbyr Dovregubben Peer å bli rispet i øyet slik at den lurvete hulen kan fremstå som et tiltalende slott. Å leve i Norge kan til tider oppleves som å ha blitt rispet av trollsplinten. Her er det bare to fotballspillere i engelsk liga som teller [...] / [...]meningsmålinger tyder på at det er flere klimaskeptikere her enn ellers i Europa, og at de fleste går inn for fortsatt utvinning av olje og gass. [...]  Vårt karbonfotavtrykk per innbygger er nå dobbelt så høyt som svenskenes.» Han argumenterer for et avgiftssystem som gjør det lønnsomt å være miljøvennlig. «[...] så våre barnebarns barn ikke vil «betrakte oss i bakspeilet som noe annet enn egoister som reiste til helvete på første klasse».
Altså: Hva om ikke engang avgifter er nok? Må hele det representative demokratiet, slik det nå fremstår f.eks. i Danmark og Norge, skrotes, endres, utvides, og det i en viss fart? Slik hva som blir vår og andre arters fremtid på Jorden, står og faller på våre valg, vår evne & vilje til kjærlighet, de neste årene. 
Denne podkasten er spilt inn 15.09 (og publisert 29.09), like etter kommunestyre- og fylkestingsvalget 11.09.
PS: Trond Erland Sigvartsens lydsetting er inspirert av Astrids joik.

Pod 10: Fred kan du bare ha, når du selv gir den

Moder jords hjerte blør, når barna hennes ikke vil vedkjenne seg henne lenger.
Dette er et samisk ordtak, som vi hørte om i den forrige podkasten da Astrid Ingebjørg Swart fortalte om oppveksten sin i Finnmark.  I denne podden forteller hun videre om verdier hun fikk som barn. Hun byr på minner – f.eks. om kloke voksne, som lot et barn bygge og trygge tillit. Om voksne som ikke lot et barn ta ansvar for de voksnes følelser. Om turer i natur.
Astrid vokste altså opp midt i den samiske visdomstradisjonen. Alle kan vi øve på å bli stadig bedre utgaver av oss selv, sier hun. For vi må først anerkjennelse oss selv og bygge opp vår egen kraft. Gi omtanke til oss selv. 
For mennesket har en jobb å gjøre, sier hun. Det er å vende innover, i seg selv. 
Til et landskap der det så lett finnes frosne områder, vulkaner og ild. 
Slik kan vi bygge følsomhet og på den måten gis også kjærlighet videre, til andre, til dyr og natur. Det å være til stede i et annet menneskes liv kan skape velsignelse, sier Astrid. 
Når den nye dagen kommer, kan vi takke sola. Da skaper vi en ny fødsel inne i oss, slik sola, skaper seg selv, hver dag. 
Våger vi også å gå inn i det mørke og ikke bare være på overflaten, kommer vi videre. Dette handlet også teksten til Ailo Gaup (i pod 5) om.(Denne er tatt opp under festivalen, publisert 27. september). 

Pod 9: Å gå i naturen med dobbelt blikk

Øv opp barns intuisjon - så ødelegger ikke den voksne naturen! Astrid Ingebjørg Swart forteller om oppveksten i Finnmark.Blant naturlige helbredere lærte hun å gi og ikke bare få, og å snakke uten ord. Hun øvde på å se med det indre og det ytre øyet. Hun lyttet med både det indre og det ytre øret. I podkasten snakker hun, i forlengelsen av det, om hvor viktig det er å lytte innover i seg selv - med kjærlighet. Gjør vi ikke det, ødelegger vi så lett liv, vi gjør f.eks. dyr og fisker om til skygger av seg selv. Er tilknytningen til natur og landskap sterk, skjønner vi at natur er hellig. Vi får tillit til livet. Astrid forteller altså med stor kjærlighet, ikke bare til moder jord og naturkrefter, men også om å skape balanse, kjenne respekt for alt liv, om varhet og ydmykhet. Hun forteller om broren som døde alt for tidlig, og du hører om barn som sitter på en vedkasse og venter på behandlingen av ni vorter. 
Astrid forteller ikke bare om kloke eldre, om kyndige, om å ikke stikke pinner inn i reinkalvers øyne, men også om kontinuitet i samiske tradisjoner - til tross for alle årene med forfølgelse. Til sist hører du hele versjonen av joiken som hun har ordlagt. Den er til Sarahkkas ære - gudinnen, en av tre søstre og symbolet på felles urkraft, helbredelse, kjærlighet, forvandling, fellesskap og lykke. Sarahkka er fruktbarhetsgudinnen som bor i ilden (se mer i omtalen til podkastrekken).Astrid er kvinnelig noaide og kulturformidler, opprinnelig fra Tana. Hun trommer i mange sammenhenger, underviser og forteller ofte om samisk kultur. Hun jobber som naturlig helbreder, hun holder kurs og har et eget lite utdanningssystem. Astrid har laget to sett med veiviserkort der hun formidler samisk tro og jobber med en bok om det hellige i naturen. Hvert år er hun primus motor for Sarahkkas-urfolksfestival, som de to siste årene har vært på Eidsfoss.Det blir flere podkaster med Astrid. I den neste vil hun også bl.a. snakke om oppveksten sin.
PS: Denne podkasten er tatt opp lenge før nr. 8 – men tar opp enkelte av de samme temaene, stein og jord og grunnen vi går på – blir hellig.
Om samiske stemmer i skolen. Bok. 
Gjennomlever gammel samisk skikk (Vårt Land, 2019). Det finnes mange artikler bak betalingsmurer.
Om makering av samefolkets dag i kirken (Lillestrøm, 2022). 
Et eksempel på informasjonsarbeid, Tønsberg. 
Her er hennes egen liste over publiseringer. 
Jeg, som journalist, nevner betegnelsen "nysjamisme" i podkasten, det er ikke nødvendigvis et godt ord. Kanskje finnes bare sjamanisme. Samisk sjamanisme er det vi snakker om her - og altså overleveringer, kontinuitet, til tross for at veldig mye ble ødelagt. 
Les ellers f.eks. denne reportasjen med Mari Boine m.fl. om det stedet den norske kulturen står på nå, etter fordømmelsen av det samiske. Publisert 26.09.23 (tatt opp i juni 23, under festivalen).