Pod 29: Påskemysteriet; Hos Artemis

I denne podden blåses det opp til straffespark. Jeg er fristet til å si at dere kan droppe påskekrimmen og heller bli med ned i en grotte. Det vil handle om miljøvern. Om reptiler. Om stillhet. Om gudinner. Om chakraene - og da spesielt det nederste. Om jaktfeber mv. 

For la oss gjøre det, reise ned under jorden, besøke Europas største dryppsteinsgrotte (på vulkanske Antiparos i Hellas, kjent for sterke vinder - en øy velkjent for mange norske turister). 

Der nede vil vi finne et alter. Artemis sitt alter, gudinnen for dyr og jakt. 

La oss la påskens tema, graven og hulen, være ledemotiv.

For i dag er det skjærtorsdag. Det er like førJesus blir fengslet, fanget, drept og lagt i grav, i en hule, tettet igjen med en stor rullestein. 

• Denne podden er i slekt med mange av de andre, f.eks: Pod 5. Kilden (bl.a. om Theres av Àvila, som vi også snakker om i den forrige podkasten fra urtegartneriet). Kunstneren Geir Harald Samuelsen tar også med inn i en hule i Pod 15, Fountainbleu forever! Fredik K.B. som arbeider med materialet. Podden om trærnes evangelium - snakker jeg om. Og hestene snakker vi om i nummer 17 (se nedenfor også).

Først i denne podden sitter jeg ved havet og snakker, om Athene og Artemis/Diana, om spåkvinnen i En-Dor, om de fem sibyllene i Vatikanet, om det polyfone. Jeg nevner bl.a:

• Acropolis museum, Athen. Athene som sto midt blant gudene oppe på Akropolis, med slanger mellom hendene, før hun ble fraktet ned til museet. Om reptilene som fortsatt gir henne kraft, med de samme bevegelser, selv inne i museet.
• En av de andre gudene på museet er gudinnen Artemis, den samme som Diana i det romerske. 
• De fem sibyllene i taket i det sixtinske kapell (Michelangelo).
• Kong Saul hos spåkvinnen i En-Dor. 
• Utnapishtim, som jeg og Erland Kiøsterud også snakker om i pod 25 (se nedenfor).
• Jeg kunne like lett snakket om samiske og andre gudinner, dere får nøye dere med Sarahkkas joik inntil videre :-).
• Jeg snakker om hverandre om religioner og livssyn, vet det er mer komplisert enn det. 

Deretter går vi ned i drypsteinsgrotten. Ved alteret til Artemis leser jeg fra Jens-Andrè P. Herbeners bok Naturen er hellig (2016). Du møter ham også i pod 11 om ØKOKRATIET: Det finnes et demokrati som representerer naturen radikalt bedre enn vårt! I grotten, dypt der nede, ved sort stein, mister jeg nesten stemmen. Noe berører meg sterkt. Dere hører det da jeg leser om sorgen over ødelagt natur - ja, da jeg leser om hva vi mennesker faktisk har mellom hendene. Om hva som skjer om ulike livssyn og religioner rullet sett blir grønnere. Om hva om vi ikke gjør noe. Et nesten uutholdelig alvor, beslektet med pod 17: Er rotvelte en aktør, finnes et requiem. Beslektet med det første trinnet, det å innse at vi faktisk har et problem, i pod 25 nedenfor. 

Oppe fra grotten, på kvelden, leser jeg videre. Det blir elgjakt. Denne gangen leser jeg fra Erland Kiøsteruds Stillhetens økologi (2019). Kiøsterud som du også møtte i podkast 25; Hva skal vi gjøre med lysten vår, begeret, voldspotensialet? Teksten jeg leser handler om jakten, men også om oss selv. (Dette er et sammenfall. Jeg hadde ikke lest boken før jeg reiste, og jeg visste ikke det var et alter til Artemis i grotten før jeg kom ned dit - og leste på et informasjonsark. Jeg visste bare at hulen var spektakulær. Derfor legger jeg, på vei opp igjen, slik jeg forteller om til slutt, merke til alle ødeleggelsene på dette hellige stedet, pga. turister - som meg. Det minnet meg enda en gang om aboriginernes Uluru i Australia, fjellet jeg fikk opp på da jeg var helt ung, men som i dag er vernet.Jeg forteller om dette i Pod 15.)

