DET HELLIGE I NATUREN

Pod 23: Jeg er mer enn meg, sier buddhisten

I det buddhistiske finnes den innsikt som kalles oppvåkning. Buddha fikk sin ved å sitte ute under et tre, ved en elv. Der satt han og ble holdt i live av naturen. Treet voktet ham. Slik vi er avhengige av våre omgivelser for liv, fant han gode betingelser for vekst og fred.
Utesitting altså. Som ble forbudt ikke bare i det samiske, men også i det norrøne (Kong Magnus, 1100-tallet, skal ha fått det inn som et tillegg i Gulatingsloven, jf samtalen med Elin Kåven i pod 18 / om det norrøne som også må gå på leting i seg selv). 
Inne på Oslo Buddhistsenter, sitter vi på stoler i et rom som innbyr til å sitte på gulvet. Det finnes et alter ved den ene (tverr-) veggen. Store glassflater avdekker himmelvendte deler av bygningene utenfor.
Gunaketu Bjørn Kjønstad forteller om Buddha, at han etter å ha brutt fri fra illusjoner og lenker, satt i syv dager og så på (våke-) treet som hadde vært der for ham. I ren takknemlighet.
Slik er altså en av fortellingene om Buddha (hør gjerne dette som en forlengelse av podden om hellige trær, pod 21).
Det er altså ikke så vanskelig for Gunaketu å si at naturen er hellig. - Alt levende er hellig, legger han til.
Gunaketu er styremedlem og sentral ved dette buddhistsenteret, der sanghaen, «forsamlingen» møtes. Første februar (publiseringsdagen for denne podkasten) tar han over som generalsektretær for Buddhistforbundet. 
Han har fått hjelp til å lage en tromme av hjorteskinn og nå trommer han nye muligheter inn. Slik den samiske noaiden Eirik Myrhaug trommet oss ut av det gamle på slutten av solsnu-podden (pod nr 21). Nye muligheter for ikke-vold.- Det å ødelegge [miljøet], skaper lidelse, sier Gunaketu.
I denne podkasten forteller han om "rotgiftene": Illusjon (hva vi tenker, f.eks. at vi bare kan hente ut og ikke gi tilbake til naturen), begjær og motvilje (mer emosjon, å klare å skille behov fra begjær), -  som det da er nødvendighet å få bevissthet rundt.
Noe som jo f.eks. klinger godt med det klimapsykologen Per Espen Stoknes snakker om i Pod 1, da som gevinster av å respondere på naturen som hellig: Vi bla. får lyst til å gi noe tilbake (gjensidighet), vi kjenner takknemlighet/mening og vi får et bredere sett med verdier (enn de økonomiske mv.). 
Han forteller om metoder for foredling; Det å endre seg på innsiden (via f.eks. meditasjon) og utsiden (med etikk som et hovedverktøy).- Og det må skje samtidig, sier Gunaketu.
Noe som igjen samsvarer med det Eirik Myrhaugs vektlegger som et behov for en mangedimensjonal endring (igjen i pod 2). 
Til vi erkjenner at "jeg er mer oss enn jeg" (jf. tittelen). Selv personer vi har vanskelig for å like, må tilkjennes godhet. Fra hjertet. Vi må altså jobbe med medfølelse. 
Det gjelder ellers å finne en praksis som fungerer for en selv, forteller Gunaketu - før han trommer oss ut også av denne podden.
I mellomtiden, før trommen henter oss inn igjen, kan du jo la deg inspirere av enda en fortellingen om Siddhartha Gautama (Buddha):
Denne gangen berører han jorden.- Og hun kommer opp som hans vitne på at han har levd etisk, [og at] han har brutt gjennom disse illusjonene han og vi andre sliter med. 
Et testamente og bilde på sammenkobling og samhandling altså, mellom menneske, trær og jord. 
Og en siste: Gjør som dere vil, skal Buddha ha sagt til munkene sine.-Jeg drar til skogs!
Globalt finnes det omkring en halv million buddhister, i ulike retninger. I Norge opp mot 50 000 - og omkring fem prosent av dem er etnisk norske.
Det finnes ulike buddhistiske miljøer i Norge. Les mer på Buddhistforbundets sider. 
Gunaketu nevner Joanna Macy.
Det samme med Erich Fromm og "viljen til frihet".
Og boken: Stolen Focus. 
Oslo Buddhistsenter ligger på Grünerløkka i Oslo.
Navnet Gunaketu er altså et navn han har gjort seg verdig til. Slår jeg det det opp, leser jeg om rettferdighet og en bærer av gode kvaliteter.
Du får beskrevet øvelser for å skape mer universell kjærlighet inne i podden.
Det siste fordrer jo at skoger finnes i Norge - som andre steder, som Amazonas. 
Gunaketu chanter mantraet til Guru Rinpoche eller Padmasambahava, https://www.wildmind.org/mantras/figures/padmasambhava.Podden ble spilt inn 27.10.23 og ble publisert 1.02.24. 

