Pod 26: Hva med mer kjærlighet, mer visdom, mer helbredelse?

I femti år har vært en kontroversiell mann inne i den norske kirken, ikke minst ved å mene at kirken er for opptatt av synd og sonoffer. Å tenke at naturen er hellig, har han ikke noen problemer med. 

Møt teolog og forfatter Helge Hognestad.

I denne podkasten feirer vi påske i en ortodoks kirke i Kiev. Vi ser snøen falle over Hamar. Vi snakker om Beelsebul.

Vi snakker om morgendagens kristendom. Vi er eklektikere, men tar opp våre kors. 

Vi snakker om å korsfeste egoene, ta oppgjøret med den upålitelige, la egoer detrones til noe mer betimelig. 

• Der forfatteren Erland Kiøsterud i den forrige podden bl.a. snakket om vår tids narrasjonen på en sekulære måte i Hva skal vi gjøre med lysten vår, begjæret, voldspotensialet, så trekker Helge Hognestad inn indre- og ytre natur på sin måte. Hos ham blir sjelen påkoblet Det Hellige. Altet. I vår natur. Det beskytter ytre natur.

Ifølge buddhistisk tankegang er vi ennå uvitende, aggressive og grådige (hør også møtet med buddhist i podd nr. 23).  
- Vi er ennå under utvikling. 
- Står midt inne i evolusjonen, sier Helge.

Det innebærer at vi har dårlig tid, skal utviklingen føre til større kapasitet til å forbinde oss med ytre natur. 

Helge har altså vist stort mot og hatt kraft nok til å stå fast ved det han selv har opplevd som sant, selv om det førte til at han fikk sparken som prest i den norske folkekirken, to ganger. Den siste gangen bare uker før han skulle gå av med pensjon.

Han har skrevet mange bøker, om indre liv og ikke minst om oppvåkning. Det hellige i indre natur. Om kostnader ved å være for opptatt av synd. Nå jobber han med en tekst om fremtiden til kristendommen. 

• Les intervju med ham f.eks. her: "Helge Hognestad farer rundt i samtid og fortid, i vitenskap og folkeliv, i filosofi, metafysikk, psykiatri og sosiologi som en Espen Askeladd som plukker opp de underligste ting han mener kan gi mening. Hognestad holder seg ikke med en lære. Han er ikke fasttømret, han er grenseløs. Han er en eneste stor prosess, en vandringsmann i det eksistensielle landskap, en speider inn i sjelens innerste rom og i universets uutgrunnelige evighet." (Magne Lerø).

Om vi orker, har vi (altså) mulighet til større bevissthet – mer kjærlighet, mer visdom, mer helbredelse, men da må vi først "frigjøre menneskets guddommelighet".

For å skjønne tankegangen er det nødvendig å tenke at vi har en sjel, som ikke går inn i tidsstrømmen. Den er som et evig betraktende vitne. Den er også forbundet med den gudommelige energi, skaperkraft, ren kjærlighet.

Sjelen har vi tilgang til i vårt indre. (Ja, den har andre navn i andre kulturer/sammenhenger. Se f.eks. forholdet mellom jeg/ego, overjeget og id/det ubevisste hos Freud - vi snakker om Jung i denne podden). 
- Slik Paulus skrev at Guds rike er inne i dere, forklarer Helge Hognestad.

• Dette skal også Jesus ha sagt (Lukas 17:20-21). Luther var også opptatt av den indre intuitive teologen i hver enkelt av oss (det vi kjenner i, nettopp, vårt indre). Jesus skal også ha sagt - Dere skal gjøre større gjerninger enn jeg gjør, til sine disipler (Johannes 14: 12-14).

Dette tangerer tanken om opplysthet, slik både f.eks. Buddha - og Jesus kan sees på som opplyste.
- Det vil si våken på alle indre områder, forklarer Helge og snakker om hvordan dette indre perspektivet, den utvidete bevisstheten, ikke var noe verdens herskere dengang kjente til (Paulus skriver om dette). De lot egoene styre.

