Pod 21: Trærnes evangelium; med Thomas Arentzen

Julepodden. 

De fyller frostvæske i kroppene sine. Sikkerhetsbremser forhindrer dem i å gå i frø. De kan stå der med frost rundt seg og med snø på greinene, i måned etter måned. De kan tørste seg selv, men ha nåler fulle av saft fordi de har laget seg vanntette vokslag, fordi fukt ikke må forråde. I røtter har de sikret seg ny kraft, vekst og blomstring. Øyne, i celler, måler dagslys. Våger de det, kan nye skudd smake som mandel (befinner de seg på en rogn og akkurat det liker reinsdyr spesielt godt). De kan bli tusener av år, med rotsystemer som er enda eldre. I sevje og hulrom, i årringer, skyver de lys ned og vann opp. De strekker seg mot himmelen, røttenes dybde og forgreininger får dem til å stå støtt. De snakker seg imellom og med andre arter. De lager kreftsvulster som kanskje lindrer vår kreft, de puster oss luft. 

Trær brukes symbolsk i alle religioner og trossamfunn jeg kjenner til, ikke minst i kristendommen. Moses snakket med en brennende busk, Arons stav mandel-tre-blomstret, Abraham digget eiketrær og før det hadde jo menneskene blitt hageløse etter troløs omgang med trær. Senere sprang livets tre frem, det nye treets evangelium.

- Kristendommen er en trereligion, sier den ortodokse teologen og kirkehistorikere Thomas Arentzen i denne podden og gir mange eksempler på det.

Han er ekspert på tidlig kristen litteratur og poesi, og jobber ved Stockholm School of Theology (Sankt Ignatios College) / Universitetet i Lund. Han har skrevet mange artikler og tekster om trær de siste årene - og forteller her om egen motivasjon til å arbeide med trærne. 

I podden forteller Thomas også om en munk på Patmos (ja, øya i Egeerhavet der Johannes fikk sin åpenbaring) som ønsket et ytterligere 11 bud. Trærnes bud: "Elsk trærne! Den om ikke elsker trærne, elsker ikke Gud."

Thomas forteller om trær som bøyer seg i ærbødighet for det hellige. Om nonnen Irenes ordinering av trær, hvordan hun så på dem som hellige. Om trær som velsigner, velsignes og som det ofres til. Om tuntrær. Om trærs desentraliserte intelligens.

Er trær talerør, er de også budbringere, til å henge bønnetørkler i - eller bare å være nær. 

- Vi er alle del av den samme skogen, sier Thomas. 

- Vi lever blant de samme stammene, bladene. Vi er avhengig av den samme næringen, lufta.

- Naturen er ikke "det andre".

Vi blir innvevde i hverandre, i den samme virkelighet.

I podden får trær mennesker til å ligne rotveltende småbarn (jf. Christer Karstad i pod 17).

De kan også danse i vinden, og gjør det hele tiden (jf. Elin Kåven i pod 18).

Selv tenker jeg på trær som selv er i stand til å gå seg en tur (slik de jeg møtte da jeg tuslet rundt i Queensland, Australia. Mer om det senere, se f.eks. Daintree). 

• Vårt Land laget denne saken basert på Thomas Arentzens arbeider i januar i fjor: Trærnes evangelium.
• Areopagos/Magasinet TØRST har trykket artikkelen hans  "Istanbuls trær åpner for det hellige",  der trær er som "kappel" som lever og vokser, og skyter knopper hver vår.
• Her er boken Byzantine Tree Life (2021), der Thomas er en av redaktørene.

Han avslutter med å lese en tekst du også kan lese i boken han jobber med nå. Boken har arbeidstittelen: 

• Våketrær, et essay om røtter og hengivelse og kommer på Verbum til våren, i mai. 

Vi sitter i et lite møterom på Lysebu denne desember-ettermiddagen. Da vi avslutter og ser opp i lyskuppelen over hodene våre, er det trær som er avbildet der. I en stor sirkel. Bjørker. Utenfor er det mørkt. Det er stille. Det er som om trærne våker, over oss. Som om de er våketrær, mens vi er på bærtur (vi løfter i det hele tatt opp det å være på bærtur i denne podden, også i Høysangen).

Blant andre podkaster der Thomas er med, handler også disse om trær: 

• Om trærnes besejlede liv og naturmystikken: "Er trær bare ved eller har de faktisk en form for bevissthet? Kan trær handle på egent initiativ?" (Areopagos/Trospaksis, nov. 22) 
• "Fromma träd i tidig kristendom." (Lund Universitet, En podcast från instutionen Centrum för teologi och religionsvetenskap, des. 19).

Bladkranser.
Tette bladformasjoner.