Pod 22: Ikke beskytt hjertet ditt

Nyttårs-podden.
Ørnen og kondoren. 
Det finnes en profeti om den nye tiden. For å skape det nye, er det viktig at nord og sør møtes - og akkurat disse fuglene.
Med et rikt billedspråk forklarer Astrid Ingebjørg Swart hvorfor seremoniene og oppfyllelsene av profetien om å la ørnen og kondoren møtes er så viktig.
Det handler om kraften til å våge å gå inn, rett på, hente ut, fronte. Ikke beskytte hjertet, sier hun og forklarer. Det handler om vekst og nye muligheter. Det handler om å bryte igjennom beskyttelse og ubevissthet. Om å gå dypere, ikke plastre.
Det minner forresten slik litt om intervjuet med den danske psykologen Svend Brinkmann i Morgenbladet denne uken; om det destruktive ved stoisk selvbeskyttelse og viktigheten av å komme seg ut av terapirommet. Det handler om Peer Gynts og våre Bøyger. Om å være et menneske i verden. 
Hør intervju med Q'eroene, Karina Davalos og Astrid i pod nummer 13, som ble introdusert slik: 
"The coming of new times. Turning the world right. Starting with ourselves. The rich world helped by sacred ceremonies. Awakening the spirit. Wars harming our brothers and sisters.
This podcast delves into the sacred, through being recorded at a joint ceremony last weekend. More than twenty people, from both Peru and Norway, gathered at Nesodden outside Oslo, in what seems to be first gathering of its kind.
You meet representatives from unbroken native traditions, talking about their heart language inherited from ancestors. That is:
Two descendants of the Incas, the pacos Don Juan Apaza Quispe and Don Juan Human Machacca. A Paco is a traditional healer from Q'eros in the Andes, Peru. They come from former isolated villages 4,000 meters above sea level and speak Quechua.
Karina Davalos, translator and Inca-descendent herself, living in Cusco.
Astrid I. Swart, a Sami noaide from Tana in Finnmark. 
There is an old prophecy from indigenous people in Latin America that one day the eagle and the condor will meet. The prophecy is found across the Amercas, for example in the Peruvian Amazon (Shipibo), New Mexico (Hopi), Ecuador (Shuar), Mexico (Maya) – and among the Quechua-people in the Peruvian Andes (the Q'ero).
What is so special about the Q'ero is that they were isolated for five hundred years and was leaded by the prophesy to start sharing their wisdom. 
The prophecy states that for five hundred years the eagle and the condor will separate, and people from the eagle's tribes (north) will almost exterminate the condor's people (south). But then the birds will fly together again by indigenous tribes from the north and the south meeting up.
This weekend the Eagle from the north (in this case the Sami) and the Condor (that is the Q'eros), are flying together – and you are invited to listen.
They talk about balancing head, hearth, and actions (Yachay, Munay, Llankay). They talk about lacking the word “stress” in their languages. They talk about the certainty in their cultures that man and nature are one, as their indigenous nature reminds them of.
By flying together, human consciousness will be awakened, and humans will return to their natural state, ultimately awakening love for nature, a changed focus and the feeling of unity.
The eagle from the north represents nature, wisdom and vision. The condor from the south symbolizes rebirth, love and freedom. The aim is to re-establish balance between man, nature and the divine.
Both birds are sacred for these tribes, and in the Andes you find temples honoring the condor (for example with the hearth carved in a rock at a place where the sun will shine, creating awareness, transforming difficult human emotions like sadness and grief into love). You find a condor-temple in Machu Picchu as well."
Du kan også høre Astrid i disse to podkastene der hun snakker om barndom og oppvekst - og hvordan finne frem i vår tid:
Pod 9: Å gå i naturen med dobbelt blikk
Pod 10: Fred kan du bare ha, når du selv gir den
Sarahkkas veiviserkort, som vi trekker fra på slutten av denne podden, kan du finne her. 
Siden vi i denne podkasten tar opp noaide-kunnskap vil jeg gjerne lenke til intervjuet med Jungle Svonni denne jula, i Sveriges radio: Fra introduksjonen: "Shamanismen behövs för att mänskligheten ska ha en framtid, menar Jungel Svonni som reste till peruanska Amazonas för att utveckla sin gåva med peruanska shamaner som vägledare. Eirik Myrhaug far var botare och kunde stödja sonens utveckling. Men han växte upp i en leastadiansk miljö, så först genom kontakten med Ailo Gaup och kärnshamanismen återtog han trumman." Lenker da også opp til intervju med Eirik i Sveriges radio i jula der han snakker om å ta tilbake kraftstedene. Eirik Myrhaug kan du også høre i pod 2 om å forstå naturen åndelig, og i Solsnupodden (pod 20). Jeg leser fra Ailo Gaup sin bok Inn i naturen i pod 5, ved kilden (og Jonas Kittelsen som du bl.a. møter i pod 7 om å bruke seg selv som skjold, leser også fra den først i pod 20).Astrids joik til Sarahkka, kommer først i hele denne podkastrekken og her er teksten til joiken oversatt fra nord-samisk til norsk: "Sarahkkas luohti – Sarahkkas joik"
Sarahkkas drikke jeg gir til deg Takknemlig for all kjærlighet du gir megJuoksahkka ta i mot mine gaverTakknemlig for alt du gir meg
Uksahkka beskytter hjem og familieNå kan du reise. Med god helse min kjære venn, Sarahkka med sine glør velsigner ditt livmed gull og sølv glitter er du svøpt i hennes lys Ny dag gryr opp i øst. Natur i mitt hjerteSorgen tynger ikke meg, når jeg hører Linerle syngeNatten bebuder. Søvnen henter megVelsignet være min søvn. 
Mang en gang reiser jeg, hjem til nordOppsøker deg. Du omslutter meg med ditt nærværSolen min bestefar, lyser opp min veiMed god helse og sjelsstyrke tråkker jeg videre
-Astrid Ingebjørg Swart-
(Dette intervjuet ble gjort 15.10.23 på Nesodden utenfor Oslo, og ble publisert. 31.12.23).