Hvordan er dette så i vår tid?

• Her viser jeg til aktivisten Jonas Kittelsen som i pod nr. 7 (Med seg selv som skjold) snakker om det politiske dialogen er for snever til å romme hans kamp for naturen. 

- Vi trenger større rom, sier Helge.
- I den norske kirken stenger fokuset på synd og det at Jesus døde for vår synds skyld.   

Dette er igjen forenelig med urfolkstankeganger vi har vært inne på flere ganger i denne podkastrekken: At vi må jobbe med oss selv, slik vi må holde naturen hellig.
- Dette har samene skjønt, sier han.
- At den kosmiske bevissthet er i alt. 

• Vi snakker også om at den motstand Jesus skal ha møtt fra det bestående da han arbeidet som healer, kan speiles i hvordan samiske helbredertradisjoner er blitt møtt! Slik har det vært for urfolk mange steder.

Helge Hognestad har altså levd et bemerkelsesverdig teologisk liv, men hva gjorde at han ble så kontroversiell? Allerede som ung stipendiat på 1970-tallet skrev han en kritisk analyse av norske prekener. Han var politisk og allerede da opptatt av det problematiske i kirkens forståelse av synd. Han så også bibelen som historisk dokument og han så på Gud som en kraft. I dette ser vi at han var forut for sin tid. 

Det å bli skjøvet ut, ga ham mulighet til å skrive og fordype seg. Skrive. Nærlese tekster. Trekke de lange linjer. Forfølge et møte med Paulus i en drøm.

Slik vi i denne samtalen springer (videre) mellom pengemakten som gjennomstrømmende i kulturen, den jungianske kamp mot egoet, Theresa av Avila - som sier hun er uten ego (jeg snakker om henne flere ganger, også i pod 5 (Ved kilden). Vi er også inne i Kolbeins Falkeids mikrokosmos og i den store planetariske bevegelser. Vi er f.eks. tilbake til Eirik Myrhaugs pod (nr. 2, Naturen må også forstås åndelig), der han sier de kristne burde peke innover, og ikke utover: Jesus sa: «Jeg er veien, sannheten og livet» (Johannes 14:6), men «Jeg-et er veien, sannheten og livet» - vi må peke innover, sier Eirik. Bevissthet som følge av jeg-ets søken. 

• Helge Hognestad på Wikipedia. 
• Judaspenger til Fosen? Meningsinnlegg, oktober, 2023. "Samisk kultur: Energiministeren tyr til et gammelt knep og tilbyr penger til reineierne. Det sier alt om hvor lite regjeringen forstår av hva saken dreier seg om: at samekulturen undergraves."
• Boken om Hognestad, av Jan Ove Ulstein, på Cappelen Akademisk, gitt ut i fjor: Sosiologi, teologi og Helge Hognestads doktoravhandling.
• Filosofen Callemann, som også er opptatt av Mayakalenderen. 
• Forfattersiden til Kolbein Falkeid, hos Cappelen Damm og f.eks. en bokpodd med ham. 

• Ken Wilber.

• En aktuell bok med utgangspunkt i Theresa av Ávilas tanker om å gå inn i en prosess. 

• Luther om det innkrøkte menneske, som ikke har tillit til Gud, se f.eks i denne jubileumsboken.

• Dette med helbredelse, innad i kirken, håper jeg å komme tilbake til, f.eks. gjennom Jan-Olav Henriksens bok Varme Hender. 
• Vi kommer tilbake til Ragnhild Nilsens pod, Perlefiskerens joik - når hun om et par uker kommer med en ny podkast (jeg nevner hennes opplevelse i en kirke her). 
  
  

Det er tredje søndag i fastetiden denne helgen, snart er det påske - kanskje den vandrende mannen likevel ikke døde for vår skyld?

Hva har slikt å si for det hellige? Rundt oss. I oss.