Hva skjer når vi kommer for tett på et dyr, vi har tatt livet av?

Erland kommer tilbake i en paneldiskusjon om våre grunnfortellinger under Sarahkkas-ferstivalen i juni (som blir pod).

Det med stillhet betyr da at det vestlige samfunns fremskritts-fortelling er stilnet, må stilne, er døende. Naturressursene strekker ikke til.

Det er det jeg mener mens jeg leser, uten at jeg får sagt det så godt. Altså: Det at det fortsatt er lyder nede i grotten, kan kanskje symbolisere at det ennå er noen, så som noaider i urfolkstradisjoner, som har sunnere grunnfortellinger? 

- Naturens stillhet er nødvendig for vår overlevelse, sier sjamanen Robert Alexander Vars-Gaup (se nedenfor). .

 

Naturens språk er stillhet.

Er vi i et veikryss da kanskje, der vi mennesker er tvunget til å bli stillere, lytte til den ikke-menneskelige stillheten. 

Helt stille er ikke naturen, vi kan, i podden, høre gresshopper blåse for straffe.

En ball vi bør sparke i mål?

• "Vi må våkne nå og begynne å ta vare på naturen", sier Robert Alexander Vars-Gaup mot slutten av dette intervjuet (svensk sameradio). Vi må våkne nå og ta vare på livet som er rundt oss. For det er det viktigste av alt. Det er kraften til alt liv. Uten naturen, jorden, vannet, vinden, forsvinner vi, og moder jord. For meg er naturens språk stillheten, sier han: "Stillheten. [...] Dyrene. Det er vinden som blåser der ute. Det er raslingen fra løvet i trærne. Det er vannet som renner.[...] vi må begynne å lytte til den. Forsvinn den stillheten, slutter moder jords hjerte å slå." Uten stillheten, dør altså jorden. Robert Alexander kommer til Sarahkkas-festivalen i år.
• Beslektet er det f.eks. når Astrid Ingebjørg Swart i pod 10 snakker om at mors hjerte blør når vi glemmer henne. 

I podden er det kvinnekraft også gjennom sangene:

• Du hører Astrid Ingebjørg Swart som vanlig joike til Sarahkka i begynnelsen.
• Du hører Gulla, som var med ned i grotten, (Sille Gulette B Gullbekk), nynne og synge litt fra Folkestadvisa - som takk til Artemis (ved ca. 26 min).
• Du hører Solfrid Molland synge fra sin egenkomponerte Hellig er stien til sist, med tekst av Ingvar Hovland. Dette er fra et upublisert opptak, en podd som kommer snart - der hun blant annet snakker om sin motivasjon og synger flere snutter for oss. En teaser altså!

Det er også slik at Nanna Hagen Kleivan, elev ved VG2/media ved Oslo by Steinerskole, har satt hele denne podkasten sammen fra mange små telefonfiler. Litt hjelp har vi også fått av Trond Erland Sigvartsen og Morten Hvaal. 

 