Pod 21: Trærnes evangelium; med Thomas Arentzen

Julepodden. 
De fyller frostvæske i kroppene sine. Sikkerhetsbremser forhindrer dem i å gå i frø. De kan stå der med frost rundt seg og med snø på greinene, i måned etter måned. De kan tørste seg selv, men ha nåler fulle av saft fordi de har laget seg vanntette vokslag, fordi fukt ikke må forråde. I røtter har de sikret seg ny kraft, vekst og blomstring. Øyne, i celler, måler dagslys. Våger de det, kan nye skudd smake som mandel (befinner de seg på en rogn og akkurat det liker reinsdyr spesielt godt). De kan bli tusener av år, med rotsystemer som er enda eldre. I sevje og hulrom, i årringer, skyver de lys ned og vann opp. De strekker seg mot himmelen, røttenes dybde og forgreininger får dem til å stå støtt. De snakker seg imellom og med andre arter. De lager kreftsvulster som kanskje lindrer vår kreft, de puster oss luft. 
Trær brukes symbolsk i alle religioner og trossamfunn jeg kjenner til, ikke minst i kristendommen. Moses snakket med en brennende busk, Arons stav mandel-tre-blomstret, Abraham digget eiketrær og før det hadde jo menneskene blitt hageløse etter troløs omgang med trær. Senere sprang livets tre frem, det nye treets evangelium.
- Kristendommen er en trereligion, sier den ortodokse teologen og kirkehistorikere Thomas Arentzen i denne podden og gir mange eksempler på det.
Han er ekspert på tidlig kristen litteratur og poesi, og jobber ved Stockholm School of Theology (Sankt Ignatios College) / Universitetet i Lund. Han har skrevet mange artikler og tekster om trær de siste årene - og forteller her om egen motivasjon til å arbeide med trærne. 
I podden forteller Thomas også om en munk på Patmos (ja, øya i Egeerhavet der Johannes fikk sin åpenbaring) som ønsket et ytterligere 11 bud. Trærnes bud: "Elsk trærne! Den om ikke elsker trærne, elsker ikke Gud."
Thomas forteller om trær som bøyer seg i ærbødighet for det hellige. Om nonnen Irenes ordinering av trær, hvordan hun så på dem som hellige. Om trær som velsigner, velsignes og som det ofres til. Om tuntrær. Om trærs desentraliserte intelligens.
Er trær talerør, er de også budbringere, til å henge bønnetørkler i - eller bare å være nær. 
- Vi er alle del av den samme skogen, sier Thomas. 
- Vi lever blant de samme stammene, bladene. Vi er avhengig av den samme næringen, lufta.
- Naturen er ikke "det andre".
Vi blir innvevde i hverandre, i den samme virkelighet.
I podden får trær mennesker til å ligne rotveltende småbarn (jf. Christer Karstad i pod 17).
De kan også danse i vinden, og gjør det hele tiden (jf. Elin Kåven i pod 18).
Selv tenker jeg på trær som selv er i stand til å gå seg en tur (slik de jeg møtte da jeg tuslet rundt i Queensland, Australia. Mer om det senere, se f.eks. Daintree). 
Vårt Land laget denne saken basert på Thomas Arentzens arbeider i januar i fjor: Trærnes evangelium.
Areopagos/Magasinet TØRST har trykket artikkelen hans  "Istanbuls trær åpner for det hellige",  der trær er som "kappel" som lever og vokser, og skyter knopper hver vår.
Her er boken Byzantine Tree Life (2021), der Thomas er en av redaktørene.
Han avslutter med å lese en tekst du også kan lese i boken han jobber med nå. Boken har arbeidstittelen: 
Våketrær, et essay om røtter og hengivelse og kommer på Verbum til våren, i mai. 
Vi sitter i et lite møterom på Lysebu denne desember-ettermiddagen. Da vi avslutter og ser opp i lyskuppelen over hodene våre, er det trær som er avbildet der. I en stor sirkel. Bjørker. Utenfor er det mørkt. Det er stille. Det er som om trærne våker, over oss. Som om de er våketrær, mens vi er på bærtur (vi løfter i det hele tatt opp det å være på bærtur i denne podden, også i Høysangen).
Blant andre podkaster der Thomas er med, handler også disse om trær: 
Om trærnes besejlede liv og naturmystikken: "Er trær bare ved eller har de faktisk en form for bevissthet? Kan trær handle på egent initiativ?" (Areopagos/Trospaksis, nov. 22) 
"Fromma träd i tidig kristendom." (Lund Universitet, En podcast från instutionen Centrum för teologi och religionsvetenskap, des. 19).
Bladkranser.Tette bladformasjoner.Denne tanken; Ber trærne for oss? Samarbeider hvem med oss, gjennom dem?
Teolog Stian Kilde Aarebrot snakker (i pod 16) om trær og det hellige, og også  om treklemming. I etterkant spør Arepogaos på sine Facebook-sider om trær er hellige. Der har de lagt ut bilder av hellige trær, som f.eks. Maria-helligdommen "Den livgivende kilden" i Istanbul, som har et lite ikon inne i seg.
Vi snakker om trær og det hellige også i flere andre podder, som i den første og i podden om økologisk kjærlighet (pod 12). 
Vi kunne løftet frem f.eks. kirkeskogene i Eritrea, men det får bli neste gang!
I det samiske finne tradisjoner for å varsle/spørre treet før det blir hugget, Thomas snakker om dem. 
Det er jul. Trær er tatt inn. Hugget ned. Vi fyrer med ved.
Husker vi å takke?
Lar vi trær være altere, på altere? Eller pynter vi kanskje med liksomtrær masseprodusert i billig plast, som om de kan gi oss tilgang til lysmålere og evnen til å befrukte oss selv.Tenker trær, hva tenker de - om oss?
Forresten: Sela.
Hva betyr det ordet (Thomas er inne på det i teksten han leser til slutt)?
Sela.
Dette ordet finnes 71 ganger i 39 salmer (i Bibelen), men vi vet ikke hva det betyr.
Det kan bety å løfte opp. Å forgreine. Det kan også bety å bøye seg - eller be. Det kan f.eks. bety å heve stemmen. Og om trær kan snakke - også med mennesker, må de heve stemmene for at vi skal høre, eller må vi bli mer stille enn det vi er?Selah finnes 74 ganger i den Hebraiske bibelen (da med "h", det er det samme ordet). Det kan også tolkes som arameiske Amen, eller som å vise til liturgi-musikk.
Det kan også bety "stopp og hør". Slik trærne Elin Kåven forteller om (igjen i pod 18), ber om å bli lyttet til. Bjørkene hvisker "syng Elin, syng". Og Elin synger. Joiker. Hennes joik, bjørkenes joik, får du et gjenhør med mot slutten av denne podden.
Det er også interessant at det hebraiske ordet sela' (סֶלַע) også betyr "klippe". Det er blitt tolket som ett av navnene til Gud (selv om det er vanlig for menneskene å ikke tolke disse ordene som de samme).
Siden det er jul og kristen høytid, nevner jeg en gang til at i 5. Mosebok (32:1) står det: "Din klippa, som hade fött dig, övergav du, du glömde Gud, som hade givit dig livet" (for variasjonens skyld, fra en svensk oversettelse, 1917). Og i Esaja 17:10: "For du glemte din frelses Gud, og din styrkes klippe kom du ikke i hu". Klipper og trær vi kan glemme å hedre. I pod 9 og pod 10 snakker Astrid Ingbjørg Swart om den samiske tanke at "Mors hjerte" blør når barna hennes ikke husker henne lenger.At trær og klipper ikke behandles som var de hellige, er det ikke nødvendig å ha et åndelig orientert livssyn for å se. 
Så, til slutt: 
Astrid Ingebjørg Swart joiker som vanlig i begynnelsen av podden, mens Elin Kåven altså joiker til bjørka - like før opplesningen og kråka helt til slutt (jf. igjen mitt essay i Bøygen der jeg bruker en gammel urfolkshistorie fra Australia som ramme: For en gang lå himmelen nede på jorden, foldet over jorden og bare kråkene (magpiene/skjærene) hadde vilje og evne til å fly i samlet flokk – og løfte himmelen opp igjen (les mer om dette i beskrivelsen av pod 19).
Legger inn en lenke til Regnskogfondet også jeg. (Denne podden ble spilt inn på Lysebu 7.12.23 og ble publisert 25.12.23).PS: Ved midtsommer ble denne artikkelen publisert i Vårt Land: Gud som skogsvesen,  med ingressen: "Thomas Arentzen vil finne en «mer tre-orientert kristendom», og viser at trærne rundt oss er så mye mer enn bare plank." Boken finner dere her: Trærnes Evangelium, 2024.  Anmelderen skriver også at: "Det er nesten som om den jødiske tenkeren Baruch Spinoza (1632 – 77) har kommet tilbake, men nå i en norsk ham. Spinoza skilte knapt mellom Gud og natur, naturen var Gud, og Gud var natur. For dette ble han hivd ut av synagogen. Arentzen er på mange måter like panteistisk som Spinoza. Arentzen skriver at vi lever i «tre-tida», og at trær er en gruppe skapninger som «rusket med bladene i millioner av år før to- og firbeinte i det hele tatt dukket opp»."
 

