Pod 19: Sápmi. Å bo alene på seilbåt, 70°N

Et sørgmodig sus ved en forlatt øy. 
Nordlysets sang.

Veronica Skotnes er bare i midten av 20-årene, men har allerede rukket å bo ombord i en seilbåt, sin egen seilbåt, i snart fire år.

Hun har studert økofilosofi og bodd på Svalbard, og skriver bok for Cappelen Damm om den ytre og indre reisen sin. Kursen er også i retning egne samiske røtter.

Veronica bor altså i en seilbåt, en stålbåt, som ankres opp, langs kystlinjen til Finnmark. Hva får en ung kvinne til å ville gjøre det? 

• Følg henne på Instagram, der du bl.a. finner usedvanlig estetiske og kraftfulle bilder.
• Se nettsiden hennes.
• Altaposten om nominering til Årets Villmarking.
• Her er en liten filmsnutt, publisert rett etter vår samtale (og her på Insta/samme).

I podden blir havet besjelet. Det er et kjærlighetsfullt møte, men på dekk tripper du likevel (stadig) i frykt for neste raseriutbrudd. Det er et litt komplisert forhold, sier Veronica. 

Du vil få høre nyskrevne tekstbiter, og Veronica forteller om livet på havet, om skriving, gamle historier og det samiske. Du får høre om forskjellen mellom innlands- og sjøsamiske fortellinger, og ja, du får nye perspektiver på reven, bjørnen - og en lus (historien om lusa er fra Brita Pollands Samiske fortellinger). 

Forresten: Mens vi snakker kommer ei skjære til foringsplassen på vinduet. Den strekker kløvne mot økologiske solsikkefrø i glasskulene, som for å forsterke et budskap: Å skyte ei skjære, gjør du ikke ustraffet! 

Veronica lar andre kråkefugler, ravnene Hugin og Munuin (tanke og minne), fly oss over skjær og grunner, vidt og bredt, innom Røst og fuglefjell, fugledød og menneskelig grusomhet.

Podden er også som en forsmak på den neste i serien; Kunstnere og aktivisten Synnøve Persen - som akkurat nå er kommet med ny bok.

I den podden kommer Synnøve til å fortelle om en dansk konge som seilte opp til Finnmark med åtte store skip, 400 mann og 44 kanoner. Han var på jakt etter det onde.

Selv har Veronica flydd til Oslo i et vant trekk, i en svipptur til et gammelt habitat (men hun skal videre, på skrivereise). 

Da kan vi glede oss til hennes bok om Havet - som kommer neste år. 

Og snart kommer kanskje lys-tekster også – som et akkompagnement til de åtte årstider.

Mer om skjærer, kråker og sjø:

• Skjæra er som kjent en kråkefugl. Elin Kåven flyr derfor innom og synger kråkas joik i pod 18 (og på slutten av denne podden). 
  
  
• Skjæra vil jo helst ha annen mat, som usaltet kjøtt - slik lærte "moren" min i Australia lærte meg å mate magpiene/plystreskjærene, en kråke/spurvefugl. 
  
  
• I et av mine essays, i Bøygen, som omkranset temaet Flukt, er overskriften: "De løftet himmelen, sammen (intertekstuell samtale med en litterær kråke, en høyst levende fugl)". Teksten starter slik: «Historiens premature slutt fordrer fraværet av et skvaldrete fjærkre, les bare her». Jeg bruker en gammel urfolkshistorie fra Australia som ramme: For en gang lå himmelen nede på jorden, foldet over jorden og bare kråkene (magpiene/skjærene) hadde vilje og evne til å fly i samlet flokk – og løfte himmelen opp igjen. De mest nysgjerrige, tjuvaktige, intelligent, skravlete, masete, uglesette fuglene, fikk verden på rett kjøl igjen. I teksten står jeg fysisk og litterært ved det hellige fjellet Uluru. Jeg beskriver soloppgaven, minutter for minutt, gjennom vel 22 stoppunkter; Bevegelser av lys.
  
  
• Du må itte vør vørsløs» pleide min farfar si, det vil si uforsiktig. For din egen skyld, f.eks. i forhold til det å ikke skyte skjære. Der han vokste opp var det ikke uvanlig å spørre småfolket om lov til å sette opp et hus, slik vi snakker om i denne podden - i forhold til det nord-samiske. (For Nord-Østerdalen se f.eks. Arne Dag Østigårds bøker, så som Eventyr og folkeminne frå fjellheimen. Han var min tidligere lærer i videregående, slik jeg var Veronicas lærer for litt siden. En annen av mine tidligere elever skrev forresten også fra båt, Sailor, Jonathan Lengali.
  
  
• Denne uken lanserte jeg forresten en liten juletekst, i årets julemagasin Sovelstikker (lenke til fjorårets utgave, den ligger ute og er gratis) og er i den ombord på en skonnert, på vei fra Fredrikstad – til Antwerpen, med tømmer ombord. Hva gjør vi med barnet, i oss, emosjonene? Om bord i teksten finnes dog ingen skjære, men en papegøye (som kapteinens kone kjøpte i Karribien et sted). Kanskje belyser den hva i oss som må dø, for å fornyes, men like mye betydningen av å holde rundt et indre barn - og ikke skade det.
  
  
• Errata: Nei, oldemor Gullas bror, Hans Martin, døde ikke utenfor Nordkapp, men ombord i et skip i Vestindia 5. mai. 1916. Det var oldefars bror, Hans Anton, jeg tenkte på. Mens han ennå var i 20-årene, og skipper på barken Jean Bart, gikk den ned på ruten mellom Arkhangelsk og Skotland (i 1894). Og en rettelse til: Morfar var miljøbevisst – ikke miljøaktivist.
  
  
• Her er lenke til heksemonumentet i Vardo, Seilneset, som vi snakker om her.  I pod 1, forteller Lone Beate Ebeltoft om sine røtter nettopp i Vardø. Det var her den danske kongen (-e) bygget opp et vidtfavnende rettersted.

• Jeg lovet å lenke opp denne: Quistad: Lappiske eventyr og sagn (1927, som har nå fått nytt navn: Samiske eventyr og sagn).
  
  
• Takk da til @Astrid for Sarahkkas joik som vanlig og gjenhøret med @Elin Kåvens kråkejoik fra pod 18 (til slutt).
  
  
  

(Denne podden ble spilt inn 12.11 og publisert 8.12.23)

Post-pod: Det ble bok! Her er en lenke til boken som kom i 2024. Det jeg leste i bølgene.  Fortellinger fra havfolket.