Denne podden ble tatt opp på Hamar 15.11.23 og ble publisert 23.02.24

Nedenfor kan du lese et innlegg han har skrevet om Morgendagens kristendom. Det blir da som et meningsinnlegg inn i podkasten :-)

Morgendagens kristendom
Religion handler om å «knytte tilbake» (til livskilden), av latinsk re-ligare. Menneskeheten har utviklet mange slike «tilbakeknytninger». Kristendom er blitt vår vei, utviklet gjennom to tusen år. Og det er riktig som Rudolf Steiner har sagt, at «kristendommens virkelighet utdypes gjennom historiens gang som følge av menneskets bevissthetsutvikling». Vi er ikke ferdig utviklet, men står midt i evolusjonen, og vår religion utvikles med oss. Menneskeheten har de siste to-tre tusen år utfoldet jegbevissthet med blant annet evne til individualitet og rasjonalitet og til å sette grenser overfor andre, og religionen har tjent prosessen. Men mye gjenstår. Det er å håpe at vi får redskaper til å overskride de destruktive trekkene.

Etter min mening ligger det i kristendommen fra begynnelsen av en innsikt som kunne bidra – om bare kirkens ledere kunne se hva de har i sine hender! Men svært få av dem gjør det. Det synes å ligge en angst hos mange for bibeltekstene eller misforstått respekt, kanskje bunnet i uvitenhet om historisk bakgrunn og tilblivelse. Den gjør at innsikter fra bibelforskningen, som har pågått i 200 år, ikke blir tatt inn. Uvitenhet hindrer sannheten i å komme fram. Eksempelvis skal en på gudstjenesten stå når det leses fra evangeliene, båret fram i prosesjon, men sitte når andre bibeltekster blir lest. Det gir signal om at evangeliene er helligere og viktigere enn f.eks. Paulus. Men Paulus er først, han var nærmest Jesus i tid. Hans brev er fra ca.49-56 e.Kr., mens evangeliene er sene dokumenter, alle blitt til etter katastrofen år 70 og preget av den, da romerne brøt inn i Jerusalem, la byen i ruiner, brente templet, drepte tusenvis av jøder og drev andre på flukt.

Det ble «ikke stein tilbake på stein». Et sjokk for både jøder og kristne! Ulike veier ble søkt ut av det. De kristne grupper skrev historien om Jesus for å ha noe annet å samles om, men det var stort sett, som bibelforsker Burton Mack har sagt, «et oppdiktet hendelsesforløp». Alle de fire bibelske evangelier er resultat av et bevisst forfatterarbeid, det var diktning og fri bruk av fortellinger om og ord av Jesus. Forfatterne «hentet fram nytt og gammelt fra sitt forråd» som Matteus skriver om seg selv. For dem var tradisjon «å videreføre flammen, ikke oppbevare asken» (Gustav Mahler). Evangelistene hadde en flamme å videreføre. En dyp innsikt, eller «visdom»som Paulus sa. De brant for denne visdommen. Og de uttrykte den på ulike måter, i veldig forskjellige miljøer. Tradisjonen, ordene, fortellingene som var fortalt tidligere, ble brukt bevisst, dvs. utvidet, forandret, kuttet, omtolket for å få fram sannheten om mennesket.

Og sannheten om mennesket er ikke at mennesket er «synder» som trenger at gudssønnen døde som soning for å tilfredsstille en vred Gud. Men sannheten er at mennesket er uferdig, i vekst, at dets innerste er guddommelig og venter på utfoldelse -  guddommelig visdom, guddommelig kjærlighet, guddommelig helbredelse. «Gudsriket er inni dere». Det var en «visdom som ingen av verdens herskere har kjent til» (Paulus), og som fremdeles ikke har trengt inn i våre lederes hjerter.

I morgendagens kristendom vil det være respekt for de bibelske teksters historiske bakgrunn. Kirken synes enda å behandle Jesusfortellingene som gjenfortelling av historiske hendelser. Det gir ingen troverdighet i dag. Fortellingene er i stor grad myter, dvs. de framstiller indre sannheter, «gjør det indre til noe ytre» (Kierkegaard). De framstiller en indre sannhet som en ytre fortelling. Julemyten, påskemyten og pinsemyten er kristendommens viktigste myter. De formidler dyp innsikt om Mennesket og våre livsbetingelser på Jorden. Mytene har alltid spilt en stor rolle i religionene, de kan få fram sider ved tilværelsen som ennå ikke er bevisst, peke på neste trinn i evolusjonen.