Pod 20: De møtes ved solsnu; Kunstneren, noaiden, teologen og aktivisten

Når det er som aller mørkest. Vi tenner lys i mørketida. Og noaiden trommer for oss. Bare timer etter denne samtalen er det vintersolverv. Solsnu. Bittelille julaften. I dag tidlig, litt etter klokka 04 "snudde" sola. Vi er forbi årets mørkeste og lengste natt. Dagen i dag er årets korteste. I kveld er det samisk tradisjon for å møtes rundt bålet, ved et nordlig kraftsted. Hva legger vi fra oss, hva er vi ferdige med? Hvordan borrer vi inn i det ubevisste?Rammen for samtalen er likevel en seremoni til vannet og elvas ære. Den skal foregå samme kveld. Samtalen bølger seg frem, vi snakker om falske håp og fortrengte skyggesider, om å våge å snakke om synd, om den nye fortellingen, om å synge frem en bevegelse, puste liv inn i verdensanskuelser - og mye mer.Rett etter at podden var spilt inn, møttes de fire igjen til seremonien ved Akerselva. I samtalen møter du: 
Knut Rygh er teolog og sogneprest i Sagene og Iladalen menighet. Han forteller om kunstens rolle inn i åpne kirkerom, også fordi det kan få oss til å være mindre innkrøkte i oss selv, om overmotet og om å tenne lys når det er som mørkest. Han må løpe avgårde litt før de andre, for å går ut mot slutten, for å forrette i begravelsen, til en buddhist. Les mer om ham f.eks. i Dag og tid, og her sammen med Jessica Jack Ullevålseter; Vi må sørge sammen over økosystemet og den skaden vi har gjort. 
Jessica Ullevålseter er kunstner - og var med i samtalen i pod 6, Aktivistene. I går kveld arrangerte hun en seremoni for Akerselvas personrettigheter. Hun har mange prosjekter - og jobber også med en bok. Se flere lenker i pod 6. Jessica synger til vannet i podden. Det finnes ingen retninger, ingen halverte deler. Det finnes bare enhet, sier Jessica.
Jonas Kittelsen, åpner podden med å lese fra Ailo Gaips tekst om vintersolverv. Gaup var forfatter og samisk noaide, hør f.eks. pod 5, ved kilden. Jonas kan du også høre i pod 6, Aktivistene, nummer 6 og Med seg selv som skjold (7). Jonas startet bl.a. Extinction Rebellion Ung. Se flere lenker i de andre poddene.
Eirik Myrhaug er samisk noaide og tidligere ingeniør. Helt mot slutten av denne podden trommer han for oss. Hør samtalen med ham i pod 2: Naturen må også forstås åndelig, sier noaiden. Denne uken har han et innlegg i Klassekampen - der han skriver at "Klimavippepunkter og den faretruende veien vi tar bort fra 1,5 gradersmålet. Vi beveger oss mot en ukjent tilstand for klodens klima, og dette krever dyp refleksjon og handling." Les hele her. Les også om den gode sirkel i Klassekampen og om hans tromming på Gardermoen hos NRK. Se ellers lenker noe i beskrivelsen av pod 2. Se også en transkribert / omformet versjon av foredraget hans på festivalen: Urfolksinnsikt for den moderne, vestlige kultur. Tradisjonen tro holder Eirik og og Beathe Meyer Johansen en seremoni for vintersolverv ved Øvresetertjern i Oslo nå i kveld. 
PS: Det er hunden Pepper som er på besøk og som krever å få være med inn i studio – på linje med oss andre. Det får han jo lov til.
Her er Eiriks tekst fra seremonien ved Akerselva: "Vannet i Akerselva i 'Den evige vannets syklus'"
Vannet i Akerselva er i atmosfæren, vann er i skyene,
Vannet i Akerselva slippes ut som regn og snø,
Vannet i Akerselva fryser til is på havet og på jorden,
Vannet i Akerselva fordamper og returnerer til atmosfæren,
Vannet i Akerselva fordamper gjennom plantenes transpirasjon.
Vannet i Akerselva er et element av livet, sammen med jord, ild og luft,
Vannet i Akerselva er en del av 70 % av jordens overflate.
Vannet i Akerselva i religiøse sammenhenger er hellig vann,
Vannet er hellig fordi det er et livets element.
Vannet i Akerselva, etter samisk mytologi, Čahceolbmai, vannmannen,
Vannet i Akerselva sin tilstand gir oss bevissthet om livets tilstand på Jorden,
Vannet i Akerselva er et mektig symbol for de menneskene som bruker symboler.
Vannet i Akerselva lærer oss om sirkulasjon og klimaendringer,
Vannet i Akerselva lærer oss respekt for utfordringene naturen står overfor,
Vannet i Akerselva er nært knyttet til den menneskelige ånd,
Vannet i Akerselva er en del av universell bevissthet,
Vi er vannet i Akerselva, vi er ett.Som vanlig er det Astrid Ingebjørg Swart sin joik til Sarahkkas som innleder - og denne gangen er det Elin Kåvens joik til jorda som toner podden ut. (Denne podden ble spilt inn 21.12.23 – og publisert dagen etter, på vintersolverv, 22.12.23).
 

