Pod 25: Hva skal vi gjøre med lysten vår, begjæret, voldspotensialet?

Vi industrialiserte vanhelligelse av liv.

Må vi se på vår forståelse av det hellige om igjen?

I denne podden snakker den skjønnlitterære forfatteren / essayisten Erland Kiøsterud om slik. Og om behovet for nye rom - som peker mot nye muligheter. Og om at vi har mye å gjøre. Ikke bare må vi gjennomskue hvilke fortellerstrukturer vi selv er en del av. Vi må også ta inn over oss voldspotensialet i dem. 

I vår søken etter nye, utvidete, handlingsrom kan vi altså trenge nye fortellinger, omskriving av gamle. Nye strukturer. På systemnivå, mellom oss, inni oss.

• Det blir en påfølgende poetisk samtale om akkurat dette på Sarahkkas festival på Eidsfoss i juni: Hva er de nye fortellingene? Der møter du igjen Erland Kiøsterud, men også Martin Lee Mueller og Odin Lysaker fra pod 12 om økologisk kjærlighet (og Odin også i pod 11 om økologisk kjærlighet).

Det handler altså om å våge å åpne seg for nye perspektiver og så se hva som skjer. 

I dette blir det hellige viktig, men ikke som begrep, mer som
- vørnad, respekt, samhørighet, følelse av å være i noe som er større enn oss selv, sier Erland. 

Slik det handler om ydmykhet. Mottakelighet. Påkoblethet.

Der den samiske forfatteren og billedkunstneren Synnøve Persen i den forrige podden (Pod 24: Alvvaiduhttit; "Gjøre verden modig nok"), fortalte om overgrep rettet mot sine egne samiske formødre i åtte generasjoner - så speiles generasjonenes overgrep i denne podden. 

Majoritetskulturen overgrep, ikke minst mot naturen, i åtte generasjoner, og vel så det. Og da ikke bare fra den maskuline siden.

I samtalen er han opptatt av faren for å reprodusere de samme, gamle makt- og voldsstrukturene, som i blinde – og i rettferdighetens navn. 
- Vi må ikke gjøre de samme feilene om igjen, ser han. 

Og der er vi gått i en liten sirkel. Forteller-sirkelen. For dette gjelder også for litteratur, retningsløs litteratur, mens vi rent faktisk befinner oss inne i en dyp krise. Det er her Clarice Lispectors Stjernens time, passer inn. 

Og vi har gått i større volds og bevisstgjøringssirkler og bl.a. berørt disse referansene: 

• Hanna Arendt som i sitt essay; Eichmann i Jerusalem. artikkelsamlingen Handling, frihet, humanitet – møter med Hannah Arent (2011).
• Professor i statsvitenskap Bernt Hagtvet, skriver et innledende essay til den norske utgaven av Eichmann i Jerusalem, på side 30, at vi må se på forbindelsen mellom dehumanisering og moralsk nøytralisering. Slik Eichmann var ute av stand til å se jøder som individer, han kunne føle med – og ha empati med. Det er likhetstegn med dette inn mot natur i denne podden.
• Einar Øverenget skriver om ondskapens banalitet (som jeg baker inn i et spørsmål), i boken Hannah Arendt (Universitetsforlaget, 2008, side 141): Det skyldes ikke å være besatt av ond vilje, av et ønske om å plage uskyldige mennesker [naturen rundt oss], men å være «en fullstendig banal person som betraktet en lov som en lov, og som fraskrev seg selv enhver form for personlig ansvar for sine handlinger». «I et totalitært regime kreves ingen onde mennesker til å iverksette dets kriminelle politikk. Det eneste som kreves, er mennesker som er ute av stand til å reflektere over sine egne handlinger – et fullstendig banalt menneske som ønsker å gjøre en god jobb».
• Vi siterer fra denne boken: Etikk i klimakrisens tid, av Arne Johan Vetlesen, og også denne dialogen mellom Erland Kiøsterud og Vetlesen.

Vi snakker også om mulighetsrommet og bakgrunnen for selve samtalen: Om bildet på et motbilde. For Erland går ikke av veien for å diskutere en drøm der det bygges nye veier, sirklende, mot en høyde, og har i det hele tatt sine egne veier inn i dette problemkomplekset. 
- Vi kan aldri bli helt vitende, sier han.

Og vi går videre. 

I forfatterskapet er han stadig kommet tettere på dette med natur. Og tettere på dialogen. 

Slik vi veves inn. Slik vi er innvevde i en natur, som er større enn oss. En natur med en energi og en kraft. 
- Det finner vi i samisk kultur, sier Erland og viser f.eks. til japansk kultur (kami, shinto), og 
- dermed blir det den elven, det vannet, det fjellet, men også det jordet. Det har vi til låns. 
- Men vi må ikke vanhellige det, vi må ikke desakralisere det, vi må ikke gjøre det på en slik måte at vi mister den livskontakten, for da er vi kort over i overgrep igjen, fortsetter han.

Samtidig er det også et håp i denne samtalen, for naturen 
- er ganske robust, og gjenopptar seg selv. 

Den vil gjerne fortsette å være natur.

Les mer på:

• Erland Kiøsteruds egen nettside.
• Forfattersiden hos oktober. 
• NY TID har ellers dette intervjuet med Erland Kiøsterud om det økosentriske mennesket.
• Samtale: Stedet der språket skal komme fra — økologiske utfordringer og muligheter i kunsten” med Hanna Sjöstrand, Gunnhild Torgersen, Ludvig Uhlbors, Tina Kryhlmann
  Erland Kiøsterud.
• Drammens Tidende, Han ble min litterære landmine (om blindveier).
• Av anmeldelser kan kanskje denne fremheves: «Erland Kiøsterud tenker stort og dypt om menneskets forhold til naturen», skriver Dagens Næringsliv (Leif Bull) 8. juli 2023, om «Fire Norske sanger» og «Skjønnhetens økologi». De to bøkene som kom ut i fjor. I starten av podden leser han fra slutten av Fire norske sanger. 
• Denne anmeldelsen i Vårt Land: "Sjeldent ambisiøst om kunsten hinsides mennesket", går inn i hans prosjekt, og bl.a. det at han "løser opp i antroposentriske myter, deriblant at det å snakke nødvendigvis betyr å ha et talespråk" (februar, 23). 

Elin Koven avslutter podkasten med joiken til jorda ifra Pod 18: Lyden av natur: "Du joiker ikke om noe, du joiker noe". Astrid Ingebjørg Swart starter som vanlig med joiken til Sarahkka. 

Vi snakker om gruppedynamikk i denne samtalen. Tenkte jeg ville lenke opp til en av mine fagartikler der jeg behandler dette: «Når de blir en trussel for oss», i Kampen for menneskeverdet, H.M.Haugen & L.G. Lingås (red.), (Universitetsforlaget, 1996:163-175), som blant annet er blitt brukt i informasjonspakke til valgobservatører. 

Denne podden ble spilt inn samme dag, rett etter, samtalen med Synnøve Persen, dvs. 27.11.23.
Den ble publisert 14.02.24 (navnet Valentin betyr forresten «sunn» og «sterk»). 

PS: Jeg var 11 da jeg fikk hesten, på vei mot 12 (kom til å si at jeg var 10).