Denne tanken;
Ber trærne for oss?
Samarbeider hvem med oss, gjennom dem?

• Teolog Stian Kilde Aarebrot snakker (i pod 16) om trær og det hellige, og også  om treklemming. I etterkant spør Arepogaos på sine Facebook-sider om trær er hellige. Der har de lagt ut bilder av hellige trær, som f.eks. Maria-helligdommen "Den livgivende kilden" i Istanbul, som har et lite ikon inne i seg.
• Vi snakker om trær og det hellige også i flere andre podder, som i den første og i podden om økologisk kjærlighet (pod 12). 
• Vi kunne løftet frem f.eks. kirkeskogene i Eritrea, men det får bli neste gang!

I det samiske finne tradisjoner for å varsle/spørre treet før det blir hugget, Thomas snakker om dem. 

Det er jul. Trær er tatt inn. Hugget ned. Vi fyrer med ved.

Husker vi å takke?

Lar vi trær være altere, på altere? Eller pynter vi kanskje med liksomtrær masseprodusert i billig plast, som om de kan gi oss tilgang til lysmålere og evnen til å befrukte oss selv.

Tenker trær, hva tenker de - om oss?

Forresten:
Sela.

Hva betyr det ordet (Thomas er inne på det i teksten han leser til slutt)?

Sela.

Dette ordet finnes 71 ganger i 39 salmer (i Bibelen), men vi vet ikke hva det betyr.

Det kan bety å løfte opp. Å forgreine. Det kan også bety å bøye seg - eller be.

Det kan f.eks. bety å heve stemmen. Og om trær kan snakke - også med mennesker, må de heve stemmene for at vi skal høre, eller må vi bli mer stille enn det vi er?

Selah finnes 74 ganger i den Hebraiske bibelen (da med "h", det er det samme ordet).
Det kan også tolkes som arameiske Amen, eller som å vise til liturgi-musikk.

Det kan også bety "stopp og hør". Slik trærne Elin Kåven forteller om (igjen i pod 18), ber om å bli lyttet til. Bjørkene hvisker "syng Elin, syng". Og Elin synger. Joiker. Hennes joik, bjørkenes joik, får du et gjenhør med mot slutten av denne podden.

Det er også interessant at det hebraiske ordet sela' (סֶלַע) også betyr "klippe". Det er blitt tolket som ett av navnene til Gud (selv om det er vanlig for menneskene å ikke tolke disse ordene som de samme).

Siden det er jul og kristen høytid, nevner jeg en gang til at i 5. Mosebok (32:1) står det: "Din klippa, som hade fött dig, övergav du, du glömde Gud, som hade givit dig livet" (for variasjonens skyld, fra en svensk oversettelse, 1917). Og i Esaja 17:10: "For du glemte din frelses Gud, og din styrkes klippe kom du ikke i hu". Klipper og trær vi kan glemme å hedre.

I pod 9 og pod 10 snakker Astrid Ingbjørg Swart om den samiske tanke at "Mors hjerte" blør når barna hennes ikke husker henne lenger.

At trær og klipper ikke behandles som var de hellige, er det ikke nødvendig å ha et åndelig orientert livssyn for å se. 

Så, til slutt: 

Astrid Ingebjørg Swart joiker som vanlig i begynnelsen av podden, mens Elin Kåven altså joiker til bjørka - like før opplesningen og kråka helt til slutt (jf. igjen mitt essay i Bøygen der jeg bruker en gammel urfolkshistorie fra Australia som ramme: For en gang lå himmelen nede på jorden, foldet over jorden og bare kråkene (magpiene/skjærene) hadde vilje og evne til å fly i samlet flokk – og løfte himmelen opp igjen (les mer om dette i beskrivelsen av pod 19).

Legger inn en lenke til Regnskogfondet også jeg. 


(Denne podden ble spilt inn på Lysebu 7.12.23 og ble publisert 25.12.23).

PS: Ved midtsommer ble denne artikkelen publisert i Vårt Land: Gud som skogsvesen,  med ingressen: "Thomas Arentzen vil finne en «mer tre-orientert kristendom», og viser at trærne rundt oss er så mye mer enn bare plank." Boken finner dere her: Trærnes Evangelium, 2024.  Anmelderen skriver også at: "Det er nesten som om den jødiske tenkeren Baruch Spinoza (1632 – 77) har kommet tilbake, men nå i en norsk ham. Spinoza skilte knapt mellom Gud og natur, naturen var Gud, og Gud var natur. For dette ble han hivd ut av synagogen. Arentzen er på mange måter like panteistisk som Spinoza. Arentzen skriver at vi lever i «tre-tida», og at trær er en gruppe skapninger som «rusket med bladene i millioner av år før to- og firbeinte i det hele tatt dukket opp»."