Pod 19: Sápmi. Å bo alene på seilbåt, 70°N

Et sørgmodig sus ved en forlatt øy. Nordlysets sang.
Veronica Skotnes er bare i midten av 20-årene, men har allerede rukket å bo ombord i en seilbåt, sin egen seilbåt, i snart fire år.
Hun har studert økofilosofi og bodd på Svalbard, og skriver bok for Cappelen Damm om den ytre og indre reisen sin. Kursen er også i retning egne samiske røtter.
Veronica bor altså i en seilbåt, en stålbåt, som ankres opp, langs kystlinjen til Finnmark. Hva får en ung kvinne til å ville gjøre det? 
Følg henne på Instagram, der du bl.a. finner usedvanlig estetiske og kraftfulle bilder.
Se nettsiden hennes.
Altaposten om nominering til Årets Villmarking.
Her er en liten filmsnutt, publisert rett etter vår samtale (og her på Insta/samme).
I podden blir havet besjelet. Det er et kjærlighetsfullt møte, men på dekk tripper du likevel (stadig) i frykt for neste raseriutbrudd. Det er et litt komplisert forhold, sier Veronica. 
Du vil få høre nyskrevne tekstbiter, og Veronica forteller om livet på havet, om skriving, gamle historier og det samiske. Du får høre om forskjellen mellom innlands- og sjøsamiske fortellinger, og ja, du får nye perspektiver på reven, bjørnen - og en lus (historien om lusa er fra Brita Pollands Samiske fortellinger). 
Forresten: Mens vi snakker kommer ei skjære til foringsplassen på vinduet. Den strekker kløvne mot økologiske solsikkefrø i glasskulene, som for å forsterke et budskap: Å skyte ei skjære, gjør du ikke ustraffet! 
Veronica lar andre kråkefugler, ravnene Hugin og Munuin (tanke og minne), fly oss over skjær og grunner, vidt og bredt, innom Røst og fuglefjell, fugledød og menneskelig grusomhet.
Podden er også som en forsmak på den neste i serien; Kunstnere og aktivisten Synnøve Persen - som akkurat nå er kommet med ny bok.
I den podden kommer Synnøve til å fortelle om en dansk konge som seilte opp til Finnmark med åtte store skip, 400 mann og 44 kanoner. Han var på jakt etter det onde.
Selv har Veronica flydd til Oslo i et vant trekk, i en svipptur til et gammelt habitat (men hun skal videre, på skrivereise). 
Da kan vi glede oss til hennes bok om Havet - som kommer neste år. 
Og snart kommer kanskje lys-tekster også – som et akkompagnement til de åtte årstider.
Mer om skjærer, kråker og sjø:
Skjæra er som kjent en kråkefugl. Elin Kåven flyr derfor innom og synger kråkas joik i pod 18 (og på slutten av denne podden). 
Skjæra vil jo helst ha annen mat, som usaltet kjøtt - slik lærte "moren" min i Australia lærte meg å mate magpiene/plystreskjærene, en kråke/spurvefugl. 
I et av mine essays, i Bøygen, som omkranset temaet Flukt, er overskriften: "De løftet himmelen, sammen (intertekstuell samtale med en litterær kråke, en høyst levende fugl)". Teksten starter slik: «Historiens premature slutt fordrer fraværet av et skvaldrete fjærkre, les bare her». Jeg bruker en gammel urfolkshistorie fra Australia som ramme: For en gang lå himmelen nede på jorden, foldet over jorden og bare kråkene (magpiene/skjærene) hadde vilje og evne til å fly i samlet flokk – og løfte himmelen opp igjen. De mest nysgjerrige, tjuvaktige, intelligent, skravlete, masete, uglesette fuglene, fikk verden på rett kjøl igjen. I teksten står jeg fysisk og litterært ved det hellige fjellet Uluru. Jeg beskriver soloppgaven, minutter for minutt, gjennom vel 22 stoppunkter; Bevegelser av lys.
Du må itte vør vørsløs» pleide min farfar si, det vil si uforsiktig. For din egen skyld, f.eks. i forhold til det å ikke skyte skjære. Der han vokste opp var det ikke uvanlig å spørre småfolket om lov til å sette opp et hus, slik vi snakker om i denne podden - i forhold til det nord-samiske. (For Nord-Østerdalen se f.eks. Arne Dag Østigårds bøker, så som Eventyr og folkeminne frå fjellheimen. Han var min tidligere lærer i videregående, slik jeg var Veronicas lærer for litt siden. En annen av mine tidligere elever skrev forresten også fra båt, Sailor, Jonathan Lengali.
Denne uken lanserte jeg forresten en liten juletekst, i årets julemagasin Sovelstikker (lenke til fjorårets utgave, den ligger ute og er gratis) og er i den ombord på en skonnert, på vei fra Fredrikstad – til Antwerpen, med tømmer ombord. Hva gjør vi med barnet, i oss, emosjonene? Om bord i teksten finnes dog ingen skjære, men en papegøye (som kapteinens kone kjøpte i Karribien et sted). Kanskje belyser den hva i oss som må dø, for å fornyes, men like mye betydningen av å holde rundt et indre barn - og ikke skade det.
Errata: Nei, oldemor Gullas bror, Hans Martin, døde ikke utenfor Nordkapp, men ombord i et skip i Vestindia 5. mai. 1916. Det var oldefars bror, Hans Anton, jeg tenkte på. Mens han ennå var i 20-årene, og skipper på barken Jean Bart, gikk den ned på ruten mellom Arkhangelsk og Skotland (i 1894). Og en rettelse til: Morfar var miljøbevisst – ikke miljøaktivist.
Her er lenke til heksemonumentet i Vardo, Seilneset, som vi snakker om her.  I pod 1, forteller Lone Beate Ebeltoft om sine røtter nettopp i Vardø. Det var her den danske kongen (-e) bygget opp et vidtfavnende rettersted.
Jeg lovet å lenke opp denne: Quistad: Lappiske eventyr og sagn (1927, som har nå fått nytt navn: Samiske eventyr og sagn).
Takk da til @Astrid for Sarahkkas joik som vanlig og gjenhøret med @Elin Kåvens kråkejoik fra pod 18 (til slutt).
(Denne podden ble spilt inn 12.11 og publisert 8.12.23)Post-pod: Det ble bok! Her er en lenke til boken som kom i 2024. Det jeg leste i bølgene.  Fortellinger fra havfolket. 
 

Pod 18: Lyden av natur: Du joiker ikke om noe, du joiker noe

Å være profesjonell sjelesynger.
- Skal jeg joike et tre, forsøker jeg å fange opp sjela til treet, sier multikunstneren Elin Kåven.
I denne podkasten tar den erfarne samiske artisten, låtskriveren og danseren oss med inn i rommet til samisk joik, til egen motivasjon og læringsvei.
Det handler altså ikke om vanlig sang dette, men om å plukke opp en vibrasjon - og å uttrykke den vokalt, gjennom egen stemme. 
Det er også en stor ære å få en joik - og i podkasten får du vite hvorfor.
Og du er heldig; Elin joiker spontant både kråka (ca. 14 min),  bjørnen (43 min) og bjørka (rundt 1.03), og flere andre (f.eks. 35, 41/42 og "Ante" 44 min). Podden avsluttes med en joik til en hel festival.
Ved å uttrykke det du skal joike, blir joiken et musikalsk mesterstykke i nærvær & følsomhet. Du må klare å komme inn i en stemning der du nesten blir til det du skal joike. Du må føle det. Komme tett på. Være våken. Sanse natur. Våge og evne å være i noe hellig og vart.
Det handler om sjel og sjelsstyrke.
Joik til et menneske kan f.eks. romme bevissthetsendringer gjennom et menneskes liv, fra joiken til spedbarnet – til joiken til en som er død. Den første joiken Elin laget var til niesa hennes, som barn.
- Et håp er at flere kan lære seg å joike og gjennom det bygge nærhet til natur, sier Elin.
Det handler også om forsoning, mange veier. Om en helingsprosess - det å komme i god kontakt med rikdom i egen tradisjon. Og om å styrke både det norrøne og det samiske. 
Alle kan joike, men det er altså vanskelig å mestre det. Fremfor alt er samisk joik en overlevert, overlevd, kulturskatt – virksom, dyptborende og slik fjernt fra å være en glasur.
Les mer om Elin Kåven på hennes egen nettside.
Spotify-spilleliste med alle låtene hennes, inkludert med Róhta (som vi snakker om i podden).
Her er lenke til bloggen hun har laget sammen med Jungle Svonni. 
Her er Elins egen side - med bl.a. gratis info om joik /joikekurs.
Et eksempel: Hør Elin synge sammen med KORK. 
Ellers. Det Elin snakker om her er sterkt knyttet til andre pudder. Hør f.eks.Ragnhild Nilsens eventyr i starten av pod 14: Perlefiskeren joik (om seterområder). I den podden joiker Ragnhild spontant til meg / unge kvinner helt til slutt, og gjennom det viser hun forskjellen mellom en generell og en samisk joik). Hør f.eks. også pod 1 om (litt) økofilosofi. Hør pod 15 der kunstneren Geir Harald Samuelsen forteller om et naturområde som slipper deg til. Hør f.eks. pod 17 om bjørnen, en Darfot (som du altså kan høre lyden av her i denne podden) - som kunstneren Christer Karlstad malt som var den en trøster (nesten som en himmelbjørn - en kjent skikkelse i det samiske). 
Referansen til "samtalen der vi ender med en joik ute på et skjær" - er en samtale som kommer litt senere i rekken. Den vil bli lenket opp. I den kommer vi også tilbake til KRÅKA - også litterært. Det er Veronica Skotnes som har tatt bildet som brukes i promotering av denne episoden.
Når det gjelder det norrøne - så vil det være upresist å si at alt er utdødd (slik jeg gjør i podkasten), det med seterdrift vil være et eksempel på noe som har overlevd (selv om ikke all seterdrift må være økologisk osv.). Poenget er at åsatroen døde ut.
Når det gjelder forskjell mellom sjamanisme og samisk noaide-tradisjon, som Elin så vidt er inne på, er det noe vi må komme tilbake til. Det er ikke entydige definisjoner, slik vi kan se f.eks. i denne hovedfagsoppgaven fra UiT (se f.eks. side 29). Det blir et spørsmål om ulike elementer, og hvor f.eks. joik hører til. I pod 5 der jeg leser fra Ailo Gaups I naturen, nevner jeg dette – at alle kan være sjamaner, nærme seg naturen og sin egen åndelighet, få tilgang på sin intuisjon. Han skriver om det. Men det er ikke bare sjamaner som kan det. Slik blir det, som ved, ordet hellig, et spørsmål om definisjon. Slik blir joiken rotfestet i samisk åndelighet, men den kan også forstår som større og bredere enn sjamanisme. Som teologen Helge Hognestad skal fortelle i en pod som kommer like etter jul, finnes det i det samiske en forståelse, andre kan trenge - et komplisert ord som sjamanisme må ikke blandes inn i det. Rommet må utvides, bevissthet økes, sier han. Det blir som med min litterære kråke, som løfter himmelen, basert på en urfolkshistorie i Australia (den kommer sammen med podden til Veronica Skotnes). I den fortellingen må himmelen løftes, rommet utvides - og det er kråkene som evner det. Det er som når Astrid Ingebjørg Swart i pod 9 og pod 10 f.eks. forteller om rikdom i oppvekst og varsom håndtering på barn. Sjamanisme er også tema for Sarahkkas urfolksfestival 2024. Sjamanisme blir som et paradoks, der ordet også kan begrense. 
Den siste joiken er fra den årlige Sarahkkas samiske urfolksfestival . Det er en joik til festivalen som Elin har laget. Opptaket er fra juni 2023 (årets åpningsseremoni).
(Denne podden ble spilt inn 12.11.23 og ble publisert første søndag i advent, 3.12.23). PS: Beklager et "hakk" ca. 54:25, noe skjedd akkurat der og det ble overhørt i prosessen (det er ikke mulig å endre etter publisering). Håper det går fint å høre på likevel.
 

