Pod 8: Med hendene tett på

For billedhuggeren Fredrik KB blir statuene en måte å hylle steinene på. Det er lett å oppleve skulpturene hans som sakrale. Torsdag åpnet han en ny, stor utstilling i Oslo. 

I denne podkasten snakker Fredrik om arbeidet sitt, om inspirasjon og liv. Han deler sterke historier. Det handler om Michelangelo, samiske gudinner, søstre og om fjell som blir borte. Det handler om steinblokker – og barnehender som frivillig og med stor glede triller hundrevis av kilo med skulptur over stokkene.

Hva er helligere enn et barn? Podden handler om spedbarn født av klipper, symbolsk og faktisk. Om idébarn og hva materialet selv ønsker å bli omskapt til.

Det handler om hvem og hva Gud er, om drømmer, og om hvem du og jeg er.

I går, dagen etter samtalen, fant faktisk jeg, journalisten, ut at jeg (sannsynligvis) er i familie med hovedskurken i en av fortellingene til Fredrik. Den handler om hodet til en ung kvinne, Gunilla (Gunnhild) Taraldsdatter, som ble stående på en stake i ytre Oslofjord i 60 år (!). Dette skjedde på 1700-tallet, og Fredrik har laget en skulptur av en hodeløs kvinne, med et ufødt barn i øyehøyde for å hedre henne. Jeg visste jo at jeg hadde familie der (og nevner det i samtalen), men jeg visste IKKE at min formor kan ha vært søsteren til han som ikke ville gifte seg med Gunilla – og er slik selv i familie med barnet som ble drept! Min formor Dorthe Mickelsdatter, var jevngammel med Gunilla som ble henrettet og må ha kjent henne (dette er en ganske så bitteliten øy). Dorthe var trolig datteren på hovedgården der Gunilla jobbet - og altså søsteren til barnefaren Jon Mickelsen (-sønn). Det kan være Dorthes far som betalte boten på 360 gram sølv. Slik handlet denne samtalen også om mitt eget familietraume, som jeg ikke kjente til! Så tett er jeg aldri kommet i et intervju før.

Kanskje hører det med til historien at Dorthe, min formor, ble bestemor til en mann som giftet seg med en dansk kvinne som allerede sannsynlig var gravid – og som derfor, i all hast måtte ut av landet. Kanskje er det er en annen historie, men dersom den er riktig, er ikke mitt blodsbånd med Dorthe der likevel. Men hvem vet? Er vi sikre på at foreldrene til barn, ja, de vi tror fikk barn med de vi tror de fikk barn med, er de vi tror de er, var, på den tiden, til alle tider?

I denne podden snakker vi om hvordan verden og holdninger og oppfatninger er i bevegelse. De som tok livet av Gunilla ha trodd at de handlet rett! Gunilla kan ha kjent hun ikke hadde noe valg. Ola ikke skjønt sitt eget svik (og kanskje kjent at hodet bare tilhørte en gal kvinne, en barnemorderske, ikke en elskede).

Jeg må også fortelle at en forfar av meg, på en annen side, Hans Klausen Barfod, var sogneprest på Hvaler fra 1710 og i veldig mange år. Hva tenke han om hodet, hadde han noe med denne saken å gjøre?

Hvordan tenker og handler vi i dag - som folk om tre hundre år - vil se på som galskap?

Et barn er uansett uskyldig. Gunilla slapp ikke unna. Kanskje slipper heller ikke vi unna en slags form for rettferdighet.

For det maritime miljøet akkurat i ytre Oslofjord, tett ved Singløya, er det akkurat nå, også vanskelig å komme unna pågående mudring, selv om det kjempes. Kvikksølv og avfall skal ned på havbunnen. Mange mener det kommer til å bli en økologisk skamplett & at det eneste alternativet er å få farlig avfall opp på land. 

Podden handler altså om blodsbånd og fødsler, men også om utplyndringen av naturressurser og om fjellene som blir borte, om uthuling (selv om horisonter bevares, vi snakker om Frankrike, Egersund og Kautokeino, og et annet eksempel er São Thomé das Letras i Brasil). Men først og fremst handler podden om kunst. Om motkraft; ønsket om å respektere og skape noe vakker og sterkt ut fra restprodukter og avskjær - fra det storindustrien etterlater. Slik handler den også om å gi steinene verdigheten tilbake.

Er jord og steiner hellige, slik barn er, er vi tett på.

• Jeg nevner et sitat fra Det gamle testamentet i Bibelen. Det er ikke fra salmene, slik jeg tenker i samtalen, men fra 5 Mosebok (32, 18). Klippen som fødte oss – har vi glemt den?
  
  
• Her er lenke til den tredje utstillingen til Fredrik K B som åpnet hos Galleri Semmingsen  denne uken. Her er litt mer om kunstneren.
  
  
• I akkurat denne podden har en tidligere (& svært kjær) elev lagt inn et musikkspor som supplement til lydmann Trond Erland Sigvartsens fil.
  
  

Forfatteren Geir Uthaug skriver bla. dette om Fredrik K. B. sine arbeider: "Hver skulptur han meisler ut har sin egen individualitet. Det er ikke noe mekanisk over dem, de er ikke industrielle produkter. Han lager dansende torsoer, han fanger inn vismenns, guders og dragers trekk. De er jordiske eller bevingende. De er hjemmehørende i flere dimensjoner. De gamle grekere talte om techné og techné mousiké. Begge deler så nødvendige for å gi kunstverkene form og uttrykk. Det første betegner selve faget, det regelrette håndverket, som krever sin mann – men det andre er det definitive spranget fra håndverk i det udefinerbare vi kaller kunst. Ikke kunst som konsept, men den idebærende form. Hva sa ikke Michelangelo? Å skape skulpturer er enkelt, det er bare å fjerne det overflødige."

Tommy Olsson skriver bl.a. dette i Morgenbladet: "Det er vanskelig å skulle argumentere mot skulpturene til Fredrik K.B. uten å sette all menneskelig erfaring i tvil – noe som jo er en morsom tanke helt til det siver inn at det også gjelder ens egne erfaringer. [...] Like vanskelig er det å helt komfortabelt skulle plassere dette arbeidet innenfor den tankekonstruksjon vi kaller for "samtidskunst" - selv om det jo også så til de grader er nettopp det - siden det blir et så hjelpeløst utilstrekkelig begrep når vi snakker om solide greier i stein og et formspråk som hinter like mye til tiden før mennesket som tiden etter. Nedslagsfeltet blir for omfattende, den latente beskjeden for akutt; Ikke bare skal vi takle det å ikke finnes, men vi kommer heller aldri å ha funnets."

Fredrik K. B. har et nært forholdt til lyrikeren William Blake (og en bok dikteren Geir Uthaugs "Den kosmiske smie". Det var den eneste boken han hadde med seg til Italia den gangen han forteller om i podkasten).

Hvorfor ikke avslutte med et utdrag fra diktet "The Garden of Love" og sende en tanke til Singleøya: 

"I went to the Garden of Love,
And saw what I never had seen:
A Chapel was built in the midst,
Where I used to play on green ..."

(publisert 17.09.23)