Jeg har fått lov til å legge ved teksten Eirik Myrhaug la ut på sin Facebook-side i dag, skjærtorsdag: "Skjærtorsdag gjentar seg kvart år i den evige runddansen av tider. I mørkret som senka seg over Getsemane sin hage, vart Jesus ført bort i lenker, og ein av hans næraste, Peter, svikta bandet av vennskap slik Jesus hadde spådd at han skulle. Dette narrativet har blitt spunne og gjenfortalt gjennom århundrer, og sjølv om mange av dagens unge kanskje vender seg vekk, står fortellinga stødig i kalenderens hjerte. I tråd med sjamanistiske tradisjoner nyttar vi sirkelen, kjend i vestlige urfolkstradisjonar som "medisinhjulet". Påsken markerer skiftet mellom vinterens dvale og vårens gjenfødelse, tett på første fullmåne etter vårjevndøgn. Det er tidspunktet når livet på våre breiddegrader står på terskelen til å sprette ut i full blomst. I åndeverdenens sirkel rår "uorden" fra haustjevndøgn til vintersolverv, og fra vintersolverv til vårjevndøgn herskar "innovasjon". I det mentale landskapet befinner vi oss i "fornektelse" i møte med livets kaos, både som enkeltpersoner og samfunn. Dette speglar seg i Peters handling den skjærtorsdagsnatta, men det gjeld ikkje berre han. Peter står som eit speilbilde av vårt eige "jeg", både individuelt og kollektivt. Når vi nektar for realitetane i livet vårt, følgjer det ein "reaksjon", og vi søker etter syndebukkar for å gjenopprette orden. Det jødiske samfunnet, med støtte frå Romarriket, peika på Jesus som den ultimale syndebukken, og dømde han til døden. Etter at syndebukken er forvist, er orden gjenoppretta. Dette byggjer eg på arbeidet til den franske forskaren Rene Girard, som gjennom sine studier av verdenslitteraturen har avdekt denne grunnleggande mekanismen. Den franske filosofen Henri Bergson oppdaga på slutten av 1800-talet at vår tidsoppfatning eigentleg består av minner frå fortida, og at vi lever i det som kan kallast "varigheten", eller i religiøs terminologi "evigheten". Fortida er minner, framtida er visjonar, men augneblinken vi lever i, blir straks til minner. Denne filosofiske innsikten blei seinare stadfesta av kvantefysikken. Sett frå dette perspektivet har påsken kvart år ei aktualitet for oss moderne menneske, uansett kva vi måtte tru på." 

• Hør Eirik også i disse poddene i denne serien: Pod 2: Naturens sykluser må forstås også åndelig og Pod 22, ved vintersolverv.

Det er altså tid for å organisere seg. Tid for orden, til å se det vi fornekter (vi avsluttet forresten forrige podkasten med kua som syndebukk, hør pod. 28).

Til for å legge i grav det vi ikke vil ha med oss videre.

Tid for sorg.

Over hvem og hva er vi villige til å drepe, selv med åpne øyne, fordi "blodfeberen - jegerfellesskapet og jakthistoriene" er beskyttende nok (jf. Erland Kiøsteruds essay). Sorg over alt som må til før vi legger oss ned, sammen med det ødelagte, og sverger til en ny fortelling. Sorg over at vi, som fellesskap, ikke lar naturen være hellig. Sorg på tvers av livssyn, teosentrisk, sentrert rundt Gud, kosmisk eller jordbunden, eller ikke - som sekulær sorg, over vold. Sorg over alt som må til før det skapes en reell avstand til forbruk og ødeleggelse.

Kan kritisk journalistikk være en vei videre? Kunsten - kunstneren som kjenner grunnfortellingens fallitt? Slikt kommer vi jo tilbake til. 

Aktivister og miljøforkjempere som Jonas Kittesen (jf. pod 7; Med seg selv som skjold), har en tydelig stemme i dette. I samfunnet snakker vi om økosorg, men hvor omfattende er den (jf. dikteren Synnøve Persens tanker om en negativ utvikling i pod 24).

I kirken i kveld, som i Domkirken i Oslo, slukkes lyset etter avsluttende lesninger og en motett. Det er en "kort flerstemmig (polyfon) vokalkomposisjon", ofte sunget a cappella. Menigheten vil gå ut i taushet, markere sorgen over at menneskene var villige til å drepe en jordvendt Gud, eller en opplyst ifølge andre (jf. pod 26 med teologen Helge Hognestad). Først påskenatten bringes lys inn. Ulike tradisjoner. tildekking av kunst, prosesjoner osv. Felles denne splittelsen: Fellesskapet som samler, for å splittes av svik. Som igjen kan tolkes på mange måter, som hos Oz, Judas. Hør Verdibørsens/NRKs "Hvem dømte Jesus til døden". 

"Stort er troens mysterium", hører vi i folkekirken. "I skyggen av dine vinger, søker menneskebarna ly" (Salmene 36).

Vinger?




Bevegelser er mange og den som har fulgt denne podkast-rekken vil vite at mange, men ikke alle, tråder og spørsmål samles akkurat i denne podden. Som ble spilt inn ved høstjevndøgn 2023, og publisert ved vårjevndøgn 2024. (5.10.23 og 28.03.24, skjærtorsdag).

PS: Jeg beklager at den er ruskete av og til denne podden, det er jeg som stort sett improviserer, og det høres. Samlet håper jeg den likevel er OK.