Pod 16: Presten som klemmer trær

Skaperen – og det skapte.
Denne podden handler først og fremst om treklemming. Teologen Stian Kilde Aarebrot forteller om hvordan han, da han fylte 45 år, bestemte seg for å klemme et tre. Det førte bl.a. til denne overskriften hos den kristne avisen Dagen: "Presten Stian opplever Gud når han klemmer et tre". Da han la ut et bilde av seg selv og denne teksten på Facebook: "På min 45-årsdag står jeg fram som treklemmer/-kysser. Dette treet og jeg har begynt å bli venner. Prøv selv." 7:40 AM · May 31, 2021., fikk han en mengde reaksjoner. Som her fra ateister og "sinna-kristne": 
"Ein kan ikkje anna enn le av sånt"
"Jøje meg.masse skrullete folk"
"En biskop i Oslo som er "svak troende" og nå en prest som omfavner trær for å komme nærmere Gud!"
"Den norske kirke faller sammen som et korthus!"
"flytte fjell? Du kan tro så mye du vil, men du vil ikke klare å flytte ett enkelt sandkorn engang..."
"Det visar väl bara på att ingen på jorden har tron, för så vitt jag vet har jag inte hört om någon som har flyttat på något fjäll:) sikkert noen som tror, men det hjelper jo forsvinnende lite når det ikke finnes noe Gud i andre enden"
Og som Stian selv ca-siterer i samtalen: "Han burde sette seg opp i en maurtue, så ville han kjenne Gud". 
Her om det vanskelige ved at kjærlighet til natur - av noen -  oppfattes som avgudsdyrkelse:
"Ja Gud er i Naturen som er hans skaperverk, men man trenger ikke omfavne et tre, en stein, en blomst mm for å merke Guds nærvær... Man ser Guds finger i det skapte....Syns dette høres ut som tilbedelse av et tre....Gud taler til oss i stillheten, og Naturen lærer oss kunsten Å VÆRE, , i stedet for Å GJØRE...."
Her fra støttende, humoristisk avfeiende og mer nøytrale kommentarer: 
"Tre mot en er feigt"
"Pass på at det ikke er maur eller edderkopper der du har tenkt å klemme."
"Hmmmm kanskje innebygget kommunikasjon i bjørka til topp etasjen ja ja voi voi."
"Alle kommentarer her, forteller om sitt eget forhold til Gud, og presten beskriver sitt forhold på en troverdig måte. Alle som løfter pekefingeren mot prestens handling, løfter pekefingeren kun mot seg selv. Jesus sier i Bibelen at den som har tro, kan be fjellet flytte seg, da forteller han samtidig at Gud er i alle grunnstoff, også i fjellet. Jeg finner størst nærhet til Gud i naturen, for der er ingen ting manipulert, for naturen(Gud) styrer og har kontrollen."
"Menneskeslekten trenger å reflektere over hva det betyr for oss å være forvaltere av Guds skaperverk. Her har vi kristne (den verdensvide kirke) et spesielt stort ansvar. Vår relasjon til skaperverket er preget av rovdrift og utnyttelse. Verden trenger seriøs omvendelse."
"Jeg føler også at jeg kommer nærmere Gud ute i naturen. Føles iallefall sånn... Jeg har aldri prøvd å klemme et tre eller noe annet i naturen, men føler fokuset blir mer våkent ute i naturen, og jeg kan føle at at Gud er nær når jeg søker Ham av hele hjertet og fullt fokusert "
Det finnes altså uenighet om hvorvidt en prest, eller noen andre, burde klemme trær.I det kristne blir ikke naturen sett som hellig, med det må ikke være enkelt å forstå hvorfor det oppfattes slik. Det går vi litt inn på i denne podkasten. Et bakteppe er jo at kristendommen av og til blir (med-)anklaget for å legge til rette for den utplyndring og (overfor)bruk av natur som finnes. Dette er bl.a. pga. forvaltertanken, antroposentrismen nedfelt i deler av dette (slik det bl.a. også er i livsynshumanismen) og nettopp dette at det hellige er et annet sted enn i naturen. Himmelriket blir et annet sted enn her og nå. Men så var det det da.. Alle årene med statskirke har også ført til sitt. Natur trekkes jo ellers ofte inn i kirkerommet. Det handler ofte om takknemlighet for grøde og om det viktige i å ha sunn kontakt med ytre natur (med forbilde f.eks. i Frans av Assisis samtaler med fugler). Høsttakkefestene i DNK (Den Norske Kirke/Folkekirken) viser dette, liturgier, salmer osv. Men det finnes altså uansett et skille mellom Gud som skaper og det skapte. Gud har blåst livspust inn i alt levende, men det levende er ikke dermed Gud. Vi snakker om panenteisme, Gud som immanent og transcendent på samme tid. Alt er innåndet av Gud – det er Guds pust som beveger seg inn og ut av oss, og i alt annet som lever, i dyr, i planter, men vi (og alt annet som er skapt) er ikke Gud.
- Men slik heves verdien av skaperverket, sier Stian og forklarer. Dette snakker til filosofiske betraktninger f.eks. i den første podden i denne rekken og i podden om økologisk kjærlighet.Stian er teolog og prest hos Areopagos, og ansvarlig for trospraksis der. Han er forfatter av en rekke bøker. Han har f.eks. gitt ut Kunsten å forme livet: plastisk teologi (Luther), om "vanens formende kraft". Som i denne podkasten, kombinerer han i den boken "[...] eksempler fra hverdagen og populærkulturen [med] moderne hjerneforskning med gammel klostervisdom, for å vise leseren hvordan vi formes av tiden vi lever i, og hva som må til for at du kan forme livet ditt. Du kan forandre verden gjennom gode vaner og menneskene rundt deg." I fjor ga han ut boken Gjøre. Høre (Verbum). "Plastisk bibelbruk handler om å leve med tekstene for å la seg forme - det er en bibelbruk som binder sammen tanke og kropp, individ og fellesskap, kontemplasjon og aksjon" står det på bokens bakside. I denne podkasten er (minst) to bibelsteder til dels implisitt med i samtalen: 
"Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden» (1 Mos 1, 28 - 2011).
Paulus på Areopagoshøyden. F.eks. her: "For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: ‘For en ukjent Gud’. Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere. (Apg 17,22–23 mv. - 2011).
"Det nye testamentet er fullt av verb. Det skrives om å elske, gå, følge, tro, be, høre, gjøre godt og mye mer. Hvordan kan vi da ha gjort kristentroen så fokusert på følelser, opplevelser, standpunkter og meninger?", slik starter en anmeldelse av Gjøre. Høre. i Vårt Land. Det finnes masse artikler på hans egne nett sider. Her er f.eks. et meningsinnlegg i Harvest: "Jeg er mold, altså er jeg.""Bønn er nevroner i aktivitet. Sunn åndelighet handler om nok søvn, en frisk hjertepumpe, god mat med venner, og kampen for å redde kloden fra forsøpling og overoppheting.", slik starter den. Det er bare å ta et søk f.eks. på Vårt Land, så får du opp mange artikler om ham.Egne podkaster finnes hos Areopagos.
Denne podkasten er spilt inn 27.10.23 og publisert 17.11.23. 

