Pod 17: Er Rotvelt en aktør, finnes et requiem

Innerst i galleriet ser du det. Treet. Røttene til treet, endeliktet, fallet. Akkurat det er likevel ingen betinget bevegelse for andre arter. 

I rotsystemet finnes savnet hos sopp og hos andre trær, men for de fleste er treets død en fordel. 

Tvisyn er tittelen på Christer Karlstads pågående separatutstilling i Oslo. 17 nye malerier henger der, på spikre, klare for nytolkninger, nye narrasjoner - utenfor rammene. 

I denne podkasten snakker Christer om å ikke tøffe seg og om hvordan han vokter seg vel for å si for mye om egne tanker, avdekke for mye, antyde noe som kan styre leseren i en gitt retning – også fordi uttrykket er så tydelig som det er.

Etter at vi improviserte denne samtalen, i kjelleren under utstillingen, med noen kataloger i hendene, er jeg kommet til å huske et par setninger i en bok om russiskortodoks kirkesang: «Mens basstemmene manifesterte seg som en dump tyngde i mageregionen, skrev den hvitglødende, glasskarpe tenorstemmen seg på nesten smertefullt vis inn i nervesystemet». 

I de tre maleriene av rotvelten finnes ikke mennesker, men oftest finnes både mennesker og dyr. Det er natur og samklang, det er fjernt fra antroposentrisme, langt nærmere økologisk kjærlighet. Mange av disse maleriene er ikke mørkere, men lysere enn tidligere. Men basstemmen gjør det vondt å puste. Det er som etter en slags apokalypse, mens vi ennå er i sorg, over tap. Over arter som ikke finnes, endringer som ikke kan stoppes. Det er håp som har forlatt oss - og så kommer omsorg fra et dyr?

En brunbjørn som ligger oss andføttes. En konkylie som hvisker oss i et øre, lenge etter at beboeren er død, et kranie som lar oss løfte seg lett. To be or not. En hest som står i ro, vaktsom.

En ulv som stirrer på meg fra bortenfor en klokke, løftet opp slik at jeg ser naken mark under den. Vet du hva du gjør, spør blikket.

Men ulven ser ikke på meg. Den ser på en annen ulv, rett fremfor meg. 

Jeg var blitt til en ulv! Syltynne penselstrøk hadde boret seg inn i nervesystemet.

Nei, vent litt - det er mannen i bildet ulven ser på. Klokkeren. Den som slår, på klokka. Tiden. Finnes den?

I sin visshet om når og hvor han bryter formatet, spinner Christer tolkningsmuligheter. Han snakker gjerne om natur og smerte over tapt natur – men ikke om det hellige. Det er heller ikke nødvendig. 

Jeg tenker på ulven som verner familien i det samiske, som er nødvendig for retning, som tar var på sine. På Rødhette, på det maskuline. På klokker som renser luft.

Jeg tenker på en annen setning i artikkelen til Beate Petersens (se under): «Gjennom en blanding av kjølig strenghet og sanselig skjønnhet, av opphøyethet og høyst jordisk tilstedeværelse, var det […] som om stemmene helt reelt etablerte en vertikal linje.”

Kunst, som dette, hvilken gave til homo poeticus. 

Om sort muld gir grobunn for frø. Hvordan skaffe litt lys og vann, mindre ubevissthet?
(Mer om dette i senere podkaster, så som med teologen Helge Hognestad. Den kommer snart.)

Forresten: På ett av maleriene av Rotveltet finnes steiner. De reflekterer lys. Det døde treet gir grobunn, slik er det. Et requiem er en hyllest, i takknemlighet.

• Les mer om Christer og hans utstillinger på hans egen nettside. Om kunstnere hos galleriet her. 
  
  
• Les lyrikeren Håkan Sandells artikel "Nya målningar av Christer Karlsstad" i Retrogarde.org (2.12.2022).
  
  
• Årets forside på Juleroser, har hans bilde (fra denne utstillingen). Han var bl.a. også med i fjor - men maleriet med klokken og ulvene, som fungerte i dialog med en tekst av forfatteren Brynjulf Jung Tjønn.
  
  
• De 17 bildene presenteres slik hos Galleri Semmingsen: " [de er…] forlengelse, såvel som en utvidelse, av mine foregående utstillinger hos Galleri Semmingsen: Midnatt, Motherlode og Våkenatt." og han fortsetter: "Som en del av den siste generasjonen med klassisk skolerte billedkunstnere i Norge, føler jeg meg som en representant for en utdøende art. På mange måter både former og speiler dette min tilnærming til det å skape kunst, og hvordan jeg ser på meg selv som kunstner. Min drivkraft for å tilegne meg teknikker og å mestre håndverket har alltid bunnet i et ønske om å bearbeide, oversette og formidle min verdensanskuelse som et troverdig, fortellende maleri. Jeg er det jeg gjør. Enhver tematisk utvikling kommer som et resultat av personlig endring eller vekst, og ikke som et behov for å finne opp meg selv på nytt."
  
  
• Ellers så diskuterer vi Morgenbladets anmeldelsen fra sist fredag: Bilder man kan se på igjen og igjen (17.11.23, anmelder er Espen Hauglid). Her fra siste del, beskrivelsen av røttene: "I forgrunnen henger bleke smårøtter som girlandere eller løsrevne blodårer. I bakgrunnen lener skrå trestammer seg mot hverandre, og i gropen der røttene en gang var, har det i ett bilde dannet seg en vannpytt. I det neste ser gropen ut til å danne inngang til en grotte som fortaper seg i mørke. Lenger bak bygger skogen rom på rom. Dette er bilder man kan se på igjen og igjen, og stadig se noe nytt, slik man ville gjort om man hadde et stuevindu som vendte rett ut i skogen. Det er bilder man kan leve seg inn i. Og paradoksalt nok: I all sin nøkternhet har nettopp disse bildene kanskje det klareste politiske budskapet. Knapt noe er mer potent, i vår altomsluttende naturkrise, enn å la naturen være for seg selv."
  
  
• Referansen er til Beate Petersens artikkel: "Fraværets nærvær, om russiskortodoks kirkesang" (s.159-176), i Musikk og mysterium. Fjorten essay om grensesperengende musikalsk erfaring, Erling E. Guldbrandsen og Øivind Varkøy (red.), Cappelen Akademisk Forlag, 2007 (2004).

(Dette intervjuet fant sted 19.11.23 og ble publisert 24.11.23 / kjøpefesten Black Friday).

Igjen er det Ragnhild Nilsens joik til meg som toner ut podden. Hun kommer veldig snart tilbake i denne rekken :-)