Kristendommens hovedmyte, påskefortellingen, har ennå avgjørende gyldighet. Den handler om det vi står overfor daglig, dimensjonen i vårt indre som vi kaller «ego» eller jegbevissthet. Jeg’et er først og fremst en fantastisk struktur i vår psyke som gjør at vi finner fram, kan ta avgjørelser, legge sammen to og to, sette grenser, gjennomføre beslutninger. Slik var det ikke for 3-4 000 år siden, da folk levde med kollektivbevissthet og bare synes å kunne handle ut fra fellesskapsfølelser. Men noen våknet, skapte myter og redskaper som etter mange hundre års kamp og smerte løftet flertallet opp på et annet nivå, jegbevissthet. Og der er vi. Men fortsatt uvitende om en større sammenheng, kortsiktige, aggressive og grådige, og på grunn av begrenset innsikt, ute av stand til å «gjøre det gode som jeg vil» som Paulus sa.

Den opprinnelige kristendom pekte på en vei videre: Korsfeste ego – «fornekte seg selv, miste sitt liv, ta opp sitt kors, følge etter». «Dårskap» ble dette kalt den gang. Budskapet var så radikalt og utenkelig at det tidlig ble omtolket. Fokus ble i stedet på at den korsfestede hadde sonet for alles synder. «Et annet evangelium» kalte Paulus det, en «forvrengning» (Gal.1).

Men det opprinnelige budskapet står fortsatt klart: «Jeg er korsfestet med Kristus. Ego lever ikke lenger, Kristus lever i meg» (Gal.2.20, ordrett oversatt). Innsikten i den første tiden var at den dimensjon som menneskeheten hadde kjempet fram og frigjort i sitt indre gjennom mange hundre års strev, jegbevissthet, ikke måtte ta styringen men stilles til rådighet for en visere og mer kjærlig del. Som en moderne forsker har sagt: «Bevissthetens besinnelse er innsikten: Jeg er ikke sentrum i meg» (Tor Nørretranders).

«Korsfeste ego» betyr ikke å undertrykke jegbevissthetens kvaliteter, rasjonalitet,teknisk innsikt, oppfinnsomhet, evne til å sette grenser, ta avgjørelser, planlegge, gjennomføre ting. Men det betyr å se egoets (og rasjonalitetens) begrensning, erkjenne et annet, dypere og klokere senter, og stille seg til disposisjon for det. «Ego skal være sjelens tjener, det skal tilrettelegge, ikke styre og dominere» (Liv Hilmen). For at det skal skje, må ego settes på plass, bl.a. innse det som Ottar Brox uttalte om homo sapiens, at det ikke er i stand til å planlegge på lengre sikt «enn kanskje ti år». Ego er kortsiktig. «Korsfeste ego» er veien til at den indre Kristus kan oppstå.

Så påskemyten skal ha en sentral plass i morgendagens kristendom. Og kirken som forvalter den skulle hjelpe oss til å sette grenser for ego, som i vår tid synes å bre seg ut over alle bredder - vi er fanget i det presten Jon Johnson kalte en «egosentrasjonsleir». Kirken skulle være «jordens salt» som den i sin tid ble pålagt. Men også «verdens lys», den instansen som minner oss om at vi alle bærer gudslyset inni oss, tilknyttet livskilden. Derfor er planlegging på lang sikt mulig, fred, kjærlighet, helbredelse, dypglede og dypinnsikt kan blidagligdags, vi kan bli i stand til å «gjøre det gode som jeg vil.» Det kristne håp er håp om bevissthetsløft – til gudsbevissthet eller Kristusbevissthet.

 

Oktober 2023

Helge Hognestad,

prest, dr.theol.

hhogn@online.no