Pod 15: Fontainebleau Forever!

Hva er et steds sjel – og hvordan fange den? Hvordan slippe inn?
I denne podkasten snakker kunstner og førsteamanuensis Geir Harald Samuelsen om landskap han i årevis har beveget seg i (og som han til dels også forsøker å kommunisere på vegne av). 
Mens samtalen pågikk, hadde Geir Harald (minst) en utstilling; Du kunne se to fotografier av steinformasjoner (og et stort maleri) i en tidligere hesteboks, i det tidligere hestesykehuset, altså hesteklinikken, ved den tidligere Veterinærhøyskolen, på Adamstuen, i Oslo. Hvordan var det igjen, er ikke hesten stadig vekk et hellig dyr? Skimtes hester inne i en hule med bare plass til to mennesker? Uansett, her er det hulen og steinen som er poenget, og så er det noe mer. Dagen før hadde jeg selv stått inne i hesteboksen. Et ettermiddagslys hadde hvilt blått over fotografiet av en stor stein. En gråblå stein. Umiddelbart ble jeg tatt med til Roma (nestenforklaring inne i podden) - selv om lukten nok var litt annerledes - fargene også. Det var jo som et alter!Geir Harald sier han vil kommunisere noe om den som bor i steinen, noe om steinens ånd. Han har brukt et analogt mellomformatskamera, brukt lang lukkertid, det har vært etter solnedgang, han har ikke visst hvordan resultatet ville bli.  Ser du spøkelsesaktige figurer i ferd med å klatre opp på steiner?Klatring er en viktig lidenskap for Geir Harald og tidlig interesse ble frempek på videre liv: Som 18-åring intervjuet han fjellklatrer og filosof Peter Wessel Zapffe. Du er velkommen til å «ta risken» på å møte meg, svarte Zapffe da ungdommen tok kontakt. Et klatretau kastet Zapfe kanskje ut, eller kanskje det dreide seg om sikring? Klatring førte altså Geir Harald til Fontainebleau utenfor Paris, sandsteinsformasjonene. Det ble som en sirkelbevegelse. Nå har han samarbeidet med stedet i 28 år. Først etter å ha "buldret" i området i 20 år, fant han steinalderinnskripsjonene. Avtrykkene etter eldgamle sivilisasjoner. Bearbeiding av natur. Var den hellig, steinen? Er den det?Tenk deg at et sted du har vært knyttet til og glad i lenge, plutselig åpner seg mer opp, som om invitasjonen til intimitet kom fra stedet selv. Var du verdig?Meg minner åpningene inn til inskripsjoner om huleåpninger i fjellet Uluru i Australia. Der kan de tolkes som portaler inn til (liv-) mor (som fremmede, som meg, ikke lenger får gå tett på, heldigvis). Hulene er hellige for urfolket der, aboriginere. Åpninger, inn til huler, er litt trekantede i formene. I podden snakker vi om overgangsritualer, øyne, hester, steiners vulva. Hva vil mennesker som den gang meislet i stein, i huler, under steiner og overheng, bakenfor og under blågrå overflate, egentlig si - oss i dag? Hva til steinen selv si? Kunstnerne, kunstneren? Bevegelsen er ikke bare innenfra og ut, utenfra og inn, men også oppover og ned, nedenfra - og opp. Nye runder. Slipper "ånden" i steinen deg inn, folder noe seg da ut, som i en fødsel? Og føder du deg selv, hva skaper du? Folder du deg ut, hva skaper du?
 
