Pod 31: Forsvareren av rødlista arter - og bruk av utmarksbeite

I denne podden er vi tilbake på urtegartneriet i fjellbygda Tolga i Nord-Østerdalen. Gunhild Skattebu, partner i Fjellurt, tar oss med ut blant (plante-) rekkene. 

Vi smaker på timian, luker bort stemødre (som senere dog blir satt i vann, på et bord). Vi snakker om vassarve som skulle havnet i salater eller blitt gitt til griser - som er så glade i slikt. Vi snakker om bjørkesirup og chaga, og om bjørkeblader i te (derfor hører du Elin Kåvens joik til bjørka helt til slutt).

Du lærer å klippe urter med saks og om det å legge urter på "tørka". Podden er en naturlig fortsettelse av pod 28: En tid for å høste en tid for å så. I den gikk vi enda dypere inn på nyttevekster og plantesorter, og hadde fjellet som kompass (se mange lenker i den podbeskrivelsen).

I denne podden blir det mer sårt og du får høre et personlig vitnesbyrd om hvordan det er å ha stor kjærlighet til beitemark, du ser trues. 

For vi snakker om verdier i samfunnet. Sist gang landet vi på kua som syndebukk, nå går vi inn på kommers plante- og dyreproduksjon, profitt og fortjeneste til matbaroner, om utarming av jord. Soja fra Brasil – karbonlagring i utmark og rødlisteartene.

For, når det gjelder det siste, så bevarer bruk av utmark av beitedyr også artsmangfoldet i naturlig enger. Og det finnes (fortsatt) en del av dem, mange steder i Norge. Men de krymper! En grunn er rovdyr:

- Det er ikke mulig å ha storfe og rovdyr i samme områder, sier Gunhild.

Tolga er utenfor ulvesoner, men ulv og andre finner uansett veien hit, av og til.

Hvor vanskelig er det? Det er vanskelig.

Det finnes konsekvenser med flere rovdyr, og færre beitedyr. Det er det. Og artsmessig, genetisk, og kanskje plantene mest utsatt? Blir det å sette den "halte" opp mot den "blinde"?

Hvordan sikre begge, alle parter? Det går vi ikke inn på, men snart ønsker jeg å lage en pod der jeg snakker med en rovdyr-forkjemper.

Uansett: Tause og små er de. Lette å knekke - og ikke får de snakket for seg.

Men Gunhild snakker for dem, og slik handler podden om vern av den stille, sett fra en som lever tett på. Om det å bevare optimisme for en næring, for sårbar natur, i det nedprioriterte.

Dette er, igjen, en forsøkt romåpner - for det er mangel på nyanser i offentlig ordskiftet. I betent kamp mellom posisjoner - og identifisering med en part, blir nyanser borte. Det sort-hvitt-tenkning, populisme, tapping av nyanser. Forskning som forflater.

- Problemet er også når den fordummende og overforenklede debatten får forskeroppdrift, sier Gunhild.

Denne podden (den andre av tre), handler da oppsummert om det å leve tett på ytre natur, planter, husdyr, rovdyr, og tett på kvalitet som ikke belønnes i samfunnet. Det handler om ødeleggelse og påfølgende følelsesmessig smerte. Om tap for fremtidige generasjoner, av arvesølv, som om vi eide dem, plantene. Som om de ikke var eget liv.

Uansett. Gunhild beskriver i denne korte samtalen hvordan hun opplever at skruen dras raskt feil vei. Slik er denne samtalen, til tross for sine forskjeller, beslektet med Synnøve Persens samtidsanalyse fra Finnmark (pod 24).

Her er vi tett på opplevd virkelighet i en fjellbygd i Midt-Norge altså, der det videreføres norrøn arv.

Veldig snart kommer pod om norrønt tankegods - nedfelt i den eldste litteraturen vi har, se etter den første podden med forfatter Erling Kittelsen. For i pod 18 fikk vi en oppfordring: Trenger den norrøne kulturen å heles?

Er den ikke dødd ut?
Er den også rødlistet?

 

Denne podden ble spilt inn 28.juli, Olsokdagen 2023. Den ble publisert ved fullmåne 25.april 2024.

Joiken inn er Astrid Ingebjørg Swart sin (hun har laget teksten. Hør hele, på slutten av pod 9: Å gå i naturen med dobbelt blikk) og joiken ut er Elin Kåvens joik til bjørka, fra pod 18: Lyden av natur; Du joiker ikke om noe, du joiker noe.

Tusen takk!