Førstkommende mandag leder Geir Harald dette seminaret i Bergen. Face-invitasjon her. Ett fokus på mandag blir fargen OKER, som har vært brukt av mennesker i minst 200 000 år!
Les om det større prosjektet, Matter, Gesture & Soul. Her fra forskningskatalogen. Arbeidene i hesteboksen er altså del av et større prosjekt om møtepunktet mellom kunst og arkeolog, med utgangspunkt i Fontainebleau. Det var arkeologer fra Sorbonne som oppdaget steinaldergraveringene (petroglyfer), risset inn i sandsteinen i Fontainebleauskogen. 
Fountainebleu forever! (hans egen Harvest-artikkel om stedet og reisen).
Les mer på kunstnerens egen hjemmeside, CV og hos Universitet i Bergen. Han var f.eks. med i Kulturrådet og ledet juryen for visuell kunst fra 2012-15. 
«[Geir Haralds malerier] befinner seg i en abstrakt, taktilt og gesturalt kunstnerisk landskap, med naturen, naturkreftene, den kroppslige utstrekning og bevegelse som omdreiningspunkter. Han blander gjerne sjangre og henter inspirasjon fra litteratur, film, filosofi og sport. [...]  fjellet og fjellklatringens kroppslige og mentale dimensjon og tilstedeværelse [...].» (fra Galleri Semmingsen).
Oslo Negativ, på den tidligere Veterinærhøyskolen, nå i oktober. "Med fotoprosjektet ønsker Samuelsen å fange atmosfæren i det eldgamle kulturlandskapet og la sporene etter menneskelig aktivitet resonnere i bildene." (igjen Galleri Semmingesen). Her er hans egen nettside med foto fra utstillingen. Her om kunstnersamtalen søndagen etter at denne podden ble spilt inn.
Hans egen egen formulering om fotarbeidet: Slik formulerer han seg om dette arbeidet i en artikkel: "The light is shining from the ground, minutes after the sun has set. The Fontainebleau sand is glowing with a mysterious light from below. I prepare for the camera to capture it. If it does, it will capture the disappearing sun shining in the bright surface of the sand." 
Annet natur-arbeid / klatring: Les f.eks. denne Harvest-artikkelen, Exit Stetind. Hva skjer når han tolker Peder Balkes «Stetind i tåke»?, et fjell han også har klatret på. 
Les hele intervjuet med Zapfe her (Harvest), Et lite utdrag "Overalt i huset lå tabler av bøker, blader og papir. Alt tydet på en stadig sydende aktivitet. [...] Han er ganske lutrygget og beveger seg sakte, men håndtrykket er overraskende fast. Han sa: "Jeg befinner meg nå i terminalfasen.. trikkene har stoppet å gå"." Tid til å snakke med en ung mann hadde han altså.
Podkasten finner sted på tampen av en fredag, der Geir Harald akkurat har moderert tre sesjoner under høstkonferansen til NARP (Kunstnerisk forskning i Norge): Sara Inga Johansdatter Utsi Bongo fra Sápmi – som jobber inne i et unvers bl.a. med revitalisering av samiske håndtverkstradisjoner; Ola Sendstad med historier knyttet til bjørketrær; Og norsk-kurdiske Shwan Dler Qaradaki som jobber med babelsk forvirring uttrykt gjennom lyd og tegning.  Ikke noe av dette er akkurat denne podkastrekken fremmed.
PS: Den siste sangen er en lett remix av Ragnhild Nilsen improvisasjon på slutten av den forrige podden, Perlefiskerens joik med Ragnhild Nilsen. 
 
(Denne podden ble publisert 10.11.23, spilt inn 27.10.23, takk til også Morten Hvaal for god hjelp + de "faste").
 

Pod 14: Perlefiskerens joik

I denne podkasten bys du opp til dans. Ragnhild Nilsen tar deg med i en forrykende, men mild tango. Det danses med natur. Det blir latter og alvor, lette og dyptpløyende refleksjoner. Du løftes stadig opp til utsyn og perspektiv, tangoens spesialområde; individuell og relasjonell problematikk. Det handler om å kaste seg ut i klima- og miljødansen & å anerkjenne de som leder an. Du blir lest for, sunget for, underholdt. Du tas med til håndkleproduksjon i Egypt og en morfar som sitter på et kjøkken og bøter garn med brede, vennlige hender. Hun byr altså på kreative sider av seg selv, det blir dikt, korttekster, et moderne eventyr - og til og med en spontant improvisert liten joik.
Ragnhild er psykolog fra Berkley og partner i Klimapsykologene. Hun er forfatter av 16 bøker, om livsglede, kommunikasjon og bærekraft, inkludert bøker om perlefisking i indre rom, klimapsykologiboken som kom i fjor (Cappelen Damm) og Livets tre - som kom seilende da hun fikk lagt akvarellene til Marianne Andresen ut over bordene i skrivestuen sin i Kristiansand (og det var coronaepidemi og hun måtte holde seg litt i ro). Ragnhild kalles også coachingens mor - og har doktorgrad i filosofi og innovasjon. Hun har også grader i musikk og bevegelseslære.For Ragnhild er musiker - du kan følge henne som Artic Queen. Hun har singeltitler som "Bærekraften", "Klorofylla", "Sårbar natur" og "Song for a Global Warming" (og albumene Save the Arctic og Pearls in your pocket).(Spilt inn 31.10.23 og publisert 3.11.23).

Pod 13: Fulfillment of old prophecy – Eagle meets Condor in sacred ceremony (ENG)

The coming of new times. Turning the world right. Starting with ourselves. The rich world helped by sacred ceremonies. Awakening the spirit. Wars harming our brothers and sisters. This podcast delves into the sacred, through being recorded at a joint ceremony last weekend. More than twenty people, from both Peru and Norway, gathered at Nesodden outside Oslo, in what seems to be first gathering of its kind.You meet representatives from unbroken native traditions, talking about their heart language inherited from ancestors. That is:
Two descendants of the Incas, the pacos Don Juan Apaza Quispe and Don Juan Human Machacca. A Paco is a traditional healer from Q'eros in the Andes, Peru. They come from former isolated villages 4,000 meters above sea level and speak Quechua.
Karina Davalos, translator and Inca-descendent herself, living in Cusco.
Astrid I. Swart, a Sami noaide from Tana in Finnmark. 
There is an old prophecy from indigenous people in Latin America that one day the eagle and the condor will meet. The prophecy is found across the Amercas, for example in the Peruvian Amazon (Shipibo), New Mexico (Hopi), Ecuador (Shuar), Mexico (Maya) – and among the Quechua-people in the Peruvian Andes (the Q'ero).What is so special about the Q'ero is that they were isolated for five hundred years and was leaded by the prophesy to start sharing their wisdom. The prophecy states that for five hundred years the eagle and the condor will separate, and people from the eagle's tribes (north) will almost exterminate the condor's people (south). But then the birds will fly together again by indigenous tribes from the north and the south meeting up.
This weekend the Eagle from the north (in this case the Sami) and the Condor (that is the Q'eros), are flying together – and you are invited to listen. They talk about balancing head, hearth, and actions (Yachay, Munay, Llankay). They talk about lacking the word “stress” in their languages. They talk about the certainty in their cultures that man and nature are one, as their indigenous nature reminds them of.By flying together, human consciousness will be awakened, and humans will return to their natural state, ultimately awakening love for nature, a changed focus and the feeling of unity. The eagle from the north represents nature, wisdom and vision. The condor from the south symbolizes rebirth, love and freedom. The aim is to re-establish balance between man, nature and the divine.Both birds are sacred for these tribes, and in the Andes you find temples honoring the condor (for example with the hearth carved in a rock at a place where the sun will shine, creating awareness, transforming difficult human emotions like sadness and grief into love). You find a condor-temple in Machu Picchu as well.
PS: My apologies for mispronouncing the Inquisition. 
(Recorded 15.10.23 – published 21.10.23)